Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg.
Matt 16:24
Med en levestandard langt over de fleste andre i verden, er det lett å styre unna slik forkynnelse som Jesus deler med oss i verset over. Dette kan det være flere grunner til.
Én grunn kan være at pietismen har misbrukt bibelvers om selvfornektelse til å fremme noe som har blitt trangt, snevert, selvutslettende og satt frisk og vital menneskelighet i bur. Nøysomhet kunne bli til gjerrighet mot både seg selv og andre. Naturlige følelser ble stengt inne på grunn av et misforstått selvfornektelsesideal. I noen kristne miljøer foregår det fortsatt en følelseskontroll som hemmer sann menneskelighet.
At noe har blitt overdrevet og misbrukt gir oss likevel ikke rett til å gå i den motsatte grøfta, å hoppe over Jesu formaninger til selvfornektelse.
Vi gleder oss til å gå tilbake til «det gamle» når restriksjonene fjernes, men er det rett om vi tar Jesu ord på alvor?
Et eksempel: De senere år har nordmenn feriert verden rundt på en måte som både historisk og globalt setter oss i særklasse. I tillegg til interessen for å oppleve nye steder, har denne enorme reisingen bakgrunn i veldig god økonomi og kanskje også sammenheng med indre rastløshet. Men denne reisingen er jo en av grunnene til spredningen av viruset og medfølgende restriksjoner.
Skal vi gjøre samme feilen igjen og kanskje spre et enda farligere virus? Nå som mange lengter etter å kunne leve som før, vil min artikkel kunne oppleves som en trangsynt festbrems som skal ødelegge den kommende gjenåpningsgleden. Men det er ikke mitt motiv.
Rundt om i verden har mange mistet sine kjære eller blitt påført varige skader av den infeksjon de overlevde. Dette har et enda større alvor: En fråtsende livsstil ødelegger livsgrunnlaget på jorden. Hadde de fleste på kloden levd som oss nordmenn, ville miljøet krasjlandet på kort tid. Er det å leve i tråd med Jesu advarsel i innledningen til denne artikkelen, eller kalles vi til omvendelse fra levemåte som ødelegger for andre?
Dersom vår levemåte ødelegger luft og vann rammer det våre barn mer enn oss voksne, og den fattige verden hardere enn oss i rike land. Dersom vi igjen lever slik som før viruset satte verden i unntakstilstand, stemmer det dårlig med Jesu ord om å «gjøre mot andre det vi vil at andre skal gjøre mot oss».
Jeg kjenner mennesker med revmatiske lidelser og andre typer helseutfordringer, hvor et par sydenturer i året kan være en meget kjærkommen lindring av kroniske smerter og plager. Da vil det være urettferdig om vi som er friske, moraliserer over medmennesker med utfordringer vi ikke har forutsetninger for å forstå. Hensikten med denne artikkelen er derfor ikke at vi skal gjøre oss til dommere over andres valg, men i ærlighet ta runder om egne valg innfor Jesu nærgående ord om selvfornektelse.
Når alt kommer til alt gir en enklere og mer nøktern levemåte et rikere og mer velsignet liv. Jeg er overbevist om at også Jesu ord om selvfornektelse er på lag med ønske om et godt liv. Vårt rastløse jag etter lykke og nytelse er med på å ødelegge for livsglede.
Pandemien kan lære oss å gjenoppdage gleden over de små, enkle og nære velsignelser. Kort sagt: Guds vilje er til beste for enkeltmennesket, det lokale fellesskap og for hele verdens befolkning.
