Norge stenges ned. Slik ropte nesten forsiden på Bergens Tidende fredag 13. mars. Fra dette tidspunktet kan man si at korona angikk oss alle sammen. I Camus’ klassiker Pesten angikk byllepesten alle i byen fra den dagen byen ble lukket, nå angår korona- viruset oss alle i Norge, ja, alle i hele verden.
Og nå er en måned gått, og mye er fortsatt stengt ned for oss, og vi er samlet, hver for oss bak stengte dører av frykt for korona.
Da kommer Jesus til oss, midt i uroen og bekymringen, og sier til oss: «Fred være med dere!». Slik skriver jeg oss inn i fortellingen om når disiplene for cirka 2000 år siden var samlet bak stengte dører første påskedag, også de i frykt, ikke for korona rett nok. Det falt meg helt naturlig når jeg leste fortellingen til apostelen Johannes rett etter oppslaget.
Det var om kvelden samme dag, den første dagen i uken. Av frykt for jødene hadde disiplene stengt dørene der de var samlet. Da kom Jesus; han sto midt iblant dem og sa: «Fred være med dere! Joh 20:19
Ulike reaksjoner på krisen
I Albert Camus sin bok om byen Oran, skildres en mye mer alvorlig situasjon enn det vi opplever, et byllepestutbrudd med mange flere døde. Det er interessant hvordan Camus skildrer hvor forskjellig folk reagerer og oppfører seg i en slik krisesituasjon.
Noen blir helter, som står på for de syke og døende, slik som legen Rieux. Journalisten Rambert mener først at han burde få spesialbehandling, få slippe ut av byen for å reise til sin kjæreste. Cottard var en som hadde forsøkt å ta livet sitt. For han ble krisetiden med pesten en ny vår, han fikk det bedre enn før. Krisen, som rammet alle i byen, gav nesten en ny mening for livet hans. Så forskjellig kan vi reagere i krisetider.
Boken munner ut i det utsagnet som ofte er sitert fra boken, at en under pestutbruddet lærte at «det finnes mer hos menneskene å beundre enn å forakte». Et utsagn som nok kan diskuteres i lys av at en del mener Camus skrev boken som en allegori over andre verdenskrig. Uansett ser også vi i disse korona-tider forskjellige reaksjonsmønster, det lokker fram både dugnadsånd, omsorg og innsatsvilje, men også egoisme og smålighet.
Nå er det gått en måned siden Norge ble «stengt ned», og vi opplever fortsatt en tid med mye uro, usikkerhet og bekymring. Og vi reagerer forskjellig. Noen er veldig redde, noen bare urolige og litt bekymret, noen synes faktisk dette er spennende, mens atter andre er ganske rolige og trekker litt på skuldrene (den siste reaksjonen var vel mest i starten?). Noen reiste på hytta, en del hamstret mat, toalettpapir og Antibac, mens atter andre brukte tid på å forarges over disse andre på sosiale medier. Mange står på i helsevesen og i ledelse av situasjonen, mens mange er blitt permittert. De fleste må bidra med å holde seg hjemme bak stengte dører.
La oss heie på det beundringsverdige, og la oss være rause mot hverandre i stedet for å reagere med forakt og forargelse, samtidig som vi er tydelige på hva slags oppførsel som ikke er akseptabel.
Jesu fredshilsen
Midt inn i disse forskjellige følelsene og reaksjonsmønstrene kommer altså Jesus til oss med en nydelig fredshilsen.
Jeg tror at også blant disiplene den kvelden første påskedag var det blandede følelser og reaksjoner. Hvis vi nærleser alle evangeliene nøye fra denne dagen, virker det som disiplene hadde hele registeret fra redsel til jublende glede, noen kjente på sammensatte følelser, de visste ikke helt hva de skulle tro, de var redde for de jødiske myndighetene, men kjente samtidig på en gryende glede fordi de hadde møtt den oppstandne.
Eller slik det står om kvinnene som løp fra graven tidligere på dagen:
De gikk da ut og flyktet i hast bort fra graven, skjelvende og grepet av forferdelse. De sa ikke et ord til noen, for de var redde. Mark 16:8
Slik forteller Markus, mens Matteus gir en litt annen opplevelse av den samme hendelsen:
De skyndte seg da bort fra graven med frykt og stor glede. De løp av sted for å fortelle det til disiplene hans. Matt 28:8
Her aner vi et kaos av følelser, men også i handlingsmønster. På lignende vis tror jeg det må ha vært med disiplene denne kvelden, stengt bak lukkede dører.
Så kom Jesus. Det er vendepunktet. Alt er ved det samme. Og alt er forandret. Samtidig. De jødiske lederne var nok de samme, med de samme planene om å kvele ryktene om en oppstanden Messias, og disiplene ble ikke plutselig superhelter. Samtidig var nå Jesus hos dem, mesteren deres. Og han hadde en nydelig og betryggende fredshilsen: «Fred være med dere!». Midt i alt det de sto i denne søndagen ble Jesu inntreden og tilstedeværelse et vendepunkt. «Da ble disiplene glade, da de så Herren.»
For min del ble det en lignende erfaring når jeg leste denne hendelsen i vår situasjon. For meg ble det nesten som noe virkelig, at vi som var samlet bak stengte dører av frykt for korona, vi fikk også besøk av Jesus, og han sa, og sier, de samme sterke og betryggende ordene til oss: «Fred være med dere!»
Han er virkelig den trygge, sterke og trofaste. Han kom ikke med bebreidelser og formaninger, men med trygghet og fred.
Likt og ulikt
Når Jesus kommer til oss i disse korona-tider, er og alt ved det samme etterpå, korona-viruset er ikke borte ved et trylleslag. Samtidig er alt forandret. Jesus kommer inn med sin trygghet og fred midt i uro og bekymring. Vi er trygge midt i all fare og uro.
Paulus skriver om trygghet og fred til Filipperne:
Gled dere i Herren alltid! Igjen vil jeg si: Gled dere! La deres mildhet bli kjent av alle mennesker. Herren er nær! Vær ikke bekymret for noe, men la i alle ting bønneemnene deres komme fram for Gud i påkallelse og bønn med takk. Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og deres tanker i Kristus Jesus. Fil 4:4-7
Guds fred er en fred som kan bevare våre tanker og hjerter midt i uro og frykt. Den er ikke bare gode tanker og ønsker, men en guddommelig makt som kan vokte vår personlighet, vårt hjerte, og ta hånd om våre urolige tanker i denne tiden. Den er en fred som overgår alle våre forestillinger.
