Philipp Melanchthon ble født 16. februar 1497 og døde 19. april 1560, 63 år og 63 dager gammel. Det er nesten like lett å plassere han i geografien som å huske alderen hans. I fire sørtyske byer: Bretten, Pforzheim, Heidelberg og Tübingen før han kom til Wittenberg i Sachsen 21 år gammel, der han ble værende.
Melanchthon er hovedforfatter til et av våre fem bekjennelsesskrifter, nemlig Den augsburgske bekjennelse fra 1530, og dessuten har han skrevet to andre av de lutherske bekjennelsesskriftene som er med i Konkordieboka, men ikke har offisiell status som bekjennelsesskrifter hos oss, nemlig Apologien, forsvarsskriftet, for den augsburgske bekjennelsen, 1531, og traktaten om paven, 1537. For mange, om enn ikke for alle, stod han som lederen av reformasjonsbevegelsen etter Luthers død i 1546.
I våre dager er kanskje ikke Melanchthon så kjent blant folk flest, men det var neppe tilfeldig at både barken ”Morten Luther” av Tvedestrand og barken ”Melanchton” av Arendal ble bygd i jubileumsåret 1867, 350 år etter reformasjonens begynnelse.
Bli kjent med Melanchthon!
Mitt kjennskap til Melanchthon henger sammen med interessen for å forstå kirketanken i Den augsburgske bekjennelse eller Augustana, som vi sier (Confessio Augustana). Så doktoravhandlingen min er på en måte et forarbeid til en historisk tolkning av Augustana.
Augustanas kirkebegrep er kritisk: Kirken er forsamlingen av helgener, der evangeliet blir lært rent og sakramentene forvaltet rett, sier art. 7. I den oppløsningstid vi lever, er det livsviktig å besinne seg på hva det er å lære evangeliet rent og å forvalte sakramentene etter Kristi innstiftelse.
Jeg gikk i gang med å studere Luther, men ble rådet til å konsentrere meg om Melanchthon. Avhandlingen min er et bidrag til diskusjonen om Melanchthons profil som akademisk og politisk aktør, som teolog og forhandler, især under riksdagen i Augsburg 1530. Avhandlingen heter ”Concordia Ecclesiae [kirkens enighet]. En undersøkelse av spenning og sammenheng i Philipp Melanchthons teologi og innsats for kirkelig enhet, særlig i 1527-1530”. Nå foreligger en revidert versjon på engelsk: Concordia Ecclesiae: An Inquiry into Tension and Coherence in Philipp Melanchthon’s Theology and Efforts for Ecclesiastical Unity, Especially in 1527-1530 (LIT Verlag, 2016).
Fra Bretten til Wittenberg
Ja, bli kjent med Philipp Melanchthon! Vi går 509 år tilbake i tid. Til året 1508. Philipp er 11 ½ år gammel og barndommen får en ende. Melanchthonhaus i den vesle byen Bretten er reist der hvor morfarens hus stod, og der Philipp som gutt bodde med far og mor og fire yngre søsken. Men denne høsten dør både morfaren og faren. I likhet med broren Georg blir Philipp sendt til grandtanta si i Pforzheim. Han ble der knapt ett år og gikk på skole, men bevarte en kjærlighet til denne byen med dens røtter i romertida, med kulturlandskapet som omgav den, med den pryd forfedrene hadde gitt den.
Et velordnet bysamfunn stod for Melanchthon som et moralsk fundert rettsfellesskap, en kulturell størrelse, der skolen hadde en sentral oppgave som tradisjonsbærer og dannelsesinstitusjon. I det borgerlige tyske bymiljøet kjente han seg hjemme. Fra Pforzheim bærer det til universitetet i Heidelberg, der han mottar sterke inntrykk av en kirkelig humanisme. Melanchthon Forschungsstelle ligger i dag i Heidelberg. Der gir de ut Melanchthons store brevveksling, i mange og dyre bind.
Etter tre års studier i Heidelberg fortsetter Melanchthon sine studier i Tübingen. Han ser seinere tilbake på kontakten med det reformteologiske miljøet der som betydningsfullt. Philipp var høyt intellektuelt begavet, hadde tidlig fattet kjærlighet til studier, var mottakelig for kunnskaper og inntrykk og hadde god hukommelse.
Dyktighet og intellekt gav rask karriere
Ved universitetet i Tübingen satte en den franske reformkatolikken Jean Gerson (1363-1429) høyt som talsmann for fromhet og dannelse, og kombinasjonen av fromhet og dannelse stod alltid for Melanchthon som et ideal. I Tübingen ble den lynende intelligente unggutten magister i filosofi før han fylte 17 år, noe som kanskje ikke var helt uvanlig i de dager, og begynte sin lærervirksomhet. I Tübingen-tida ble han nærmere kjent med den hebraiskkyndige humanisten Johann Reuchlin, det var han som grekifiserte Philipps familienavn Schwartzerdt (svartjord) til Melanchthon.
En annen som etter humanistisk mote kalte seg med et grekifisert etternavn var Johann Ökolampad (husfakkel), som skulle bli en av de sveitsiske reformatorene. Han ble Melanchthon kjent med i Tübingen. Etter seks år i Tübingen brøt Melanchthon opp fra Sør-Tyskland og kom i 1518, 21 år gammel, som gresklærer til det unge universitetet i Wittenberg. I sin åpningsforelesning i Wittenberg krevde Melanchthon at de akademiske studier måtte befris fra tørre middelalderske diskusjoner og knytte direkte til de gamle lærdommer fra antikken. Bibelen måtte studeres på grunnspråkene. Dette likte Luther. Og den unge gresklæreren kom snart i gang med forelesninger over bibeltekster, og mange studenter ble trukket til forelesningene.
Til kildene! – det var humanistenes program, og Melanchthon stod i første rekke blant humanistene, som vi kaller dem med et ord som etterhvert er blitt mer flertydig. Erasmus av Rotterdam reknes jo som humanistkongen, og Melanchthon trodde da han slo rot i Wittenberg, at reformkatolikken Erasmus og Luther kjempet samme kamp. Det viste seg etter hvert å være mer komplisert enn som så.
Det varte ikke lenge før den velkjente gjensidige aktelsen mellom Melanchthon og den eldre professorkollegaen Luther var etablert. Luther fordypet seg i gresk under Melanchthons veiledning, og Melanchthon arbeidet ivrig med teologien. Og studentene fulgte Melanchthons oppfordring til å lese gresk og studere antikken.
Ingen av lærerne hadde flere tilhørere ved sine forelesninger enn den spinkle, men lærde unge magisteren, som snart også gikk i gang med bibeleksegese. Studentene fra det teologiske fakultetet og vordende teologer fra artistfakultetet strømmet til forelesningene hans for å lære gresk og dermed kunne studere Erasmus’ NT-utgave. Ja, fem-seks hundre, det vil si nær hele studentskaren ved universitetet, kunne trenge seg sammen for å høre den nye læreren.
I mer enn fire tiår til sin død i 1560 var Melanchthon knyttet til det kursachsiske universitetet i Wittenberg, selv om pest, krig og særskilte oppdrag som visitaser, riksdager eller religionssamtaler til tider holdt han borte fra byen. I 1520 ble han gift med sin Katharina (1497-1557), de fikk fire barn, og tre av dem vokste opp. Å miste lille Georg sommeren 1529 var svært tungt. Etter å ha bodd beskjedent i mange år, ble han i 1536 påskjønnet av den sachsiske kurfyrsten med Melanchthonhuset, som i dag er museum i Wittenberg. Dattera Magdalena og svigersønnen, som gifta seg ti år før Melanchthon døde, bygde hus i hagen, og Melanchthon hadde stor glede av dem og barnebarna.
Melanchthon som reformator
Melanchthons innflytelse i det akademiske liv og i det vi med et moderne ord kan kalle skolepolitikk var stor. På universiteter og latinskoler i Europa satte han sitt stempel. Men hva er hans særskilte betydning for den evangelisk-lutherske kirke og teologi? La meg prøve å sammenfatte noe om det.
Melanchthon ble fort trukket med i den ungdomsvekkelsen som den lutherske reformasjonen på mange måter var. Og snart finner vi han som Luthers iherdige forsvarer og nære medarbeider. I 1539 skrev han om Luther: “Jeg har lært evangeliet av han.” Men Melanchthon tilegnet seg lutherske tanker selvstendig. Han kunne også være forut for Luther i kritikken av romersk lære, således pekte han på at den romersk-katolske læren om nattverdelementenes transsubstantiasjon ikke hadde hjemmel i Skriften (baccalaureatstesene september 1519), før Luther rokket ved denne læren.
Den lovende språkeksperten ”som legemlig er en yngling, men sjelelig en ærverdig eldre gråhåret mann”, som Luther skrev i 1519, kunne hjelpe sin eldre kollega med både gresk og hebraisk. Prinsippet om Skriften alene var styrende for Melanchthon som for Luther. Det samme var læren om rettferdiggjørelsen ved troen alene. Og det kan neppe være tvil om at de to utfoldet sin evangeliske rettferdiggjørelseslære under gjensidig påvirkning.
Etter riksdagen i Augsburg kommer Melanchthons Apologi for Den augsburgske bekjennelse, der artikkelen om rettferdiggjørelsen får en bred behandling, og Luthers store Galaterbrev-kommentar skriver seg fra forelesninger på samme tid (nærmere bestemt juli – desember 1531).
Tre betydningsfulle perioder
Vi kan kanskje si at Melanchthons teologiske og kirkepolitiske betydning særlig knytter seg til tre perioder.
For det første reformasjonens gjennombruddsfase omkring 1520 der han forsvarer og støtter Luthers radikale brudd med romerkirken og utgir lutherdommens første teologiske handbok, sine Loci communes 1521. Her etablerer Melanchthon et nytt dogmatisk paradigme med utgangspunkt i dialektikken mellom lov og evangelium.
For det andre perioden omkring 1530 der han sammen med Luther bygger en skanse mot gjendøpere og andre på reformasjonens venstre fløy og prøver å samle bredest mulig om en evangelisk tolkning av Bibelen uten å bryte mer enn nødvendig med kirkens tradisjoner.
I 1530 arbeider han med Den augsburgske bekjennelsen, gjennomvevd av læren om rettferdiggjørelsen ved troen alene og med forsvar av nødvendige reformer. Året etter utgir han Apologien for den augsburgske bekjennelsen, og i 1535 kom Loci i omarbeidd og utvidet utgave.
For det tredje perioden etter Luthers død i 1546, da han kom under angrep fra andre lutheranere som mente at de mer konsekvent videreførte den lutherske reformasjonens linje. Selv om Melanchthon på mange måter fortsatte en kurs som Luther også hadde støttet, bidrar nok visse særtrekk ved hans teologiske tenkning til at det danner seg fløyer blant lutheranerne, og Melanchthons seinere virkeår er ikke enkle. Helt fra 1520-tallet hadde Melanchthon prøvd å gå mellom frontene – de romersk-katolske på den ene side – og zwingliansk påvirkede kretser på den andre side – men sterkest motstand møtte han nok i egne rekker.
Frihet til å skrive og dermed påvirke
Melanchthon ble tidlig fristilt i sin undervisning, og han skrev en lang rekke kommentarer og lærebøker. Ofte kom det nye utgaver. Således forandret hans Loci seg mye, det skal en være oppmerksom på. Melanchthon omarbeidde og utvidet boka. Det er vanlig å rekne med tre hovedredaksjoner av Loci, nemlig den tidlige fra 1521, en ny fra 1535, som sagt, og en siste fra 1543/44. Den aller siste versjonen i Melanchthons levetid kom i 1559.
Ved sida av Luther selv, for eksempel gjennom Den lille katekisme, var vel Melanchthon den som framfor noen andre gjorde den reformatoriske læren tilgjengelig på klar og lettfattelig måte. Han var intenst opptatt av at teologien må drives vitenskapelig. Det betyr at den bibelske åpenbaringen er gitt i en historisk ramme som vi må lære å kjenne, og på et språk som vi må lære å forstå.
Det betyr videre at vi må studere tekstene etter en logisk metode og tolke dem i samsvar med deres egenart. Og Melanchthon framholdt Romerbrevet som nøkkel til Skriften og mønster for teologien. De enkelte skriftord og tekster må vi se i lys av de trosartikler eller lærestykker – loci - som de handler om. Og hele Skriftens innhold kan ifølge reformatorene deles i de to hoveddelene lov og evangelium.
Melanchthon hevdet at læren må begynne med loven, som forskrekker og dømmer. Frykt og bot går forut for tro og syndsforlatelse. Loven må forkynnes både for å vekke frykt og syndserkjennelse og for å demme opp mot synden og vise oss hvilke gjerninger vi skal gjøre. Jesu ord i Luk. 24:47 om forkynnelsen av omvendelse og syndenes forlatelse står for Melanchthon som en nøkkel til den rette forkynnelsen av evangeliet. Målet med forkynnelsen er at mennesker gjør bot og tror evangeliet, og som frukt av det gjør gode gjerninger.
Melanchthons profilering av evangelisk-luthersk kristendomsforståelse utfordret dem i egne rekker som snarere ville dempe forkynnelsen av loven enn å skjerpe den. Dermed kom det på 1520-tallet til en forpostfekting foran de senere antinomistiske strider.
I sin kjerne handlet uenigheten om hvordan mennesker blir omvendt. Skjer det ved lov og evangelium (som Melanchthon hevdet), eller skjer det ved evangeliet alene (som Johann Agricola hevdet)? Luther og bekjennelsesskriftene hevder det grunnsynet som Melanchthon stod for.
Mer og mer betonte Melanchthon sammenhengen mellom den evangeliske kirke i samtida og oldkirken. Etter reformatorenes oppfatning var det ikke de som kom med noe nytt, men dels hadde romerkirken innført nye og fremmede lærdommer og ritualer, og dels kom gjendøpere og andre på reformasjonens venstrefløy med nye ting. Noe nytt ville verken Luther eller Melanchthon komme med.
Forholdet mellom Luther og Melanchthon
Jeg fikk for noen år siden i oppdrag å skrive for DELK’s blad ”Underveis” om Luther og Melanchthon som radarpar eller rivaler, og jeg bruker frimodig det jeg skrev der (nr. 2/2012).
Synet på forholdet mellom Luther og Melanchthon preger en kirkehistorikers helhetsoppfatning av reformasjonen. Og diskusjonen om forholdet mellom de to er gammel. Etter Luthers død ble Melanchthon og ”filippistene” motarbeidet av de såkalte gnesiolutheranerne, som mente at Melanchthon gikk på akkord både i forholdet til de romersk-katolske og i forholdet til calvinistene. Men på 1800-tallet holdt den konfesjonelle lutherdom de to reformatorene sammen. De ligger begravet vis a vis hverandre i slottskirken i Wittenberg, og to store 1800-tallsstatuer av dem står på torget i byen. Husk at Luther og Melanchthon står begge bak tre hver av bekjennelsesskriftene i Konkordieboken.
Oppfatningene av likheter og ulikheter har svinget, men i vår tid er Melanchthon gitt rollen som økumenisk pionér, som omfavnes både av romersk-katolsk og protestantisk økumenikk.
I avhandlingen har jeg blant annet sammenliknet Luther og Melanchthon før og under riksdagen i Augsburg i 1530. Melanchthon fulgte med den sachsiske kurfyrsten til Augsburg, arbeidet med Augustana, som ble lest opp 25. juni, og var opptatt med kontakter og forhandlinger.
Riksdagen var jo samlet i flere måneder, mens Luther som bannlyst og fredløs holdt seg på den sachsiske kurfyrstens festning Coburg, det var nok et par dagsreiser unna. Brevvekslingen mellom Luther på Veste Coburg og Melanchthon i Augsburg er svært interessant. Og, ja, de to var en stund rivaler når det gjaldt strategi.
Melanchthon ville i utgangspunktet strekke seg langt for å oppnå forlik med de romersk-katolske. Overfor pavens legat Lorenzo Campeggio framstiller han lutheranerne som Tysklands fremste forsvarere av romerkirkens dogmer, og han bagatelliserer konflikten: Det er noen få små forskjeller i skikker, men det kan ikke være til hinder for kirkelig enhet. Kan bare pavestolen se gjennom fingrene med ulikhetene, vil de lutherske være lojale mot paven og kirkens ordning (brev 4. juli 1530).
Luther derimot næret ingen tro på forlik med paven, men ville kalle de tyske biskoper til omvendelse. Han krever ikke bare at de aksepterer evangelisk praksis, men at de tar oppgjør med egen tidligere praksis, med alt det nye og ubibelske som er kommet inn, enten det nå er basert på gjerningsrettferdighetstenkning, blanding av kirkelig og verdslig makt eller ønske om økonomisk vinning. Særlig går han til felts mot botslæren og messeofferlæren (Formaning til kirkefyrstene på riksdagen i Augsburg, 1530). Og etter de forhandlingene som ble ført under riksdagen i 1530, må også Melanchthon erkjenne at partene ikke er enige om frelseslæren.
Men en skal være forsiktig med å tegne Melanchthon i motsetning til Luther. Visst var Luther og Melanchthon også et ”radarpar”. Melanchthon var jo knapt blitt husvarm som gresklærer i Wittenberg 21 år gammel før den gjensidige aktelsen mellom han og Luther var etablert. Det startet som begeistring og beundring og skulle modnes gjennom fellesskap i arbeid og strid. Til tross for at det kunne være spenninger mellom dem, holdt de ut i en felles kamp og klarte å koordinere sine strategier. Kanskje var det blant de lutherske i den første tid et sterkere ønske om å bevare Åndens enhet i fredens sambånd enn det er blant oss som rekner oss som bibeltroende lutheranere i dag. Det er en tankevekker.
Det er blitt sagt at Melanchthons historiske storhet var å være den store nummer to ved siden av en større ener. Jeg tror at det er mye i det. Så kunne de to utfylle hverandre. I et forord til Melanchthons Kolosserbrev-kommentar skrev Luther på slutten av 1520-tallet at han likte slike bøker av magister Philipp bedre enn sine egne, og fortsatte: ”Jeg er født til å ligge i felt og krige med bander og djevler. Derfor er det mye stormfullt og krigersk i mine bøker. Jeg må rydde bort stubber og stammer, hogge vekk torner og hekker og fylle vannpyttene. Jeg er grovarbeideren i skogen, som bryter veg og må gjøre forberedelsene. Men magister Philipp farer nett og stille fram, bygger og planter, betrakter og vanner med lyst, slik som Gud har gitt han sine gaver rikelig til.”
Og mange år seinere anbefaler Luther den helt nye utgaven av Melanchthons Loci som var kommet i 1535: ”Nest etter Den hellige skrift finnes ingen bedre bok. Philipp er knappere i formen enn jeg er. Han strider og underviser, jeg er en pratmaker og mer av en retoriker.” (Tischreden 1542/43)
Det var et fruktbart, men ikke spenningsfritt samarbeid mellom den banebrytende reformatoren Luther og den utholdende forhandleren Melanchthon. Du kan danne deg et visst inntrykk når jeg sier: Mens Luther var bergmannssønn fra Sachsen – og slike folk visste at det ikke er gull alt som glimrer -, var Melanchthon sønn av en krigsinvalid i Sør-Tyskland, og han næret stor uro for at kirkestriden skulle medføre religionskrig.
Luther spissformulerte en gang: ”Philipp går fram i kjærlighet, og jeg går fram i tro. Philipp lar seg ete, jeg eter alt og skåner ingen.” Og så la han til: ”Og slik utretter Gud det samme i forskjellige mennesker.” (Tischreden 1539)
Melanchthons økumenikk
I vår tid er Melanchthon blitt reknet og hyllet som økumen. Han arbeidet for å lege bruddet med romerkirken og forene evangelisk-luthersk lære med romerkirkens episkopale ordning. Og han var nok etter hvert atskillig mer opptatt enn Luther av muligheten for å komme til enighet med andre protestanter i nattverdlæren ved å unngå å kreve full enighet om hvordan Kristus er legemlig til stede. Mer konfesjonelt strenge lutheranere er mer skeptiske til Melanchthons linje enn mer økumenisk orienterte. Men trolig kan alle ha noe å lære av å prøve å forstå Melanchthon rett.
Melanchthon nærer uro for krigens kaos og tyranniets vilkårlighet og taler for et godt ordnet rettssamfunn. Han søker stabilitet i kirken såvel som i keiserriket. Og krig assosierer han med fritt løp for heresier og oppløsning av kirkene. Fred og ro er mål og motiv. Og både i møte med spenninger i kirkelivet og i møte med misnøye med statsstyret ber han om en viss toleranse, om å kunne overse motsetninger som han mener er mindre vesentlige.
Hele sitt voksne liv arbeider Melanchthon med å framstille den evangeliske læren tydelig, og samtidig søker han veger til å overvinne splittelsen mellom protestantene og de romersk-katolske og utvide lutheranernes kirkelige fellesskap. Det skjer ut fra en overbevisning om at vi har en forpliktelse til å engasjere oss ut fra en bestemt verdimessig rangorden. Kristi ære og dermed sann tro og sant kristent liv har førsteprioritet. Og da Kristi ære og menneskers frelse fremmes ved bekjennelse av evangeliet og enighet om hva kristendom er, så er også ro i kirken og rett forkynnelse og sakramentforvaltning viktigere enn landefred og politisk stabilitet.
Slik viser Melanchthon seg utvilsomt som reformator. Fra tid til annen melder spørsmålet seg hvilke kompromisser som kan inngås for å oppnå fred mellom parter i en kirkestrid og frihet for evangelieforkynnelsen, og her inntar Melanchthon standpunkter som kan ses i lys av hans humanistiske bakgrunn.
Under riksdagen i Augsburg i 1530 var Melanchthon opptatt av å forene den evangelisk-lutherske læren med den romersk-katolske kirkeorganisasjonen. Såsant bekjennelsen ikke ble skadelidende, var han villig til å inngå forlik på ellers strenge vilkår. Er det enighet om læren og sakramentforvaltningen, er det samtidig rom for ulikhet i skikker, bare ikke noe bryter med læren.
Hva dette betød i praksis, var det ikke full enighet om blant lutheranerne, og den 33-årige Melanchthon bar under forhandlingene som fulgte etter opplesningen av Augustana, preg av å være usikker på hvor grensen mellom det absolutte og det relative går. Melanchthons avgrensning av den nødvendige enigheten til det han forstår som den fundamentale læren for kirken, og hans toleranse overfor mindre ulikheter i syn og praksis, korresponderer med en humanistisk tilbøyelighet til å redusere stridsspørsmål til et minimum.
Prinsippet om at kirkelig forlik forutsetter felles bekjennelse, stod imidlertid fast, og da Melanchthon måtte velge mellom reformkatolisisme og reformasjon, viste samhørigheten med reformasjonen seg å være sterkest. Hvor fredselskende enn Melanchthon var, og hvor gjerne han ville unngå tilspissede situasjoner, konflikt og militær konfrontasjon, kjente han seg bundet av troskap mot evangeliet når han ble stilt på valg. Dermed fikk rettferdiggjørelseslæren den samme betydning for kirkeforståelsen hos Melanchthon som hos Luther. Er en ikke enige om rettferdiggjørelse ved troen alene, er det ikke enighet om læren, og da er det heller ikke kirkelig enhet. Det er forsvarsskriftet for Augustana, Apologien, som Melanchthon skrev, et tydelig vitnesbyrd om.
Når det i vår tid fra romersk-katolsk side er blitt hevdet at Erasmus’ bibelhumanisme og den lutherske reformasjonen særlig i Melanchthons versjon deler samme ”formalstrukturer” idet de skiller mellom åpenbaring og fornuft eller mellom Skriften og tradisjonen, er dette å gå for langt i harmoniserende retning. For det ene stiller Melanchthon seg prinsipielt på Luthers side og hevder at Skriften alene er tilstrekkelig i lærespørsmål, mens Erasmus spør etter allmenn enighet om tolkningen, og for det andre er Melanchthons teologi tuftet på en ”formalstruktur” som er karakteristisk for luthersk lære, nemlig skillet mellom loven og evangeliet.
I nattverdlæren søkte Melanchthon et selvstendig konsept, som etterhvert åpnet for et bredere protestantisk forlik. Han betraktet den indreprotestantiske uenigheten om nattverden som et anstøt som hindret evangeliets løp og i stedet gav spillerom for villfarelser og skeptisisme. Oppnådde en enighet og forlik, ville vranglære og vantro få trangere kår, og nye dører ville bli åpnet for utbredelsen av evangeliets saliggjørende lære. Den rolle dette momentet spiller i Melanchthons tenkning, kan neppe overvurderes.
Melanchthon var overbevist om at frukten av enighet og forlik er langt mer enn ytre fred. Evangeliets lære vil bli tydelig. Slik blir Kristus æret og mennesker reddet fra fortapelse og hjulpet til et nytt liv i tro og gudsfrykt. Og her ligger den dypere motivasjonen for både hans kirkelige forlikspolitikk og hans arbeid med lære og bekjennelse.
Det kan neppe være tvil om at Luther hadde et sterkere dualistisk perspektiv på livet i denne verden enn Melanchthon hadde. Begge reformatorene var klar over at verden ligger i det onde, og at den sanne kirke kan være nærmest dekket over av den falske, men Melanchthons utrettelige innsats for de humanistiske displiner gjenspegler en tro på at dette lar seg motvirke, og at menneskelige anstrengelser er av betydning, en holdning som ikke uten videre faller sammen med Luthers korsteologiske orientering.
Guds ære og menneskers frelse
Stemmer det at Melanchthons evangeliske humanisme motvirket faren for en hedensk renessanse i Nord-Europa, sier dette noe om hvor aktuell han er, ikke minst når Stortinget nå har skrevet inn i grunnloven at statens verdigrunnlag forblir vår kristne og humanistiske arv.
Begrepet humanisme kan være en amøbe, men universalgeniet Melanchthon, som kjempet for en kristen dannelse og kultur, gir oss nyttig veiledning i hva kristen humanisme kan være. Ikke noe menneskelig var han fremmed, men han søkte å samle alt under evighetens synsvinkel.
I Melanchthons gravferd sa kollegaen Veit Winsheim: ”Vi som nå i mange år har hatt samkvem med denne mannen, vet med sikkerhet at han rettet alle tanker og råd, alt arbeid og all sin iver mot dette ene å utbre den sanne, visse og klare læren og å forklare Kristi, Guds Sønns ære, kort sagt mot at kirkene og flest mulig mennesker skulle bli berget. Dette var hans faste og uavbrutte forsett, dette var hans eneste mål.”
Ragnar Andersen har også sin egen nettside.
