Hvilken Kristus har Den norske Kirke etter Kirkemøtet? Alt Bibelen åpenbarer om Ham, står fast for evig. Hvis noe trekkes fra, da har vi ikke lenger samme Kristus.
Kristus har mange betegnelser i Bibelen. Et av de største mysterier er at Han omtaler seg selv som menighetens Ektemann og Brudgom. Jesus holder Guds folk for å være sin brud og Lammets hustru. I den verdensvide protestantiske kirke erfarer vi nå et paradigmeskifte på dette området. Et paradigme er et urmønster, Kristus som Brudgom og menigheten som brud er et slikt paradigme for våre ekteskap. I DnK er dette bibelske ekteskapsspråket nå tabu.
Åndelig språk er ikke symbolikk, men inkarnert sannhet. Gud er inkarnert i Jesus. Inkarnasjonsunderet finner vi også i nådemidlene. Teologer kaller dette bilder i håp om å bortforklare en besværlig, men vakker sannhet. Kristus som Ektemann og menigheten som Hans hustru, er ikke noe annet enn det som faktisk sies. Ordene beskriver den høyeste åndelige relasjon mellom Gud og oss, en sannhet alle kan erfare nå, og iallfall på Herrens dag.
Den jordiske mann-kvinnerelasjonen i ekteskapet derimot, er et bilde, på Kristus og Hans ektefelle, kirken. Ikke omvendt. I Guds bilde skapte Han det, til mann og kvinne skapte han dem. Det er avbildningen som er en kopi; ikke originalen. Om våre ekteskap er bilder på det evige ekteskap mellom Kristus og oss, vil dette også gjelde for et homoekteskap. Et "ekteskap" mellom likekjønnede får dramatiske konsekvenser for synet på Kristus og menigheten og da har vi en annen Kristus.
Hvis et lesbe-ekteskap er en rett avbildning av det guddommelige ekteskap, da er Kristus feminisert. Menigheten står da i et åndelig-lesbisk forhold til Kristus. Han er nå Brud eller Moder. På den annen side vil et homoekteskap avbilde en menighet som ikke lenger er brud, men "brudgom". Kristus lever da forenet med en "mannlig ektefelle". I begge tilfeller har Kristus blitt en Homokristus, den samme som oss. Kjønnspolariseringen blir borte, synet på mann–kvinne i ekteskap og menighet endres, og tjenestedelingen blir uaktuell. Den nye Kristus som vi da skaper i vårt bilde, er en variant av den gamle gnostiske vranglæren, og Gudsbildet forvrenges.
Den klassiske, mangetusenårige forkynnelsen om dette oppleves svært ubehagelig om dagen. Derfor bort med den! Korsfest Ham! Men Bibelen kan ikke skrives om. Kristus er og blir den samme, til evig tid. De som vil være Hans, må finne seg i å kalles Lammets hustru og møte sin evige Ektefelle. Jesus forutså dette da Han fortalte om de mange som vil stå utenfor og høre: Jeg kjenner dere ikke.
Så langt vi kan se, har store deler av DnK nå åpnet for en annen Kristus. Dette ligner på korintermenigheten, en menighet som engang var forlovet med én mann. Som var en ren jomfru for Kristus, men vendte seg bort til en annen Kristus. (2.Kor 11,1ff) Kirken er nå formelt skilt fra staten. Helt greit. Dramatisk er det heller at store deler av Kirken har underskrevet separasjonspapirene mellom seg og Bibelens Kristus. Han som er "den Andre" – den store Hetero. Den har i stedet funnet sin Homokristus, som er lik Kirken selv.
Som kristen har du én hovedoppgave; å bli gjenkjent av Ham på den siste dag. Er du Hyrde, har du et enda større ansvar: For ve dem som forfører én av disse små som tror på meg, sier Han.
Mange strever med disse spørsmålene, og ønsker å leve etter hele Guds Ord. Disse må møtes med støtte. Herren ser i nåde til deg som kjemper.
Dnk har gitt rom ikke bare for to motstridende syn, men for en ny Kristus. Kirken minner om et forvirret Babel, et risikabelt sted for Kristi brud. Et rike i strid med seg selv kan ikke bestå. Noen av oss har likevel av ulike grunner et kall til bli værende i denne kirke, en tid. Andre søker menigheter som har bøyd seg inn under Brudgommens og Hans apostlers autoritet. Alle kalles vi til å stå på den Bekjennelsen vi har mottatt, den som Dnk’s flertall nå har forlatt.
