Publisert

Carl Fredrik Wisløff (1908-2004) En bauta i norsk kirkehistorie


Ca leselengde:
4 min

Foross.no starter 13.02 publisering av en undervisningsserie av den kjente teologen Carl Fredrik Wisløff som podcast, kalt "Wisløffs dogmehistorie". I den anledning publiserer vi her en introduksjon til hvem Wisløff var, skrevet av Egil Sjaastad. 


Carl Fr. Wisløff ble født i Sarpsborg nyttårsaften i 1908. Hans far var brannmester og stadsingeniør i byen. Far var også sterkt engasjert i kirkelivet, inkludert Indremisjonen. Carl Fredriks mor døde da han var 6 år gammel. Det satte sine spor.

I gymnastiden fikk han et åndelig gjennombrudd på en lagssamling i Finland. Etter gymnaset begynte han på MF. Interessen for språk og teologi fikk der en kraftig innsprøyting. Han fant sitt åndelige hjem i studentlagsmiljøet.

Etter studiet ble han både ‘Lagets’ første sekretær og hjelpeprest i Vaterland småkirke i Oslo. Dobbeltkjøret ble snart avviklet, og han lot seg erobre av utfordringene i menigheten. Sammen med sin fetter, Hans Edvard Wisløff, var han en vekkelsens mann og førte en linje i forkynnelse og møteopplegg som var i samsvar med indremisjons-idealene til prof. Hallesby og onkel Johan Martin Wisløff. Vennskapet med Olav Valen-Sendstad forsterket hans forståelse for den svenske vekkelseslederen Rosenius.

Han giftet seg med en lagsjente, Ingrid Brun, og de fikk til sammen fire barn.

Allerede i Vaterlandstiden engasjerte han seg i teologiske debatter, bl.a. om bibelsynet ved MF. For søndagsskolelærere holdt han et viktig foredrag med overskriften «Lov og evangelium i forkynnelsen for barn». Det er fortsatt tilgjengelig.

Etter krigsutbruddet ble han prest i Birkens på Sørlandet. To forhold fikk særlig betydning for ham:

  1. Hans grunntenkning om forholdet politikk og kristendom.
  2. Hans møte med de mest lavkirkelige innen Den norske kirke.

Fra da av markerte Wisløff seg ofte med meget lavkirkelige synspunkter i debatter. Troslæren Jeg vet på hvem jeg tror skrev han på oppfordring av lederen i Søndagsskoleforbundet.

Hans faglige innsikt og hans posisjon i kristen-Norge førte til at ledere for MFs styrende organer ville kalle ham til lærer ved MF. Han kunne representere en motvekt mot de mer høykirkelige. De visste at han hadde røtter i bedehus-Norge, og de aksepterte at han fastholdt Bibelens ufeilbarhet. Han ble rektor for Det praktisk-teologiske seminar ved MF. De som hadde ham som lærer, merket fort hans faglige tyngde, hans teologiske profil, hans treffende replikker, hans humor og lavkirkelige innstilling.

Han ble snart også medredaktør av Luthersk kirketidende og fikk der mange prester i tale. Da den internasjonale studentlagsbevegelsen organiserte et viktig kontaktnett (IFES), var Wisløff den viktigste initiativtaker. Han var bevisst luthersk, men åpen for nært samarbeid med konservative evangeliske både innenlands og internasjonalt.

I 50-årene sto han sammen med Hallesby som den førende i kirkestriden (inkl.  i ‘helvetesdebatten’). Kristenfolket opplevde ham som en mann med tyngde og profil. Midt i alle turbulenser sa han ofte ja til prekenoppdrag (bl.a. for å representere MF eller Indremisjonen). Han var en skarp debattant og anerkjent skribent.

Underveis kvalifiserte han seg innen kirkehistorie og kunne i 1957 legge fram sin doktoravhandling. Den handlet om nattverden og om Luthers posisjon innen dette tema på reformasjonstiden. Dermed var han kvalifisert til å overta etter A. Seierstad som MFs kirkehistoriker nr.1.

Fra nå av var han både en fremragende kjenner av og kritiker av Den romersk-katolske kirke.

Han kombinerte fortsatt rollen som fagmann, pedagog for studenter – og forkynner. Misjonsfolk flest holdt ham for sin sentrale veileder under striden om kirkens og misjonens forhold til Kirkenes Verdensråd.

Wisløff forfektet den såkalte Calmeyergatelinjen fra 1920: ‘Intet frivillig samarbeid med folk som har brutt med Bibelens autoritet.’ Det var derfor naturlig at han både avviste et tettere forhold

  1. mellom ‘Laget’ og ‘Studentforbundet’ (en liberal kristen studentbevegelse) og
  2. mellom misjonsfolket og liberale krefter innen kirken (både nasjonalt og internasjonalt).

Wisløff var i flere tiår en ledende figur både i ‘Landsindremisjonen’ og ‘Laget’.

Tross sentrale faglige bidrag innen kirkehistorie, ble det etter hvert trangere for ham ved MF. Han møtte mye kritikk for sitt bibelsyn, sin nære kontakt f. eks med NLM og sine profilerte artikler i Fast Grunn. Han sluttet derfor i 1976 ved MF – før aldersgrensen. Dette medførte store rystelser innen kirkelivet.

På 80-talet ble han den mest sentrale mannen bak Norsk Bibel. Men han fortsatte som forkynner og skribent. Fagboken Martin Luthers teologi, andaktsboken Daglig brød og flere oppbyggelsesbøker ble skrevet i denne tiden.

Wisløff var hele sin tid forsvarer av det selvstendige misjonsarbeidet innen kirken. Misjonsfolket burde være medlemmer i Den norske kirke, men drive sitt eget arbeid på klar teologisk grunn – med fokus på vekkelse, oppbyggelse og ytre misjon.

Forelesningene hans i dogmehistorie er opptak fra undervisning ved MF og gir en spennende og folkelig innføring i teologihistorien. De anbefales på det aller sterkeste.


Mer om denne sentrale kirkemannen finnes i Sjaastads bok «Carl Fr. Wisløff. Presten som ble misjonsfolkets professor». Den kan blant annet kjøpes her


 

Relatert



Støtt foross.no
Ca leselengde
4 min
Ressurstype

  Aktuelt

Forfatter
forfatter_fotoSkrevet av: Egil Sjaastad.
  Egil Sjaastad er dosent ved Fjellhaug Internasjonale Høgskole (FiH). Han har vært redaktør av Fast Grunn og skrevet en rekke bøker. Egil er gift med Jorunn og bor i Ytre Enebakk.
   Ressurser av Egil Sjaastad
Vil du støtte foross.no?

  Du kan gi via kredittkort

  Du kan benytte Støtt foross via Vipps! med Vipps-nummer: 70979

  Mer info og andre alternativ finnes på siden STØTT OSS.