Det beste med å være luthersk er at jeg kan øse av en teologisk kilde preget av en sterk vektlegging av evangeliet og frelsesvisshet. Alt dette er forankret i Guds uendelige kjærlighet. Som lutheraner har jeg fått vokse opp med en forkynnelse hvor «det salige byttet» har hatt en sentral plass.

Det salige byttet

Gang på gang har jeg fått høre at Jesus innbyr meg til å bytte plass med seg. Han vil ta på seg alt som er mitt og møte (har møtt!) Gud med det. Jeg får alt som er hans. Han har levd mitt liv, dødd min død og er stått opp til min rettferdiggjørelse. Og dette er ikke knyttet til hva jeg føler og tenker til enhver tid. Jesu frelse er ikke mindre virkelig om jeg har en dårlig dag.

En annen ting jeg har blitt svært glad i, er den lutherske måten å snakke om kristenlivet på. Det henger sammen med den korte formuleringen «samtidig rettferdig og synder» (simul iustus et peccator). Lutheranere snakker ofte om vårt gamle og vårt nye menneske. Det handler om at det er noe i meg som elsker Gud og vil følge hans bud, samtidig som det er noe i meg som stritter imot.

Dette er naturligvis ikke noe gledesbudskap, men det er iallfall et realistisk budskap. Det er en kristen erfaring å kjenne på en indre kamp. Dette er en sannhet om livet som jeg ikke er glad for, men jeg er glad for å høre til i en tradisjon som snakker ærlig om det og som viser meg til Jesus også med den kampen.