Publisert

Det hellige bryllup Om erotikk og brudemystikk i Børre Knudsens salmer


Ca leselengde:
11 min

Børre Knudsen var opptatt av erotikk, som mange av oss – og som samfunnet forøvrig.  Men for Knudsen handler det mest om brudemystikken. I et intervju ble Knudsen stilt følgende spørsmål om sin diktning:

«... dette er da brudemystikk fra en annen tid?» hvorpå han svarer:

«Les Skriften. Legg ansvaret på Vårherre... Og hvorfor skal djevelen ha et av de mest sakrale motiver som finnes: Herrens kjærlighet til sin brud?» og videre:

«Du velger gjerne uttrykk fra kjærlighetslivet?
– Ja, og det gjør Bibelen også. Gå til Høysangen, Esekiel og Hosea. Noen synes alt under beltestedet er underkristelig, men Bibelen er livets bok. Den er alt for menneskelig for oss mennesker.»

Kanskje noe å tenke på i våre dager.

Man må kunne si at brudemystikken og de erotiske sidene ved Knudsens diktning og teologi er noe av det som aller mest skiller ham ut fra sin samtid, og kanskje kan vi si generelt i salmediktningen. Kort sagt handler dette om at forholdet mellom Kristus og Kirken/den troende kan sammenlignes med et ekteskap/bryllup.

For Knudsen er dette viktig og man kan se på det som et grunnlag for hans teologi. Det kommer tidlig til uttrykk både i tittelen og gjennom bildeuttrykket på fremsiden av Det hellige bryllup, hans første salmebok utgitt i 1976 sammen med prestene Willy Abildsnes og Bjørn Bjørneboe. Det er nok riktig å si at det er få salmediktere de siste hundre år, som har lagt så stor vekt på brudemysteriet og de erotiske sidene ved troen som det Knudsen har gjort.

Her er han nok mer beslektet med barokkens, og da særlig pietismens salmediktere – selv om han står i en viss kontrast til pietistene på andre områder. I pietismen var det inderligheten i gudsforholdet som på mange måter fikk sitt utslag i diktning med bilder fra brudemystikken og erotikkens verden.

Hans Adolph Brorson er et av forbildene som må nevnes i denne sammenheng, og nettopp Brorson er representert i Sangverk for Den norske kirke, som Knudsen var med på å gi ut i 1980, med nærmere 50 salmer, flere av disse med brudemystikk som motiv.

Høysangen – Skriftens kvinnehjerte

Samtidig som at det nok er pietismens salmediktere han har som forbilder når det kommer til denne delen av diktningen, så er det i hovedsak ut fra Bibelen Knudsen vil mene inspirasjonen er hentet.

Knudsen sier i et foredrag: «En gammel rabbi sa engang at alle de hellige skrifter er store helligdommer, men at helligdommen over alle helligdommer er ‘Shirs Hasharim’ – Høysangen. Høysangen er Skriftens hjerte, Skriftens kvinnehjerte. Og den står også ganske så riktig midt i Den hellige Skrift...».

Når vi nærmer oss brudemystikken og de mer erotiske bildene i Knudsens diktning er det ett bibelsk skrift vi ikke kommer utenom, og det er nettopp Høysangen. Som nevnt, så er det også på dette området Bibelen som er den grunnleggende inspirasjonskilde, og i Bibelen er Høysangen kanskje det viktigste, i tillegg til blant andre – som vi skal se – profeten Hosea.

I Høysangen finner Knudsen altså det som blir forbildet for den djerve bildebruken han ofte tyr til. Og der ligger på mange måter grunnbildet for hans salmediktning. Hele årsaken til at den første salmeboken han var med på å utgi ble kalt Det hellige bryllup.

Høysangen handler jo egentlig om Salomo og hans Sulamitt, og deres kjærlighet, poetisk uttrykt. En poesi som i store deler av kirkens historie har blitt brukt som et bilde på forholdet mellom Gud og menneske. En tradisjon Knudsen trer inn i.

Brudemystikken går tilbake til både jødedommen og oldkirken, og er slik sett en viktig del av den kristne tro og tradisjon. Augustin, blant andre, fikk brudemystikken individualisert, slik at brudemystikken handler om forholdet mellom Kristus, som brudgom, og den enkelte troende som brud.

Luther skal ha tatt tilbake en mer kollektiv forståelse av dette, noe vi finner igjen hos Knudsen. Luther er med. Salmene er primært menighetens sang, troen leves ut i et fellesskap, og her skiller på mange måter Knudsen litt lag fra pietismen i sin dikning. Kirkens fellesskap står sterkt for Knudsen, troen leves ikke alene.

Knudsen er opptatt av å forstå gudsforholdet som en pakt, i brudemystikken som en ektepakt. Derfor er det også snakk om «horeri» når pakten brytes – det som skiller oss fra Gud, vår ektemann. Slik vi finner eksempler på i fortellingen om israelsfolkets vandring med og borte fra Gud. For eksempel i Jesaja 57:3: «Men kom hit, dere sønner av en kvinne som tyder tegn, avkom av en ekteskapsbryter og en hore!»

Men ikke minst henger paktspråket sammen med korsmysteriet, hvor pakten fullbyrdes. Det er her viktig at Gud er den aktive, menigheten/bruden den passive, mottagende. Brudgommen gir seg selv til brudens frelse. Som den oppofrende ektemann, jamfør Efeserne 5.

«Fryd deg storlig, Sions datter!» - brud og brudgom i Knudsens salmer

Fryd deg storlig, Sions datter!
Rop av glede, Kristi brud,
selv om verden aldri fatter
hva du ser i slik en Gud.

Han er fattig og saktmodig,
og han rider på et øk,
og foraktet, blek og blodig
blir han verdens påskespøk.

Denne skjendsel må han bære
for han har en skjøge kjær.
Han vil ofre all sin ære,
han vil ta deg som du er.

Se, han bærer tornekrone,
for din medgift er så streng
at en galge blir hans trone
og en grav hans bryllupsseng!

Bare slik blir horen vunnet,
bare slik blir skjøgen brud
og den tapte jomfru funnet
i rettferdighetens skrud.

Hjertet kan du aldri lukke
for hans pines skarpe sverd.
Knus din dyre narduskrukke,
salv ham til hans jordeferd!

Fryd deg storlig, Sions datter!
Gleden får den rette låt
først når verdens horelatter
blir til brudens frydegråt!

Salmen over er skrevet med evangeliet for 1. søndag i advent og palmesøndagen som motiv. Altså ikke det vi typisk tenker som en fortelling preget av brudemystikk, men salmen innehar en del sentrale moment hentet fra brudemystikken.

Salmen handler om Jesu inntog i Jerusalem på et esel: «Han er fattig og saktmodig, og han rider på et øk...». Det gamle testamentet klinger også med fra profeten Sakarja: «Rop med fryd, Sions datter! Rop høyt, Jerusalems datter! Se, din konge kommer til deg. Rettferdig er han og full av frelse, ydmyk er han og rir på et esel...» 

Salmen innleder med GT-sitatet fra Sakarja 9:9: «Fryd deg storlig, Sions datter», «Sions datter» er altså adressaten. Umiddelbart får vi høre at «Sions datter» er den samme som «Kristi brud» i linje to. Her ser vi at Knudsen peker på Kirken som det nye Israel, og ikke minst at Kirken er brud, altså er Kristus brudgom.

Videre får vi høre at «verden aldri fatter hva du ser i slik en Gud», og her kan vi høre en gjenklang av 1. Korinterbrev 1:18ff. hvor det kristne budskap beskrives som «dårskap» i denne verdens øyne.

I denne salmen kan vi se at Knudsen har hentet inspirasjon fra Hoseaboken i Det gamle testamentet: Profeten Hosea som gifter seg med den prostituerte Gomer. Og profeten Hoseas eget liv med Gomer blir et bilde på Gud som tar det syndige mennesket tilbake, jfr. Det hellige bryllup.

Her ser vi også noe av det som er et særmerke ved Knudsens diktning, nemlig bruk av ord som «hore» og «skjøge», som jo er hentet fra Bibelens egen bildeverden. Dette opplevdes nok fremmed i samtiden, og ikke minst i dag. Det ville nok vakt en del reaksjoner om denne salmen ble sunget på palmesøndagens familiegudstjeneste. Jeg vet ikke om jeg vil anbefale det.

Her kan vi kanskje si at Knudsen går lengre enn sine forbilder i diktningen. Tidvis en ordbruk som skiller Knudsen fra det mye annet av salmediktning uttrykker. Det er likevel fristende å si at han kaller en spade for en spade.

Profeten Hosea blir en slags hovedinspirasjon i denne salmen, som et bilde på Jesus, «... for han har en skjøge kjær.» Denne «skjøgen» er menigheten, kirken. Slik Bibelen også beskriver det gamle Israels forhold til Gud som et ekteskap, hvor Israel til stadighet er troløse mot sin Gud, slik er også menigheten beskrevet i noenlunde samme ordelag.

I denne salmen møter vi dette med at gleden er fundert i pinen, i korsmysteriet. «... for din medgift er så streng at en galge blir hans trone og en grav hans bryllupsseng.» I salmen er dette helt nødvendig for at «den tapte jomfru», Eva, som bilde på mennesket og menigheten, skulle bli «funnet i rettferdighetens skrud.»

Det er Kristus som kler sin brud i rettferdighet, vår rettferdiggjørelse er i all hovedsak knyttet sammen med Jesu verk på Golgata. Dette er viktig i Knudsens diktning og vi finner det igjen flere steder. Kristus og hans verk er det helt sentrale, når alt kommer til alt.

I siste strofen kommer vi tilbake til start, til gleden Sions datter og Kristi brud har del i. Smerten og troløsheten forvandles til frydegråt. Noe Knudsen har som et viktig karakteristika i flere salmer: Smerten og lidelsen som gledens og jubelens grunn. Jamfør salme 126:5: «De som sår med tårer, skal høste med jubelrop.»

Feministisk kritikk av diktningen og «Den rette mann»

Når det gjelder kritikk av Knudsens diktning, så er det nok denne delen av diktningen til Knudsen som har høstet mest kritikk. Ikke minst på grunn av måten man omtaler mann og kvinne på. I visse kretser har dette blitt ansett som mannssjåvinistisk poesi hvor mannen er den rådende, mens kvinnen ikke kan gjøre noen ting. Eva Lundgren, feministteolog, var en av dem som ofte havnet i klinsj med Knudsen, blant annet på fjernsyn.

Hun leser inn i Knudsens diktning en, sitat: «...prestasjonserettet, mannlig seksualitet ... Det er den guddommelige potens, mannen med den guddommelige penis som blir dyrket hele tiden. Han blir dyrket fordi han går til samleie med den kvinnen som ligger øde og tom, og som venter, og frelsen kommer gjennom orgasmen. ‘I hører bare skrik’ , der hun skriker. Hun er helt tom, uten tanke, og lyst og noe som helst. Så kommer mannen og fyller henne og så blir hun frelst.»

Det er ganske voldsomt, men en slik kritikk ble Knudsen altså møtt med – og det er mer der det kommer fra. For Knudsen har det vært viktig i møte med denne kritikken å peke på den han kaller «den rette mann». Slik som i salmen vi sang, det er ikke hvilken som helst mann som kan løse bruden. «Den rette mann» er i dette tilfelle forstått som den annen Adam, altså Kristus.

Knudsen sier blant annet i et foredrag: «Denne boken (Bibelen) handler så mye om menn. Det er fordi den er brudens bok om den rette mann, som hun hungrer etter, som hun er syk av kjærlighet etter. Og alle disse menn som hun forteller om står i den store manns linje, som på en måte fører frem til ham – brudgommen, den ene og den rette.» 

Den gamle Adam, den første mann, han utfører ikke sitt kall rett og svikter slik sin hustru Eva, og slik gjør mannen på ny og på ny fremover i historien. Knudsen kritiserer mannen. Men, den rette mann er kommet, i Kristus. Han som kan forløse verden.

Slik forstått kan en si at det bare er Gud som kan frelse mennesket fra syndens makt, som mennesket har arvet fra den første Adam. Mennesket kan ikke frelse seg selv, det må bli frelst av den levende Gud. Her er luthersk teologi, det er nåden alene og Kristus alene, den rette mann.


 

Relatert



Støtt foross.no
Ca leselengde
11 min
Ressurstype

  Aktuelt

Serie

  En prest og en plage med poesi som protest?

  «Farao nådde oss like ved stranden»

  Det hellige bryllup Om erotikk og brudemystikk i Børre Knudsens salmer (vises nå)

Forfatter
Skrevet av: Benjamin Bjørnsen Anda.
  Benjamin Bjørnsen Anda er sogneprest i Giske og Vigra på Sunnmøre. Født og oppvokst på Jæren i Rogaland. Cand, theol. Utdannet ved NLA i Bergen og MF i Oslo. Skrev sin masteravhandling om Willy Abildsnes og Børre Knudsens salmediktning. Samler på sang- og salmebøker og alt for mye annet.
   Ressurser av Benjamin Bjørnsen Anda
Vil du støtte foross.no?

  Du kan gi via kredittkort

  Du kan benytte Støtt foross via Vipps! med Vipps-nummer: 70979

  Mer info og andre alternativ finnes på siden STØTT OSS.