De fleste som har tenkt over det har nok merket seg at det ofte oppleves som det er færre menn enn kvinner som deltar på gudstjenester. Om du spør noen som har tenkt på dette om hvorfor det er sånn, så er det ikke usannsynlig at ordet feminisering dukker opp: «kirken er feminisert og det driver menn vekk».
Denne artikkelen er et forsøk på å gi en innføring i tematikken knyttet til menns lave oppmøte i kirken og hvilken rolle feminisering spiller i dette. Den vil starte mange flere tråder enn den rekker å konkludere, med håp om at det kan åpne opp for videre refleksjon. Det å skrive om feminisering i kirken og effekten dette har på menn må vel være selve definisjonen på å ro ut på dypt vann. Først fordi at selv om mange trekker fram dette begrepet, er det nok ikke så lett som man kanskje skulle tro å definere hva det innebærer. Det er også en tematikk som fort snører seg inn i en langt større debatt som omhandler lange linjer med samfunnsutvikling i vesten og om ulike kulturelle og filosofiske dragninger som preger vår samtid. Dessuten er det jo tematikkens kontroversielle natur i og med at den har lett for å innebære generaliseringer om kjønn som kan få enkelte til å rynke på nesen.
Ikke et nytt fenomen
Det gjør det desto viktigere å poengtere at om kirken kan kalles feminisert, betyr ikke det av den grunn at det er kvinner som har skylda, bare så vi får adressert det. Åpenbart, vil kanskje noen si, men da økende antall kvinner i ledende stillinger i kirken gjør at en del kirkeledere uttrykker bekymring for at kirken vil bli ytterligere feminisert, er det likevel viktig. For eksempel poengterer Adair Lummis i en artikkel at i Amerika har menn vært dokumentert i mindretall i kirken i tre århundrer. Dette er en god stund før vi kan begynne å snakke om kvinnekamp og om feminismens inntog inn i den kollektive bevisstheten.
I Norden var det allerede på 1800-tallet et tydelig sprik mellom arbeiderne og bøndenes tradisjonelle maskulinitetsidealer, som arbeidskraft, styrke, aggressivitet og autonomi; og borgerlighetens kristne maskulinitetsidealer, som dannethet, tålmodighet, mildhet og selvfornektelse. Prestene, som tilhørte borgerligheten, slet en del med å stå i dette spennet, og prioriterte som regel borgerlighetens interesser. Og dette er lenge før vi kan begynne å snakke om, for eksempel; kvinnelige prester og arbeidsmiljølovens liketillingskrav som nylig har preget debatten i Den norske kirke. Som begge tilfellene eksemplifiserer, er det altså ikke snakk om noen åpenbar feminiseringsagenda som i utgangspunktet utgjør årsaken til at det er færre menn enn kvinner i kirken. Om større antall kvinner i kirkelige roller øker tendensen er et annet spørsmål, men dette vil ikke bli adressert i denne artikkelen.
Hva vi (faktisk) vet
I møte med denne tematikken er det nok det mest fornuftige å gå ut fra håndfaste fakta og få på bordet det vi faktisk vet. Realiteten er, at blant de som deltar i tradisjonelt kirkelige aktiviteter (da særlig gudstjenester) i vestlige land, så er menn jevnt over i mindretall på tvers av kirkesamfunn. I Norge viser tall fra undersøkelser av KIFO (institutt for kirke- religions- og livssynsforskning) at fordelingen av kvinner og menn i Den norske kirke holder seg stabilt på rundt om et 60/40-forhold og har gjort det de siste 30 årene, og generelt sett er det påfallende hvordan det i både forskningslandskapet, så vel som i populærlitteraturen, ikke er om det er færre menn enn kvinner i kirken, men hvorfor det er sånn som er det store spørsmålet. Altså kan det vanskelig gjøres kontroversielt å påstå at det er færre menn enn kvinner i kirken, men spørsmålet er jo om dette mindretallet skyldes feminisering?
Lummis trekker fram to forklaringsmodeller som oftest går igjen på hvorfor det er færre menn enn kvinner i kirken. Den første handler om at kirken støter menn fra seg og den andre er at kvinner er mer religiøse enn menn. Innenfor disse forklaringsmodellene finnes det et mylder av varianter som vektlegger ulike aspekter, men med disse formuleringene rommer man de to vanligste retningene man kan trekke denne problemstillingen i.
Det er i den første forklaringsmodellen at feminiseringsbegrepet vanligvis inngår. En teori som trekkes fram der er at inntrykket blant mange menn er at kirken er feminin. Jeg nevnte så vidt tidligere de borgerlige maskulinitetsidealene som også regnes som kristne idealer, som skapte et skille mellom seg og idealene til arbeiderne og bøndene i Norden på 1800-tallet. Tilsvarende verdier som omsorg, emosjonalitet og generøsitet, verdier som faste kirkegjengere (og da særlig kvinner) skårer høyt på, har alle til felles at de er sterkt representerte i kirken og at de regnes som myke eller feminine i en vestlig kultur.
Litt uavhengig av hva som faktisk foregår i kirkerommet er altså oppfatningen blant mange at kirken er feminin, og derfor også blant mange menn ikke veldig interessant. Om man skal komme med en definisjon på hva feminisering er, så er det kanskje her den kommer mest til sin rett: vektlegging av verdier og idealer som av samtiden regnes som feminine.
Hvorfor ikke kirkebryting?
Med det sagt er det vel ikke akkurat heller noe stort sprik i den offentlige oppfatningen av kirken og hvordan kirken ofte faktisk ser ut, med tanke på hvilke verdier som verdsettes og vektlegges. Man kan jo blant annet se på hvilke fritidsaktiviteter kirken tilbyr. Korvirksomhet utgjør jo for eksempel mesteparten av aktivitetsutvalget i lokale menigheter – en klassiker for jentene, men ikke like populært blant gutta. Hvorfor er ikke kirkefotball like utbredt? Eller kirkebryting? Kor gir liksom litt mer mening. Er det bare fordi forventningene skulle tilsi det, eller spiller det en rolle at korvirksomhet også har en tjenende rolle inn imot menighetslivet?
Det er uansett en tankevekker at noen aktiviteter og verdier nærmest regnes som helt uforenelige med hva vi tenker at kirken er eller skal være. Lummis sin konklusjon er i alle fall at menns lave oppmøte hovedsakelig skyldes kirkeopplevelsens feminine natur, som oppleves fremmedgjørende for menn med mer maskuline personligheter. Videre hevder hun at man derfor må stille spørsmål til om menigheter tilbyr nok opplegg som er mer tilrettelagt for menn, eller om majoriteten av menigheter er for styrt mot kvinners interesser.
Der kirkeledere tenderer mest mot den første forklaringsmodellen, har religionspsykologer mer tro på den andre. Kan det være så enkelt som at kvinner generelt bare er mer religiøse, mer tilbøyelig for å tro på noe, eller i det minste mer opptatt av å organisere utfoldelsen av troen i fellesskap med andre? Teologisk mener jeg det er problematisk å skulle implisere at frelsen ved Jesu død og oppstandelse er noe som er mer tiltrekkende for kvinner enn for menn, slik de første delspørsmålene gjør, men det siste delspørsmålet er kanskje inne på noe. Det er nemlig ikke nødvendigvis tilfellet at kvinner er mer religiøse enn menn, men kanskje heller at kvinner og menns religiøsitet er ulik.
Ulik religiøsitet?
En teori hevder at kirken er mer tilrettelagt for kvinners religiøsitet enn menns religiøsitet. Noe som samsvarer godt med dette er at det er noen åpenbare paralleller mellom hvordan menighetslivet og skoleverket er bygget: man skal være stille og følge med, man skal være flink og disiplinert, man skal studere og pugge tekstene nøye – et system som jo viser seg å tungt favorisere jenter, om man vurderer ut fra hvem som er skolesystemets vinnere og tapere. Jenter gjør det bedre og trives bedre på skolen enn gutter, og er nå også i et enormt flertall på universitetene.
Mulig det er en kuriositet, men det tilhører historien at skoleverket i Norge ble grunnlagt for at barna skulle lære seg å lese i Bibelen. Kanskje det som ikke fungerer for gutter i skoleverket er tilsvarende utfordrende i kirkerommet. Jeg har nok også tenkt for meg selv at den utdannede middelklassen på mange måter har gjort monopol på kirken. Prester er jo faktisk nødt til å være akademikere – seks års profesjon er ikke småtteri. Og selv om denne utdanningen først og fremst kreves inn imot Den norske kirke, er jo frikirkelige menigheter også glade i å ansette akademisk utdannede prester. Da blir arbeiderklassen, som jo viser seg i høyeste grad å være menn, fort en ettertanke.
Thompson & Remmes identifiserer to kategorier for religiøsitet som man tradisjonelt har brukt i religionssosiologien: 1) «intrinsic religion» og 2) «extrinsic religion». I «intrinsic religion» er det religionens innhold som er målet – kjernen for livet og kilden til motivasjon og mening, mens «extrinsic religion» har et utilitaristisk perspektiv hvor religion er et middel og målet er trygghet, sosial status, fellesskap og livsaksept.
Blant disse to viser det seg at å inneha tradisjonelt feminine personlighetstrekk er viktig for at menn skal forholde seg til den første kategorien, som for øvrig er kvinnedominert. Menn som beskriver seg selv i tradisjonelt maskuline termer lander ofte i den andre kategorien. Jeg har selv møtt menn gjennom arbeidet med min masteravhandling – som handler om menn med yrkesfaglig utdanning og deres opplevelse av tilhørighet til Den norske kirke – som faller under en slik «extrinsic» tilnærming. De setter pris på forkynnelsen når den er praktisk og livsaktuell, men ikke for abstrakt eller for «kristen» (ja, hva nå enn det betyr), og synes å verdsette høyt hvordan kirkerommet og orgelmusikken er et hjelpsomt middel for å finne ro – et pauserom fra en travel hverdag.
Begge disse tilnærmingene har til felles at de er opptatt av målet med religionen, men Thompson & Remmes identifiserer også en tredje tilnærming til religion, som forskning viser at mange av de mer maskuline mennene assosierer sterkere til. Denne tilnærmingen kalles «religion as quest» og skiller seg ut fordi den tar hensyn til de som ikke klarer å slå seg til ro med det ortodokse – eller de rettroende svarene, men som i større grad er tvilere av natur. De stiller spørsmål til vedtatte sannheter som andre kanskje tar for gitt, og må bryne seg på spørsmålene og ha eierskap til svarene de kommer fram til. Å tilnærme seg religion på denne måten kalles i denne forståelsen for «questing», og man er altså her ikke bare opptatt av målet, men reisen.
Dette kan være noe av årsaken til at menn i større grad enn kvinner engasjerer seg i apologetikk/trosforsvar eller fordyper seg i systematisk teologi, aktiviteter som handler om nettopp dette, å utfordre sannhetspåstandene. Men det er klart, dette er jo fortsatt i stor grad intellektuelle aktiviteter – «flinkis»-aktiviteter om du vil. Hva med mennene som snakker mer med nevene, som er bedre på å gjøre enn å tenke? Hvilken plass har de i kirkerommet? Når de hører presten fortelle dem et eller annet om Gud eller Jesus, når de kjenner at de ikke er sikre på om de er enige, men ikke har ork eller selvtillit nok i sin egen hermeneutiske kompetanse til å grave seg ned i Bibelen for å finne ut av det. Da frister det kanskje for mange mer å bare la det være, forbli i en «extrinsic» tilnærming i stedet for å dra på en «quest», eller bli hjemme og holde på med noe de føler de mestrer i stedet.
Som er blitt både nevnt og insinuert allerede er den aktuelle problematikken tett sammenvevd med samtiden vi lever i. Carl Trueman identifiserer ekspressiv individualisme som et fenomen som er sentral i den moderne selvforståelsen som er med å gjøre grunnlaget for vår samtid, og hvilket beskriver det moderne menneskets tendens til å finne mening i å uttrykke våre indre følelser og behov. Ekspressiv individualisme nevnes ofte som drivkraft for den seksuelle revolusjon og identitetspolitikk, som ofte kritiseres av konservative. Men som Trueman poengterer så er alle vestlige mennesker preget av ekspressiv individualisme. Vi identifiserer oss alle utfra individuelle identitetsmarkører – om det er kjønn og legning, eller om det er kirketilhørighet og preferanser for hvordan vi skal utfolde oss i menighetslivet.
Jeg mener dette perspektivet er viktig å dra inn, fordi at når vi tilskriver oss identitet ut fra kjønn, legning, etnisitet og/eller religion, er vi også tilbøyelige for å skape konflikt mellom ulike grupper innad disse kategoriene. Å rette oppmerksomhet til kjønnsproblematikk og å skylde på feminisering kan for eksempel fort bli en krigserklæring i en slags motvillig kjønnskamp, som jo ikke er tjenlig for noen.
Veien videre
Selv mener jeg at feminiseringsbegrepet kan være hjelpsomt i den grad det anerkjenner at kirken per i dag er tilrettelagt på en måte som er mer akseptabel for flere kvinner enn menn. Det er hjelpsomt når begrepet korrekt adresserer at kirken er under betydelig påvirkning av de filosofiske strømningene som preger samtiden, og det er definitivt hjelpsomt i den grad det setter lys på oppfatningen en del menn har av kirkens uttrykk, framtoning og fokus. Men så lurer jeg samtidig på om å fokusere på feminisering av kirken som kjernen av et problem ikke nødvendigvis vil hjelpe med å løse det. For det første fordi at selv om summen av alt som er diskutert så langt i denne artikkelen er at kirken er mer tiltrekkende for kvinner enn for menn, er det vanskelig å gå med på at alle utfordringene faller under kategorien «feminisering». Og selv om alt skulle gjøre det, er det fortsatt ikke sikkert det er hjelpsomt å tenke på det på denne måten. Dette er fordi at man ofte vil svare på en trend med en mot-trend.
I dette tilfellet har det blant annet ofte blitt forsøkt en «Seeker-sensitive»-tilnærming, hvor man ønsker å lage menighetsfellesskap rettet mot maskuline menn. Selv om dette kan fungere for noen og for en tid, er det sjeldent veldig fruktbart eller bærekraftig over lengre tid. Tidvis blir det nesten parodisk fordi man blander kirke med noen aspekter man tenker er maskuline, men glemmer å ta til etterretning at det er stort mangfold også i gruppen «maskuline menn». For det andre er det jo generelt få som går i kirken. For å gå tilbake til tallene fra KIFO som ble nevnt tidligere i artikkelen, tilhører det til helhetsbildet at de 60% kvinnene og 40% mennene sammen bare utgjør i underkant av 10% av den totale medlemsmassen til Den norske kirke. Poenget er, at det at det går færre menn enn kvinner i kirken ikke er en isolert problematikk, men er en del av et større bilde.
Guds kraft, uavhengig av kjønn
Problematikken er enormt kompleks, og en eventuell løsning vil nok være vel så kompleks både å artikulere og sette ut til livs. Men hva enn løsningen er – eller kanskje løsningene, mener jeg det må være forankret i, og la seg utfordre av; evangeliet. Vi må ha tillit til at evangeliet har kraft til å forsone alle typer mennesker med Kristus. Dessuten er det viktig å la Ånden få slippe til, så vi etter beste evne kan dele Guds perspektiv på denne problemstillingen. Selv tror jeg at en nøkkel er å anerkjenne hva blant annet Trueman identifiserer om vår moderne selvforståelse og dermed løfte blikket over de ting som vi mennesker er opptatte av, så vi ikke faller for fristelsen å svare med en slags motkultur-tanke hvor kirken skal maskuliniseres, eller lignende. Da faller vi lett inn i konflikt-mentaliteten som jeg nevnte tidligere.
Et favoritt-bibelsted for meg i det henseende må være Josva 5,13-15. Josva og israelittene er i ferd med å erobre Jeriko fra kanaaneerne, og Josva får plutselig øye på en mann med hevet sverd. Josva spør mannen om han er på israelittenes side eller fiendens side – et naturlig spørsmål å stille gitt konteksten. Men svaret han får er bare: «nei», etterfulgt av forklaringen at mannen er Herrens hærfører. Et avslørende svar, og misforståelsen ligger i at Josva bare tar for gitt at Gud er på deres side, og den antakelsen gir jo for så vidt mening – israelittene er jo tross alt Guds utvalgte folk. Men det finnes ingen «vår side» eller «deres side», hverken da eller nå. Det er bare det som tjener Guds vilje og det som ikke gjør det, og vi som mener vi er Guds utvalgte må være særlig obs på dette.
Ta skoene av føttene, for stedet du står på, er hellig. Jos 5,15
Helt konkret, og for å konkludere, mener jeg at det bør satses mer på generasjonsmenigheter over Seeker-sensitive menigheter, og heller la særinteresser bli fanget opp og tatt hensyn til gjennom egne tilbud etter behov. Dette legger til rette for at vi kan være en kropp med mange lemmer slik Paulus snakker om i 1. Kor 12, og dette forutsetter at menigheter er innstilt på en større bredde i personligheter som per i dag kan være fremmed å se for seg i kirkelige sammenhenger. Videre mener jeg selve forkynnelsen slik den ser ut i dag har godt av mer pragmatikk, og at vi i større grad tør å utfordre.
Med pragmatikk mener jeg å snakke mer om hvordan vi kan applisere evangeliets budskap konkret inn i våre levde liv. Her er i så måte den kjente og dels kontroversielle psykologen Jordan Peterson et godt forbilde. Han er en mester på å lokalisere dype sannheter, også fra Bibelen, for så å vise til hvordan de kan anvendes praktisk i våre levde liv og vår umiddelbare nærhet. Mange er jo under oppfatning at Peterson aktivt snakker til menn, men han selv er tydelig på at dette ikke har vært noen målrettet intensjon fra hans side. Det at mange menn er tiltrukket hans forelesninger er en konsekvens av at hans budskap om personlig ansvarliggjøring og å ta tak i eget liv er noe som resonnerer hos mange, og dette er noe jeg mener kirken gjør smart i å ta lærdom av.
Med utfordring tenker jeg eksempelvis på noe Oskar Skarsaune poengterer i sin bok Etterlyst: Bergprekenens Jesus; hvordan mange av Jesu utsagn stikker seg ut som skarpe brodder, og hvordan vi ofte har en tendens til å prøve å runde av kantene på dem – eller til og med unngå dem helt. Det er spennende å se hva som skjer når man lar disse utsagnene stå upolert og heller invitere forsamlingen til å være med å bryne seg på dem. Effekten er ofte at man kjenner at det klør litt, at det har noe å si og at det koster. Og er det noe som trigger menn så er det risiko. Ja, vi tåler litt risiko.
Problemstillingen jeg har drøftet i denne artikkelen er kanskje manns-tematikk, men jeg ønsker inderlig at det ikke skal bli redusert til manns-problematikk. Denne problematikken angår og opptar oss alle. Er feminisering en del av problemet? Utvilsomt. Men når vi skal tilnærme oss en løsning, la det ikke være for «å få menn tilbake i kirken», men for å finne tilbake til det allmenngyldige i evangeliet og forkynne et helhetlig evangelium som når alle folk, og som kan fylle ut forkynnelsen der det i dag måtte være mangler.
Kilder:
Botvar, Pål K. & Schmidt, Ulla [Red.] (2010). Religion i dagens Norge: Mellom sekularisering og sakralisering. Oslo: Universitetsforlaget
Lummis, Adair T. (2004). A Research Note: Real Men and Church Participation. I Review of Religous Research 45, no. 4, 2004: 404-414.
Prestjan, Anna (2008). En korsfäst främling på jorden? Prästmanlighet som problem. I Kristen manlighet: Ideal och verklighet 1830-1940, Yvonne Maria Werner (red.). Lund: Nordic Academic Press
Skarsaune, Oskar (2018). Etterlyst: Bergprekenens Jesus: Har folkekirkene glemt ham? Oslo: Luther Forlag
Thompson, Jr. Edward, H. & Remmes, Kathryn R. (2002). Does Masculinity Thwart Being Religious? An Examination og Older Men’s Religiousness. I Journal for the Scientific Study of Religion. Sep., 2002. Vol. 41, No. 3, s.521-532
Trueman, Carl R. (2020). The Rise and Triumph of the Modern Self: Cultural Amnesia, Expressive Individualism, and the Road to Sexual Revolution. Wheaton, IL: Crossway
