Vekkelsespredikanten Carl Olof Rosenius (1816- 1868) lyktes med å nå inn til mennesker på en måte som få andre forkynnere har klart. Magnus Persson forteller om hvilken befrielse det har vært å få møte en kristen forfatter med en slik ærlighet og på samme tid få bli omfavnet av hans rene evangelium.
– Jeg sa i en sammenheng at Rosenius er en av Sveriges best bevarte hemmeligheter. Jeg håper at mange flere enn til nå skal få oppdage ham og bli velsignet av undervisningen hans.
En kan høre på Magnus Persson at det er ved egen erfaring han har kommet frem til sin overbevisning om hvilken betydning Carl Olof Rosenius sin undervisning trenger å få i svensk kristenhet. Vi sitter i annen etasje av menigheten United sine lokaler i Malmö, en menighet som har gjennomgått store forandringer de siste årene. United forblir en baptistisk frimenighet, men i dag er forkynnelsen bevisst reformatorisk og blant de store inspirasjonskildene finner man nettopp Carl Olof Rosenius.
– Jeg begynte å lese bøker av Martin Luther, men ble spurt om jeg jeg ikke også hadde lest Rosenius. Jeg hadde den gangen nesten ikke hørt navnet, men fikk tak i boka «Syndens daglige plage» og fortsatte siden med andre utgivelser, forteller Magnus.
Snart hang de andre i United sitt lederteam seg på i lesingen og fikk erfare hvordan en med frimenighetsbakgrunn fikk en formidabel innfallsport til Luther sin teologi.
– Rosenius er en enorm menneskekjenner, og taler hjertespråket. Han står urokkelig fast på læren og på den objektive forsoningslæren og har en stor lidenskap i tekstene sine. Det blir aldri «kjøleskapstemperatur», varmen finnes der helt igjennom. Han skriver lange, lidenskapelige setninger som lander i kjøtt og blod, midt i livet.
Lovens aktualitet
I United har man gjennom de siste årene reflektert inngående over hvordan lov og evangelium åpner opp Bibelens budskap og hvordan det kan forkynnes i vår tid. Rosenius er en av dem som har fått vise vei.
– Rosenius behersker kunsten å tale om loven uten at det blir moralisme. Han kan tordne uten at det oppleves som fordømmelse fordi han tordner også imot seg selv. Side opp og side ned beskriver han menneskets kamp og det treffer en fordi det han skriver er selvopplevd. «Slik er jeg», innrømmer han, med en befriende ærlighet.
Men er forkynnelsen av loven aktuell i vår tid, lurer jeg på. Kan det moderne mennesket forstå den? Magnus nøler ikke da han svarer: – Vi lever i dag i et uhyre lovisk samfunn. Tenk eksempelvis på hvordan idealkvinnen i dag blir fremstilt: Hun skal være flink på jobben, i hjemmet og i sengen, være en profesjonell og bevisst mor, rekke å oppleve verden, kjøpe økologisk, kunne dokumentere alt, ha en interessant fritid og stå med i kampen for kvinners økende frihet og muligheter.
Magnus mener at sosiale medier har bidratt til at kravet til individets opplevelse av lykke har økt.
– At vi publiserer livene våre slik vi gjør i dag fremkaller det stadige stikket: «Gjør de nå det også». Ved evangeliet blir vi erklært rettferdige og derved lykkelige. I vår tid har vi snudd på det. Vi erklærer de lykkelige for rettferdige «Så lykkelige de ser ut» «Så mye de har…» Han mener også at vi har et stadig behov for å rettferdiggjøre oss selv.
– Vi skal strekke til, skåre poeng og nå opp til standarden. Og til det bruker vi barna våre, ferieturene, treningsøktene og hyttene våre. Det er som et rop: «Se her! Jeg er normal, jeg er ok.»
For å kunne forkynne i denne tiden trenger vi å lytte i sjelesorgen, analysere våre kamper, finne eksempler som belyser verdens respektive gudsrikets mønster, mener Magnus. Men vi trenger også å gi mennesker nytt livsmot. – Vi trenger å gi håp til dem som ikke opplever seg selv som erklært ok, til den som for eksempel stadig er redd for hva andre skal tenke om ham eller henne som foreldre.
Fred gjennom evangeliet
Slik Magnus Persson ser det er det ikke så stor forskjell på kampen til en ateist og en troende som en egentlig kunne tro. Også ateisten kjemper med dommen, skylden, samvittigheten og meningsløsheten i tilværelsen.
– Det finnes fire spørsmål som er naturlig for alle mennesker å stille seg: «Skal det være slik?»; «Hva er gått galt?»; «Hvem kan ordne opp i det?»; «Hvordan ser det ut når det er rett?».
Svarene på disse spørsmål kan høres forskjellig ut men fortjener å lyttes nøye til og bli reflektert over, sier Magnus, og noterer hvordan Rosenius sine svar på disse i første omgang kaster oss ut i fortvilelse.
– Rosenius lar oss møte våre tanker om hevn, misunnelse, begjær og får oss til å føle avsky over våre fordreide hjerter. Hans forklaring på dette indre mørke er så ikke mangel på opplysning, oppmuntring, dårlig miljø eller svake gener men hva synden faktisk gjør med et menneske.
Carl Olof Rosenius får oss til å speile oss i loven og si: «Ja, slik skal det være. Loven er god. Jeg har ingen unnskyldning til mitt forsvar.» Han leder oss videre til å kunne se syndefordervet sin rot – at vi i dypet av vårt hjerte mangler evnen til å kunne stole på Gud og Hans godhet.
I lyset av evangeliet blir avsløringen av synden en befrielse. Vi får lov til å være mennesker med alle våre mangler og alt vårt mørke og likevel være tatt imot av Gud. Magnus Persson beskriver det evangelium som Rosenius forkynner som «superrent».
– I mange andre tradisjoner får man tidlig se Kristus, men siden kommer det likevel mer og mer til å handle om individet – hva jeg skal utføre og hvordan jeg skal strekke til. Risikoen finnes for hyperaktivitet – endeløse prosjekt, drevet av hva vi skal gjøre for Gud. Rosenius får øynene våre til å bevege seg fra oss selv til Kristus og hva han har gjort for oss.
At det bare er evangeliet er viktig!
At evangeliet må forbli superrent er, slik Magnus ser det, helt avgjørende. Den angst når det gjaldt dommen som Martin Luther bar på var nemlig ikke bare et uttrykk for hans forsterkede superego. Den er allmennmenneskelig og hos en kristen fremstår elendigheten ofte enda mer tydelig.
– Det er av den grunn at vi må holde fast ved Ordet. Evangeliet rent forkynt skaper fred med Gud og det er menneskets dypeste behov.
For å hjelpe menigheten til å beholde fokus på Jesus har man av og til i United valgt alternativ til standardversjonene av sangene i gudstjenesten. Eksempelvis synger man ikke «Jeg vil gi deg alt» som refreng til sangen «Alt for Jesu fot jeg legger», men «Kristus har gjort alt.»
– Når de sanger som handler om alt vi vil, må og føler blir for dominerende blir det hykleri. Det er viktig at sangene får lov å bære evangeliet, gjennom dem blir vi undervist og underviser hverandre, sier Magnus.
Slik han ser det har forfatterne til lovsangene et stort ansvar. De er kulturskapende og kan på en god måte bidra til at evangeliet er det som blir innåndet både gjennom gudstjenesten og fellesskapet i menigheten. I Rosenius sine sanger er det evangeliet som er bærebjelken både for stillingen vår overfor Gud, tjenesten og fromhetslivet vårt.
– Helliggjørelsen handler for Carl Olof Rosenius aldri om selvhjelp eller et livsstilsprogram, sier Magnus Persson. Drivkraften er aldri egenrettferdighet men alltid å gi videre det man har fått ta imot.
Slik oppfatter han også sin oppgave som forkynner.
– De beste prekener er de man holder til seg selv, de en selv trenger å høre for å kunne tro.
Når sin samtid
Slik som hos alle kristne lærere og ledere finnes det enkeltheter en skulle kunne stille seg kritisk til selv også hos Carl Olof Rosenius. Han ser ikke ut til å ha vært særlig bevandret innenfor kultur, heller ikke interessert i samtidens debatter selv om han er knyttet til flere viktige sosiale virksomheter. Han holdt for det meste på med brev, tekster, prekener, angst og trøst, som Magnus litt generalisert uttrykker det. Dette til tross når Rosenius inn til mennesker i sin samtid.
– Han kan kunsten både å lese Bibelen og sine omgivelser. Rosenius har dyp kjennskap til mennesket og dets kamp. Hans desperate behov av den andre trosartikkel kommer nettopp av denne bevissthet om hva det er å være menneske.
I dette ser Magnus forklaringen til at Rosenius forblir relevant.
– Ettersom det han er opptatt med er en objektiv og evig sannhet blir det han gjør og formidler relevant. Når vi er opptatt av det evige – menneskets sårbarhet, tilværelsens store spørsmål – er vi alltid relevante. Under skiftende mote, trender, ideologier, møter oss samme nedtyngde og ropende sjeler som på Rosenius sitt 1800-tall.
Om Magnus likevel skulle være litt kritisk mot Rosenius, så er det kirkesynet han nevner.
– Rosenius betoner det kristne fellesskapet, men undervisning om den lokale menighet var ikke hans bidrag. Han var ikke noen menighetsbygger. Rosenius er opptatt av andre alvorlige spørsmål. Og det gjør han vakkert!
Barnets trøst
Vi nærmer oss slutten av samtalen vår men det er en sak til som opptar Magnus sine tanker og som vi trenger å få med, nemlig troens tillit til den Gud vi ikke alltid forstår. Magnus forteller hvordan Rosenius sin undervisning om å ha barnets tillit har hjulpet ham til å håndtere det som er gått i stykker, lidelse og det som ble mislykket i livet.
– Hos Rosenius møter oss ingen forventninger til å være overmennesker (übermench) og det finnes ikke spor av fremgangsteologi i det som blir formidlet. Derimot kan man stole på Gud selv om man ikke kan forstå alt.
Et barn som har fått noen skrammer på knærne kommer til mamma for å få trøst, få en klem, ikke for å få en biologisk utleggelse om hvorfor det blør fra kneet. Rosenius kjenner menneskets behov for trøst og henviser henne til Gud.
Jeg forlater samtalen vår takknemlig over de ordene. Menneskets behov for trøst er uendelig. Det er av den grunn vi trenger bibellærere som Rosenius, mennesker som kan veilede oss frem til fred med Gud.
Denne artikkelen er skrevet av Marcus Hector, og har tidligere stått i Till Liv 10/2016. De svenske utgaven kan leses her: artikel-till-liv-2016-mp-om-co-rosenius Artikkelen er oversatt til norsk av Ewa Moldekleiv.
