Publisert

En kirke uten vegger Rytme og relasjon når krisen rammer


Ca leselengde:
5 min

Hva er det største og viktigste budet? Det var Jesus som fikk spørsmålet av noen som ville sette ham på prøve. Jesus svarte at det aller viktigste var å elske Herren Gud av hele vårt hjerte, og vår neste som oss selv.

Hva som setter oss på prøve kan være så mangt. Det kan være livssituasjonen vi står i, sykdommen man sliter med, vanskelige relasjoner – eller en pandemi. Da pandemien kom, stoppet landet vårt og verden for øvrig opp. Inkludert kirken. Vi ble satt på prøve. Hva er kirken når alt stopper opp? Hva er det aller viktigste når alt kommer til alt?

Om vi retter spørsmålet mot Jesus, er svaret er fortsatt det samme: Elske Gud. Elske mennesker. Resten er detaljer.

Av og til kan ting føles overveldende. Som når det koker på arbeidsplassen, ungenes aktiviteter er flere enn du rekker å følge med på, og komitemøtene i menigheten faller på «feil» dager. Eller livet rammer og krisa inntreffer. Det er lett å kjenne seg overveldet, og man har liten anledning til å stoppe opp og å være i dette viktigste.

Hvis det viktigste er å elske Gud og vår neste, må vi ha ro nok i livene våre til å kunne pleie de relasjonene. Og for at en relasjon skal kunne bygges på en god måte, trenger vi at det skjer jevnlig, over tid, en slags rytme. Jeg tror nettopp rytme og relasjon er to viktige stikkord for å ta vare på dette viktigste.

For å ta Guds-relasjonen først: Hva slags rytmeslag man trenger, varierer fra menneske til menneske, men vi vet at det er enkelte ting som bygger tro mer enn annet. For eksempel dette kristne fellesskapet. Det å møte kristne søsken jevnlig for å ha det fint sammen, for å be sammen, snakke om troen og livet sammen, er et viktig rytmeslag for mange. Da får man også anledning til å bygge den mellommenneskelige relasjonen.

Andre rytmeslag kan være den personlige bønnen, bibellesning, hvile, lovsang eller det å ha en tjeneste.

Alle disse rytmeslagene kan man legge til selve gudstjenesten (kanskje med unntak av hvilen – den tar man hjemme etterpå!). Man møtes i kirken, har fellesskap, ber, hører og leser Guds ord, er i lovsangen og har en tjeneste.

Det høres ut som en god ting. Men hva da når man ikke lenger kan møtes i gudstjenesten av en eller annen grunn? Betyr det at hele rytmen stopper opp? Dessuten: søndagens gudstjeneste er kun én dag i uken. Vi har langt flere hverdager.

Om hele min trosrytme leves ut kun i gudstjenesten, blir det som å spise seg bråmett en dag i uken, og faste resten. Det er ikke særlig sunt.

Jeg har godt av å finne ut av hvilke rytmeslag jeg trenger i mitt trosliv, som jeg enkelt kan leve ut i mitt hverdagsliv. Da kan troen leves som en integrert del av meg, og ikke noe jeg «tar på meg» søndag formiddag. Da kan troen prege valgene jeg gjør fra dag til dag, og prege måten jeg møter både de jeg lever sammen med og de jeg ellers møter. Da kan jeg være bevisst dette at Gud går med meg der jeg er, han er til stede hos alle mennesker, og han jobber i og rundt meg. Da blir livet med Jesus til en etterfølgelse, og ikke bare et system. En rytme i hverdagen hjelper meg til å ha denne bevisstheten.

Når jeg møter dagene med dette langt framme i tanker og hjerte, tror jeg også at det vil gjøre noe med mine relasjoner til menneskene rundt meg, nettopp fordi Gud bryr seg om folk. Og når han får prege mine tanker, vil også jeg mer og mer bry meg om folk.

Så var det dette med at våre dager er såpass fulle at vi ikke ser hvordan vi skal få plass til disse rytmeslagene. Det har jeg full forståelse for. Been there, done that. Eller rettere: Am there, doing that! Dette er noe jeg må minne meg selv om stadig. For jeg løper lett av sted. Lar meg fange av kalender og avtaler og ansvar. Men jeg vil likevel stadig vende meg til dette: det viktigste budet er å elske Herren, og min neste som meg selv.

Så jeg fortsetter å holde dette fram. Jeg tror at når vi virkelig oppdager gleden i dette at Gud er tilstede i våre liv slik de er, når vi forstår at hjemmene våre er en kirke, når vi innser at vi selv er tempelet, at kjøkkenbordet mitt er alteret, da kan en hverdagsmiddag gå fra å være grå, til å bli et hellig møtepunkt. Når jeg inkluderer flere rundt det samme bordet kan flere erfare Guds nærvær – gjennom fellesskapet, måltidet, bordbønnen, samtalen, latteren – og også gråten når det er nødvendig.

Jeg ønsker å minne meg selv på at Gud bor i meg, på at mitt hjem er en kirke, på at Gud er til stede i mitt liv slik det er. Da blir ikke lenger kirkebygget det viktigste møtepunktet for meg og mine trossøsken. Det er absolutt viktig fortsatt, men ikke det aller viktigste.  Fordi gudsmøtene og gudstjenestene kan finne sted på en vanlig onsdag. Om vi tar det imot.

Da alt stoppet opp, tenkte jeg mye på dette. Såpass mye at det resulterte i boken «En kirke uten vegger». Der utfordrer jeg meg selv og andre som er opptatt av menighet til å stille noen spørsmål rundt måten vi er kirke på. For hvorfor gjør vi det vi gjør? Hvordan kan vi bruke det vi gjør til å hjelpe hverandre til å holde på dette aller viktigste: å elske Herren Gud og vår neste som oss selv. Om vi hadde evnet å leve i dette fullt ut, tror jeg også flere mennesker ville ha fått øynene opp for hvem Jesus er. Da ville vi kunne ligne mer på det vi leser om de første kristne, og Han ville daglig ha lagt til nye til menighetsfellesskapet. Jeg lengter dit, til å være en kirke uten vegger, med Jesus som sentrum!


Boken «En kirke uten vegger» kan kjøpes her.


 

Relatert



Støtt foross.no
Ca leselengde
5 min
Ressurstype

  Aktuelt

Forfatter
forfatter_fotoSkrevet av: Linda Andernach Johannesen.
  Linda Andernach Johannesen er Levende tro-konsulent i Misjonskirken UNG. Tidligere har hun jobbet som barne- og familiepastor og som journalist. Hun har skrevet bøkene «1år, 2 barn, 3 venner» , «Hver tid teller», og «En kirke uten vegger». Hun er gift med Øystein, og har tre voksne barn.
   Ressurser av Linda Andernach Johannesen
Vil du støtte foross.no?

  Du kan gi via kredittkort

  Du kan benytte Støtt foross via Vipps! med Vipps-nummer: 70979

  Mer info og andre alternativ finnes på siden STØTT OSS.