Foross.no har fått tillatelse av rettighetshaver til å publisere alle lydopptak av Børre Knudsen. Som en introduksjon til Børre Knudsen følger en tekst av prest Henrik Højlund, som hadde Knudsen som sin sjelesørger og skriftefar.
Kronikkens overskrift er hentet fra en bok om den meget kontroversielle presten Børre Knudsen. Bokens tittel er også tittelen på en dokumentarfilm om den samme presten. Den ble anmeldt i en av landets største aviser – attpåtil i positive ordelag – selv om det er tydelig at anmelderne har vanskelig for å fri seg fra et forhåndsubehag for hovedpersonen.
Ubehaget kommer av Børre Knudsens mangeårige engasjement for kampen mot fri abort. Denne kampen førte han med oppsiktsvekkende midler; fra salmesang og bønn i sykehusganger til profetlignende symbolhandlinger, som å helle lammeblod over seg selv foran Stortinget. Midlene var alltid fredelige , men likevel ytterst kontroversielle blant folkeopinionen.
Det hele begynte i 1970-årene, da Børre Knudsen nedla den statlige delen av presteembetet. Det ville i praksis si at han sendte all lønn i retur og frasa seg vigselsplikten.
Selv møtte jeg Knudsen da jeg var prest i Nord-Norge på 1990-tallet. Han ble min sjelesørger og skriftefar – en helt unik en sådan, men dyp intuisjon for det sagte og usagte, iblandet humor og stor visdom. Han sprengte alt det som fantes av negative bilder om ham i offentligheten.
Det samme opplevde journalisten Niels Christian Geelmuyden, som fikk i oppgave å intervjue ham til Morgenbladet. Geelmuyden er ateist og utmeldt av kirken. Intervjuet endte opp med å bli en hel bok, "En prest og en plage". Geelmuyden beskriver slik hva han forventet å møte i prestegården:
En hensynsløs og selvhøytidelig bygdetulling, hvis store tragedie i livet utvilsomt må være at han ikke ble født smtidig som Eirik Blodøks eller Harald Hardråde. Da menn var menn, satan var ubarbert og staten ikke fantes. (Geelmuyden 2014:17)
Men det ble annerledes:
Du slette tid, tenker jeg. Det må være en teknisk feil med virkeligheten. Sitter han ikke her ved min side selvironiserende, spøkefull og raus? Han som egentlig skulle være tilknappet, kysk og ufordragelig. Hvordan kan han tillate seg å oppføre seg så stikk i strid med enhver rimelig forventning? Hvem tror han egentlig at han er? (Geelmuyden 2014:20)
"En prest og en plage" er en vidunderlig bok, skrevet av en av Norges mest velskrivende journalister. Man ler seg gjennom hele boken, på tross av det alvorstunge temaet.
Boken viser også at Børre Knudsen er så mye mer enn abort-saken. Av en meningsmotstander har han blitt kalt en av de største norske salmediktere i nyere tid. Salmene hans har ikke den lyse og litt lette kristendommen man for eksempel finner hos en annen samtidig norsk salmedikter, Svein Ellingsen, som har salmer også i den danske salmeboken.
Det er en større grad av urnorsk, for ikke å si urkristelig, tone i Knudsens salmer. Man kunne også kalle det en "brorsonsk" tone, ettersom det er salmer med bibelsk-erotisk bildebruk.
Da den første salmesamlingen ble utgitt i 1976, uteble ikke reaksjonene fra anmelderne. Noen karakteriserte dem med uttrykk som "mannlig prestasjonsfiksert seksualitet", "den pastorale senpubertetslyrikken", "selve frelsen blir til orgasme", "religiøs pornografi". Dette viser klart hvordan Knudsen var kontroversiell også utenom abort-saken.
Alt – både abortsaken, salmene og alt annet fra Knudsen – er et resultat av Knudsens gudsbilde. Det står langt fra det gudsbildet som strømmer gjennom en del teologi nå for tiden; den nye guden, den for alt i verden ikke-metafysiske guden som lar seg føre dit hvor mennesket vil.
I Knudsens gudsbilde møter vi det bibelske gudsbildet, med alle sine paradokser, en høyst levende Gud, samtidig både majestetiske, uforanderlig, evig og lengselsfull, gråtende, sårbar.
Knudsen sa følgende om Gud i et avisintervju:
Vi har en sjalu Gud. Uhyre sårbar. Og uhyre rask. Han går fra handlingslammelse til det motsatte på et øyeblikk. Det er det som er gudsbildet. Denne kjærlige Gud sitter ikke og mimrer og luller. Gud er lidende og lidenskapelig. (Morgenbladet, gjengitt i Credo 6/95, oversatt til dansk og tilbake til norsk)
At det er en sammenheng mellom Knudsens gudsbilde og abortkampen ser man klart når man leser "En prest og en plage". Her gir Knudsen uttrykk for sterke bibelske paradokser i gudsbildet, kombinert med Gud som den som er helt annerledes.
Gud ligner ingenting. Han har ett bilde, og det er Menneskesønnen. Vi bærer hans bilde. I mennesket møter du Gud. Å slå et annet menneske er egentlig en majestetsfornærmelse. Å drepe et ufødt menneskebarn er mer enn en fornærmelse. Det er det samme som å forkynne at Gud er død. […] Gud og fosteret aborteres i samme operasjon. (Geelmuyden 2014:122)
Hvordan gudstro og abortkamp henger nøye sammen hos Knudsen kommer også fram i et avisintervju hvor han blir spurt om muligheten for å i det hele tatt kunne tro på Gud. Journalisten spør om Knudsen tviler på Gud. Han svarer da:
Ikke nå, men jeg var fryktelig anfektet før jeg begynte å gjøre noe med abortsaken. Allerede da var jeg opptatt av det vi ser tydelig i bioteknologiutviklingen, hvordan mennesket går inn i Guds sted og blir sin egen skaper. “Hvor blir det da av Gud?” tenkte jeg. Og det å løfte opp menneskeverdet konsekvent ble den eneste måten å bekjempe vantroen i meg selv. (Vårt land 20/03/2004, oversatt til dansk og tilbake til norsk)
Men abortkampen var på alle måter en kamp for mennesket. Hvert eneste enkeltmenneske. Både kvinnen og barnet.
Geelmuyden fikk se et veldig konkret og rørende uttrykk for denne siden av kampen da han etter sitt siste intervju til boken ble kjørt til Bardu Lufthavn i Knudsens rustne Lada. De satt og snakket litt sammen på flyplassen mens de ventet på flyet hans. Plutselig kommer en ukjent kvinne og legger en konvolutt hos Børre Knudsen og forsvinner igjen. Han åpner og leser brevet:
Kjære Børre Knudsen. Hvis det ikke hadde vært for deg og den kamp du fører, ville jeg ikke sittet her på flyplassen nå. Jeg sitter og venter på det kjæreste jeg vet i verden. Min ni år gamle datter. Ville bare du skulle vite det. (Geelmuyden 2014:189)
Børre Knudsen var ikke blant dem som drømte om en statue. Det får han nok ikke heller, selv om man i den norske offentligheten kan merke tendensen til at noe skjer med de som blir samfunnets ubehagelige sannhetsrøster når de dør eller forsvinner fra offentligheten; det kommer et visst forsonlig slør over minnet. Noen ganger ender det til og med opp i hyllest.
Knudsen døde i 2014. Men i stedet for å bli minnet med statue og taler, ønsket han selv å kunne få minne det norske folk om overgrepet mot barna og mødrene deres. I dokumentarfilmen sier han at når han dør, kan man gjerne putte ham i en svart søppelsekk og kaste ham foran Stortinget. Slik kan han, selv i døden, minne om hva staten gjør med tusenvis av ufullbårne foster hvert år. Og kanskje også fordi Børre Knudsen selv har følt seg stadig mer som en abort.
Når Geelmuyden i "En prest og en plage" spør Knudsen om hvordan verden ville sett ut om den bare bestod av Børre Knudsen’er, svarer han med velkjent selvironi:
Det ville ikke gå, vet du. Det er sikkert for mange allerede. De kjører hvert sitt løp og er veldig opptatt av seg selv. Jeg tror de er farlige. De spiller på sine omgivelser. Hvis de vil, kan de bli populære. Hvis de ikke vil, kan de bli offere. Personlig føler jeg meg mer og mer som en slags abort. En slik følelse hjelper naturligvis når man kjemper for det ufødte liv. (Geelmuyden 2014:25)
Teksten er oversatt fra dansk av Maria Hellestøl Reyes.
Sitatene er hentet fra Luther Forlags nyutgivelse av boka fra 2014.
