Visste du at foross.no tilbyr tekstgjennomgang av søndagens tekster i podcasten ?
De fleste som går til gudstjeneste søndag formiddag, regner med å få høre en preken over søndagens tekst. Teksten er oftest hentet fra ett av evangeliene, og den kommer trolig igjen på den tilsvarende søndagen om tre år.
Hvorfor er det slik?
Og bør det være slik?
I kirkene – og især i bedehus-forsamlingene – har det alltid vært noen som har undret seg over dette.
Aposteltiden
I aposteltiden ble det ikke arbeidet fram noen ‘tekstrekke’ for søndagsprekener. Apostlenes gjerninger gir inntrykk av at apostlene gjenfortalte det som hadde skjedd med Jesus – med hovedvekt på påsken, med referanser til Det gamle testamente og med en personlig ‘innsiktning’ mot tilhørerne (jf. prekener gjengitt i Apg 2,14-39; 3,12-26; 4,8-12; 10,34-43; 13,13-49; 17,16-3).
Idealene som Paulus understreker i avskjedstalen til de eldste i Efesus, viser likevel at apostlene la vekt på å forkynne ‘hele Guds råd’ (Apg 20,20 og 27).
Utviklingen mot et kirkeår
Da apostlene var borte, og NT etter hvert forelå, meldte det seg spørsmål om hvilke tekster en skal lese og preke over. Framveksten av de kirkelige høytidene (først påsken) førte til at relevante tekster fra evangeliene kom særlig i fokus. Her ‘møtte’ en frelseshistoriens hovedperson, hans ord og gjerninger.
En egen kalender for kirken, sentrert om de tre høytidene påske, pinse og jul, ble forstadiet til det vi det vi kaller kirkeåret.
Justin Martyr (100–165)
har gitt oss den eldste beskrivelsen av gudstjenesten som vi kjenner – i sin Apologi, kap. 67. Her skildrer han en fortløpende lesning (‘lectio continua’) av apostlenes ‘memoarer’ (evangeliene) og profetbøkene. Menighetens leder trer så inn med noen formanende ord. Justin bruker også begrepet evangelier om ‘memoarene’. De kristne i samtiden ønsket å betone disse skriftenes gledesbudskap, deres seiersbudskap.
Det ser altså ut til at evangeliene ble lest sammenhengende i mange kirker. En fortsatte der en hadde sluttet forrige søndag. Dette svarer til den jødiske praksis med lesningen av Loven.
Søndagen ble ikke hviledag før under Konstantin på 300-tallet. Inntil da var søndagen en vanlig arbeidsdag. Men søndagen var Jesu oppstandelsesdag, de markerte de med glede. De feiret gudstjeneste tidlig om morgenen og «sang sanger til Kristus som til en Gud» (en hednings observasjon). Gudstjenesten kunne også legges til sen kveldstid. Den fortløpende lesningen kunne ikke vare lenger enn tiden tillot.
Skikken med å lese evangeliene fortløpende (kanskje primært Matteus og Johannes), og dessuten lese GT i utvalgte avsnitt, måtte forenkles til også å lese utvalgte tekster fra evangeliene. Det skjedde ved overgangen fra 200- til 300-tallet.
«Under folkekirkelige forhold ble det vel i praksis umulig å holde på med lectio continua, som krevde tid og en interessert og engasjert menighet, for hvem dette var selve Livets ord»
(Oskar Skarsaune, email 16.05.23).
Evangeliene hadde forkjørsrett
Høytidene ble naturlig nok magneter for tekster fra evangeliene. På 400-tallet begynte en å sette opp faste tekster til enkelte søndager. De mange nydøpte måtte få høre beretningene om Jesus. Slik ble tekster fra de fire evangeliene hovedkilden for forkynnelsen i menighetene – i pakt med skikken Justin Martyr beskriver et par hundreår tidligere.
Senere gjorde pave Gregor den store (540-604) en viktig innsats. Han etablerte en ordnet bruk av de bibelske skrifter i messen.
Karl den store og Alkuin
Karl den store (742 –814, tysk-romersk keiser fra år 800) er kalt «Europas far». Han engasjerte seg sterkt i kirkelige spørsmål, ville hjelpe fram et godt presteskap og en fast liturgi for hele riket – og utrydde hedenskapet. Hans ‘undervisningsminister’ Alkuin (735–804, opprinnelig fra England) prøvde å samordne kirkelivet i de ulike land og etablere en felles tekstrekke – basert på de mest sentrale rekkene fra tidligere hundreår.
Framover mot reformasjonstiden
Etter hvert ble spesielle søndager løftet fram for å betone bestemte begivenheter eller hedre bestemte helgener. Først på reformasjonstiden hadde festene fått sine spesifikke søndager, og kirkeårets tekster til hver søndag i året var blitt tradisjon. De ulike søndagenes profil var skapt.
Praksis i kirkene gjennom høymiddelalderen var likevel varierende, især hva angår selve prekenen.
Luthers rolle
Da Luther (1483–1546) steg fram, klaget han over at helgenlegender ofte ble brukt – og forøvrig over at det generelt var liten vekt på forkynnelsen.
Men Luther så ingen grunn til å avvike fra kirkeårets tekstrekker. De oppsatte tekstene stimulerte (noen ganger tvang) prestene til fornyelse og utvikling i forkynnelsen, og felles tekster knyttet de lutherske menighetene i ulike deler av Europa sammen.
Dette gjaldt også Norge. Med visse forbehold kan det faktisk sies at Den Norske Kirke fra 1030 til 1889 hadde en tekstbok med én tekstrekke. Ja, kontakten kunne trekkes helt tilbake til 300-tallet.
Episteltekstene
Fra reformasjonstiden av var det lenge en praksis med aftensang. Der ble epistelteksten forventet utlagt. Luther prekte ofte over epistelteksten ved slike anledninger. Hans prekensamling i to bind – over evangelietekstene og episteltekstene – imøtekom et behov for prekenhjelp blant prester som prekte både til høymesse og til aftensang.[1]
I Danmark-Norge ble aftensang påbudt i Ribe-artiklene av 1542. Aftensang skulle på 1600- og 1700-tallet omfatte en preken over epistelteksten og en katekismeforklaring. Slik ble tekstbredden for faste kirkegjengere rikere enn den gjennomgående er blitt for dem som i senere tider bare går i kirken til ordinær gudstjeneste.
Pietismen og Pontoppidan
Pietismens store prekenlærer var biskop Erik Pontoppidan (1698–1764). Han var en vekkelsens mann og skeptisk til faste tekstrekker. I boken Prædikenens historie sammenfatter Nørager Pedersen hans argumentasjon:
«Overhovedet er faste tekster for søndagsprædikningerne ikke et ubetinget gode, af flere grunde:
- det bliver derved kun en lille del af skriften, almuen lærer at kende;
mange tekster er unaturlig afskåret fra deres naturlige sammenhæng; - nogle at festdagenes tekster passer ikke til dagens karakter;
- tilhørerne kedes ved den årlige repetition;
- i øvrigt føler præsterne deres hænder bundne» (s.254).
Men verken Pontoppidan eller andre innen den lutherske kirkefamilien nådde fram med sine betenkeligheter. Argumentene for å fastholde en mangehundreårig tradisjon ble ikke for alvor utfordret.
Innen den reformerte verden ble friheten større, f.eks. kunne forstandere/prester holde søndagsprekener med fortløpende gjennomgang av bibelske bøker.
Flere tekstrekker
I 1889 tok Den norske kirke i bruk en ny tekstbok med tre tekstrekker. Første rekke, også kalt de gamle tekster, var en videreføring av den gamle tekstboken. I 1918 ble andre og tredje tekstrekke lettere revidert.
Her må vi nevne Gustav Jensens navn. Han var uhyre viktig i forbindelse med de liturgiske endringene på begge sider av år 1900. Og han fikk betydning endatil for Liturgi-kommisjonen på 60- og 70-tallet.
Søndagenes ‘profil’ ble forsøkt ivaretatt i tekstutvalget. Og hele tiden har en stort sett følt seg forpliktet til å bruke evangelietekstene som prekentekst.
Senere revisjoner
På 1970-tallet kom GT-tekster sterkere inn, og i 2011 ble bredden og friheten i tekstvalget utvidet. Noen fortellingstekster utenom den oppsatte evangelieteksten kom også til – især med tanke på familiegudstjenester.
Misjonsorganisasjonenes formiddagsmøter
De bevegelsene innen kirken som fra starten av 19-hundretallet etablerte søndag formiddagsmøter parallelt med kirkens gudstjenester, følte seg også ofte forpliktet på søndagens tekst. Mange talere har riktignok fått høre at ‘du står fritt’, men inntrykket er at de fleste likevel har holdt seg til søndagsteksten.[2]
I de siste to tiårene har flere misjonsorganisasjoner etablert lutherske trossamfunn. Mange av medlemmene har meldt seg ut av Den norske kirke. ‘Forsamlingsbyggingen’ har skapt behov for en mer ordnet liturgi. At det prekes over søndagens tekst i det som nå gjerne kalles ‘gudstjenesten’, tas nærmest for gitt mange steder.
…
Overveielser
Etter denne lille historiske skissen vil jeg komme med noen overveielser:
Betenkeligheter
Noen av Pontoppidans betenkeligheter når det gjelder faste søndagstekster, rører ved tanker som mange søndagspredikanter har gjort seg.
- Tross variasjonen av tekster får folk kjennskap til en avgrenset del av Skriften.
- Den stadige ‘repetisjon av faste tekster’ kan bli kjedelig for tilhørerne – selv om situasjonen ikke er som på Pontoppidans tid: At samme tekst kommer igjen hvert år.
- At ‘prestene føler sine hender bundne’, kan muligens i enda høyere grad gjelde forkynnere som ikke har noen pastorrolle. De brenner kanskje for et prekentema, inkludert ønsket om en aktualiserende tiltale. Men det de har på hjertet, kan oppleves kunstig når utgangspunktet er en søndagstekst med en bestemt episode fra Jesu liv.
- Søndagstekstene (især de som handler om en undergjerning) kan føre til at prekenene inneholder mange av de samme momentene. Fristelsen til å bevege seg bort fra teksten kan også ligge nær. Noen ‘allegoriserer’ seg bort fra tekstens naturlige ordlyd og ser enkelttrekk som bilde på noe viktig en er opptatt med.
Fordeler
Fordelene ved å ha faste tekstrekker er likevel ved ettertanke lett å oppdage:
- Tekstenes kontakt med kirkeåret sikrer at frelseshistorien blir en bærebjelke i forkynnelsen. Hovedfokus blir på Guds frelsende gjerninger slik vi ser det i apostlenes forkynnelse gjengitt i Apg.
- Predikanten slipper å bruke tid på å bestemme seg for tekst/tema til den enkelte søndag. I det lange løp kan dette nemlig være slitsomt. Her får en teksten i fanget og vet hva en har å forholde seg til.
- Siden det nå er flere tekstrekker, og siden en episteltekst og en GT-tekst hører sammen med denne, blir det i løpet av året mulig å holde fram en relativt stor bredde fra Skriften. Fortellingstekster som er satt opp i tillegg, gjør denne bredden enda større.
- For noen år siden oppdaget jeg enda en fordel: Søndagsteksten var samtalen mellom Jesus og fariseerne om skilsmisse og gjengifte i Matt 19. I forsamlingen jeg skulle preke for, var dette svært aktuelt. Jeg ble tvunget til å gå inn i problematikken både eksegetisk og sjelesørgerisk – uten at noen i forsamlingen begynte å tenke: Han valgte denne teksten med tanke på NN og NN …
NELKS innspill
Det siste momentet aktualiserer forresten noe som Nettverk for evangelisk-luthersk kirkesamarbeid (NELK) satte fokus på for noen år siden. De mente at både prekentekster og lesetekster ofte «stopper før det blir for ubehagelig å høre på». Med andre ord: Momenter i Bibelen som oppleves ekstra provoserende i vår samtid, blir ikke lest høyt. Derfor gjorde NELK en revisjon av tekstrekkene slik at ‘anstøtelige’ trekk ved bibeltekstene ikke på kunstig vis blir fortidd for menighetene. Deres tekstrekker finnes nå her.
Konkluderende:
Undertegnede har kommet til at fordelene med faste søndagstekster har større vekt enn ulempene. Jeg mener at også de lutherske misjonsforsamlingene i hovedsak bør følge kirkens gamle tradisjon med faste søndagstekster. Med uttrykket ‘i hovedsak’ signaliserer jeg at vi ikke bør være for rigide. En viss frihet bør rå, det bør forsamlingens ledelse gi åpent uttrykk for overfor de aktuelle predikantene.
Hvis en predikant opplever at den oppsatte teksten slett ikke ‘åpner seg’, bør GT-teksten eller epistelteksten være mulig å ty til. Uansett bør disse kunne spilles inn under arbeidet med den oppsatte evangelieteksten. Hvis vedkommende predikant har noe særlig på hjertet, f.eks. etter en tur til et misjonsfelt eller etter å ha arbeidet spesielt med et viktig tema, må dette hilses velkommen og tilpasses gudstjenestens/formiddagsmøtets gang (inkludert salmevalg).
Hvis forsamlingens ledelse på sin side ønsker at taleren skal ta opp et bestemt tema, eller hvis de ønsker en fortløpende gjennomgang av et bibelskrift, bør ikke de oppsatte tekstene i kirkeåret hindre dette.
NELK skrev i et dokument noe jeg gjerne gir min tilslutning:
«Skriften er fullkommen og ‘tar høyde’ for alle ting, men vi har lett for å bli smalsporede og ensidige både i tekstvalg og utleggelse/forståelse. Derfor vil vi oppfordre til å bruke de gamle tekstrekkene under bønn om at Den Hellige Ånd vil «åpne» tekstene for oss og anvende dem på våre hjerter, til vekkelse, fornyelse og oppbyggelse.»
Forkynnelse / trosopplæring utenom søndag formiddag
La meg føye til: Legg til rette for møter og kristen virksomhet der et gjennomtenkt utvalg av tekster og tema får være utgangspunkt for prekener og andakter. Det bør også legges en plan for forkynnelse og trosopplæring i barne- og ungdomsarbeidet.
Viktige bibeltekster og mye sentral bibelsk terminologi er ukjent for mange tilhørere. Løsningen er ikke å ‘skygge unna’ det som måtte virke fremmed for målgruppen (f.eks. sentrale tekster i Romerbrevet), men nettopp å holde disse tekstene fram og forklare dem.
Men obs: Det vi gjerne kaller evangelistnådegaven må fortsatt ha en viss frihet til å holde fram det Guds Ånd har mint vedkommende om.
[1] Sammen med Luthers prekener over evangelietekstene har hans prekener over episteltekstene vært ansett som sentrale for å forstå luthersk teologi – selv om disse prekenene var blitt grundig bearbeidet av Benjamin Lindner (1694–1754) som ga dem ut første gangen
[2] I Misjonssalen i Oslo sørget Ludvig Hope for å innføre Salmeboken ved formiddagsmøtene, sikkert med den argumentasjonen at den bedre ivaretar bredden i budskapet knyttet til søndagenes profil. Nå er denne praksis forlatt, revisjoner av begge de aktuelle bøkene er foretatt, og nye sanger hentes dessuten inn fra nettet.
