Publisert

Ferdig utdannet prest, men i en stadig læreprosess "Dette lærte jeg ikke på teologistudiet"


Ca leselengde:
16 min

Jeg har prøvd å lære meg å ha en ydmyk holdning overfor menigheten, omverden og meg selv. Når man studerer teologi, er man ofte veldig ung. Da jeg var ung var det et stort press om å vite mye og kunne mange ting. Det hørte med et stort behov for å ha kontroll på ting, og jeg tror kunnskap og kontroll ofte går hånd i hånd. Når vi tror at vi forstår noe, har vi nemlig en tendens til å tenke at tingene er under vår kontroll.

Som ung prest fikk jeg privilegiet å jobbe sammen med en eldre og mye mer erfaren prest. Hver gang vi hadde prestemøte, brukte han å mumle «vi er en organisasjon som lærer hele tiden». Det var ofte noe som vi andre lo litt av, men jeg har siden begynt å reflektere mer over holdningen som lå bak.

Hvis vi møter mennesker med holdningen at «nå skal jeg vise deg hva jeg kan, hva jeg er god for, hvor mye jeg har lært meg», er presset og fallhøyden ganske stor. Hvis vi isteden tenker at hvert møte er en mulighet til å lære seg noe, er inngangsporten en helt annen. Som prester kan vi lære om våre menighetsmedlemmer, om arbeidet og oss selv. Jeg synes at dette er én av de tingene som gjør prestejobben så utrolig fascinerende. Man vet aldri hvordan andre mennesker reagerer, hvordan man selv gjør det eller hvordan menigheten som helhet gjør det. Presten trenger ikke å være verdensmester, men man vil komme langt med en villighet til å vokse.

Å slippe taket

Å slippe taket hører også med til samme helhet som det å ha et lærevillig sinn. Som prest lærer man seg raskt at de aller fleste problemer som mennesker kommer til en med, er uløselige. I alle fall uløselige med de ressursene man selv har. Mennesker som står ansikt til ansikt med døden, syndens virkelighet, denne verdens råskap eller sykdom, er ofte i villrede. Som prester er vi kalt til å trøste midt i smerten, gjennom Bibelens ord, nattverd, skriftemål og forbønn.

Sannheten er allikevel at disse midlene sjeldent løser problemene som menneskene har. I alle fall når man ser på saken kortsiktig. Det er bare en brøkdel av de som er alvorlig syke som blir helbredet raskt, det er få skilte ektepar som finner tilbake til hverandre, og enda færre mennesker som er utstøtt, ensomme og desperate opplever en rask forandring i sine liv. Når vi møter folk med nådemidlene, får vi overgi deres sak til Gud.

Vi er ikke psykologer, sosialarbeidere eller livscoacher. Å nøye seg med de verktøyene vi har, er vanskelig iblant, men samtidig er det godt å kjenne sine egne grenser. Det er også viktig som ung prest å vite at folk sjeldent forventer at man skal løse problemene deres, men at de helt enkelt trenger å bli sett, hørt og møtt. Dette er noe som vi alle har et behov for, nemlig å bli elsket.

Å vokse som teolog

Læreprosessen inkluderer også å vokse som teolog. Å være prest er samtidig å være en som studerer teologi, det tar ikke slutt. Hvis vi tror vi er ferdig utdannet når vi får vår bachelor- eller mastergrad, tar vi veldig feil. Luther brukte ordene ”meditatio, oratio, tentatio” for å beskrive en teologs liv. Meditatio betyr i dette tilfellet studier og oratio betyr bønn. Med moderne ord kan vi illustrere det ved å si at vi først lærer oss en teori og så praktiserer vi den i virkeligheten. Litt på samme måte er teorien konsentrat, mens praksisen eller hverdagen er vannet, som sammen med konsentratet utgjør en smakfull saft.

Selv om det er til stor nytte å studere teologi før man blir ordinert, blir resultatet neppe bra dersom studeringen av teologien tar slutt ved ordinasjonen. Luthers tanke og min egen erfaring er at det er tentatio, det vil si fristelsen, frykten og vanskelighetene som prøver vår teologi og driver oss til Guds ord.

De prøvelsene vi opplever i prestetjenesten, hvorvidt det er i våre egne liv eller i menigheten, viser hvorvidt teologien vår holder. Menigheten er en ubarmhjertig læremester. La oss si at noen for eksempel forkynner at lidelse ikke skal være en naturlig del av det kristne livet. I så fall vil man raskt kunne dra én av to konklusjoner; enten har man forstått Bibelen feil eller så er det kun veldig unge mennesker som kan være kristne, om en gang de er det. Dette er selvsagt et veldig enkelt og trivielt eksempel, men poenget er at livet i forsamlingen hele tiden driver prest og medlemmer til å søke svar fra Guds ord. I mitt eget tilfelle har jeg gang på gang blitt drevet tilbake til fundamentene i Guds ord. Spørsmål om lov og evangelium, lidelse og helse, moral og normer i menigheten, dåp, nattverd og skriftemål er slike spørsmål som ofte kommer opp og blir snakket om.

Gud driver menigheten til sitt ord på to måter. Den ene metoden er at mennesker som ikke kjenner Guds ord kommer til menigheten. Da må man begynne å undervise og studere troen sammen med dem, på dypet. Den andre måten som menigheten drives til Guds ord er gjennom ordet selv. Guds ord er levende og virksomt. Derfor er det ofte sånn at ordets forkynnelse, undervisning og forklaring vekker anstøt og enda flere spørsmål. En prest som bruker mye tid sammen med menigheten sin, vil oppleve at spørsmålene aldri tar slutt. I stedet kommer det stadig flere spørsmål som i sin tur gir en god motivasjon til å søke svar i Bibelen.

Svakhet

Noe som jeg ofte har tenkt på i tjenesten for forsamlingen, er vår villighet til å tåle svakhet. Det er smertelig for meg at det finnes mennesker som, på tross av at de har vært kristne i flere tiår, stadig kan være egoistiske, naive, trege til å tilgi, bråsinte og barnslige på ulike måter. Dette er noe som Paulus kaller kjødelighet (jfr 1 Kor 3:4). Det som raskt blir åpenbart, er imidlertid at jeg som prest er på samme måte. Jeg deler samme svakhet som mine menighetsmedlemmer. Vi opplever kanskje ulike fristelser og synder, men vi er alle syndige mennesker. Nå er det virkelig sånn at Bibelen maner til omvendelse, men det er et faktum at uansett hvordan vi omvender oss, forsvinner ikke alle syndene fra våre liv.

Det som kreves, særskilt i mindre menigheter og sammenhenger, er ofte en forståelse og villighet til tilgivelse. Peters ord om at «kjærligheten skjuler en mengde synder» er talende. Jeg har lært meg at jeg sjeldent har den kjærligheten som kreves, men samtidig er det trøsterikt at Kristi kjærlighet dekker over også alle mine synder.

Min vei som prest har på en måte vært en vandring i dette paradokset. På den ene siden er det sånn at jeg har prøvd å oppmuntre meg selv, jeg har forkynt og strevd etter helliggjørelse. Samtidig har jeg fått lære meg å vandre i kjærlighet sammen med meg selv så vel som andre. Kjærlighetens vei lærer oss at en sak kan være forståelig selv om den kanskje ikke er rett eller moralsk riktig. Bak enhver gjerning finnes det et menneske med behov, redsel og forhåpninger. Oftest hjelper det om man prøver å forstå folks motiv istedenfor å bedømme dem som fryktelige eller selviske.

Å bære frukt

Jesus befalte disiplene sine å gå ut og bære frukt som består. Som prest står man ved døren til kirken mer eller mindre hver eneste søndag. Alltid med store forhåpninger. Man har forberedt en preken, bedt for gudstjenesten, valgt salmer, kanskje tenkt ut noe man kunne tenkt seg å diskutere med folk på kirkekaffen og så videre. Av og til kommer det flere enn man hadde håpet på, og andre ganger kommer det færre. Det jeg prøver å fokusere på mer og mer, er Guds perspektiv. Vi tenker ofte på massene, mens Gud sendte sin Sønn for å oppsøke hver og en. Jeg har prøvd å lære meg å tenke at jeg skal være glad for hver enkelt som kommer. De som uteblir, må jeg overgi til Gud. Det er til syvende og sist hans ansvar å bygge forsamling. Han har sendt meg for å forkynne hans ord og å ta hånd om dem som måtte komme.

I denne sammenhengen må man nok minne seg selv på trofasthet i tjenesten. Det som bærer frukt er jo tross alt at Guds ord blir forkynt. Derfor må vi holde fast ved dette. Men det er vanskelig, for vi ønsker alltid å se en mye sterkere og raskere vekst. Fristelsen er dermed stor til å for eksempel tale om synder som finnes på utsiden av menigheten og som alle vet er synder istedenfor å adressere synder som eksisterer på innsiden av menigheten, synder som man vet at folk i forsamlingen kjemper med. Gud gir visselig vekst når han vil. I enkelte tilfeller sender han oss ut for å høste inn men andre ganger er det bare vår oppgave å så. Salig er den prest som kan ta alle disse ulike fasene i sin utøvelse av embetet fra Herrens hånd.

Skuffelsene

Som prest kan man bli skuffet, og det synes jeg er OK. Vi er bare mennesker. Man skal kanskje ikke rope ut skuffelsene sine til hele verden, men vi har lov til å kjenne på sorg over at ting ikke gikk som vi ville. Jeg har erfart at min skuffelse eller følelser av glede for den saks skyld, sjeldent forteller noe objektivt om hvordan arbeidet går i menigheten. Følelsene mine veksler ofte mens Gud stadig utfører sitt verk gjennom sitt ord.

Det som følelsene derimot forteller en hel del om, er hvordan jeg har det. Her har du en vanskelig oppgave i å tillate deg selv å være menneske samtidig som du fester blikket på Guds ord. Jeg synes dette er noe av det vanskeligste å gjøre i åndelig arbeid; å erkjenne sin egen menneskelighet og å ta det i betraktning samtidig som man tjener Gud og hans menighet.

Hva betyr dette, rent konkret? Jeg vil hevde det betyr at det er lov til å være skuffet, lei seg, sint og ha det dårlig – og det er helt greit! På tross av at man har verdens edleste og beste kall, kallet til å berge sjeler for evigheten, er man berettiget følelsene sine. Det må finnes rom for å få utløp for slike følelser.

Samtidig kan slike følelser være symptomer på noe annet. Disse vonde følelsene har ikke oppstått ut av ingenting; de kommer fra misnøye. Det kan hende at misnøyen har sitt utgangspunkt i familien og privatlivet men det kan også ofte være relatert til arbeidet som prest. Hvis man aldri har fri på ordentlig, får man det dårlig. Mange kan føle at de jobber hele tiden, noen må til og med ta en tilleggsjobb for å forsørge familien. Hvis man opplever at man har for lite tid til familien, hobbyer eller egne interesser, vil det påvirke hvordan man har det. Derfor er det også viktig at slike følelser får lov til å komme til overflaten. De kan nemlig fungere som et signal for et behov om forandring. Som prester og kirker er utfordringen vår å kunne se også slike saker og å reagere i samsvar med behovene som blir avdekket. Dette innebærer at det kanskje finnes tider og perioder man skal være mer aktiv som prest og at det finnes andre tider da man kan få ha et lavere aktivitetsnivå.

At du opplever at en prestekollega eller du selv blir sliten og kjenner på behovet for en pause, og overveldende følelser av svakhet, betyr ikke at Bibelens løfter ikke er sanne! Slike opplevelser betyr heller ikke at vedkommende har falt fra troen eller at Gud ikke har velsignet embetet hans. Nei, det eneste dette betyr, er at vedkommende er et menneske. Vi mennesker blir ofte trøtte, trenger omveksling, pause eller noe nytt for å orke å fortsette. Dette er ikke noe som er imot Guds ord, men som er en del av vår gudegitte, menneskelige natur, skapt av Gud.

Fokusere på det mest vesentlige

Det blir stadig klarere for meg at fokuset bør ligge på det som er mest vesentlig. Som prest tenker jeg at de to vesentlige tingene som er i min jobb, er følgende: for det første å forkynne Guds ord og forvalte sakramentene. For det andre er det å bli kjent med menneskene i menigheten min, omgås med dem og dele livet mitt med dem. Man kunne lagt til tusenvis av bra initiativ som menighetene våre gjør i tillegg. Vi kan nevne søndagsskole, diakoni, evangelisering, styrearbeid, administrasjon og mange andre ting. Det som jeg har merket, er at når jeg forretter gudstjenesten på søndagen skikkelig og når jeg bruker tid sammen med folk i menigheten, bruker det meste ellers å ordne seg på en eller annen måte. Da står det ofte fram folk som kan ta ansvar, sitte i styret og øvrige organer; folk som er villige til å gi av sin tid og sine penger. Jeg tror at mange menigheters problemer har sin rot i mangel på kontakt mellom prest og forsamling, og forsamlingsmedlemmene selv. Blir avstanden stor, finnes det grobunn for splittelser, anklagelser og bråk som kunne vært unngått ganske enkelt.

Helt konkret, i min jobb, innebærer dette at jeg har regelmessig kontakt med samtlige som er medlemmer og aktive i min menighet. Jeg har enda mer kontakt med dem som har mye ansvar enn de øvrige. For eksempel bruker jeg å drikke kaffe eller spise lunsj med lederen i menighetsrådet minst én gang i måneden, og da setter vi gjerne av et par timer. Vi gjør dette selv om vi ikke har noe spesifikt på agendaen, men når vi vel treffes, bevares freden i menigheten. En gammel misjonær sa en gang til meg at «Den Hellige Ånd kom gjennom kaffeboksen». Han påstod ikke at kaffen var et nådemiddel, men erfaringen hans fra misjonsfeltet var at bråk misjonærer imellom ble dramatisk redusert ved en felles beslutning om at de skulle drikke kaffe og omgås med hverandre regelmessig.

Å selv være båret av ham som bærer alt

I en salme i den svenske salmeboken i Finland synger vi ”själv vara buren av den som bär allt”. Jeg visste jo dette da jeg var ferdig utdannet teolog. Det var ikke få ganger jeg hadde lest «Dersom Herren ikke bygger huset, arbeider bygningsmennene forgjeves» (Salme 127). Jeg hadde hørt undervisning om hvordan Guds ord bærer, hvordan Gud er den som sender, opprettholder, trøster og tar oss gjennom alt som er vanskelig i tjenesten.

Det som jeg manglet før jeg begynte å arbeide som prest, var opplevelsen av alt dette. I tjenesten har jeg fått oppleve hvordan Gud gang på gang har tatt hånd om meg. Når jeg har feilet, når jeg har gått meg vill og når jeg har gitt opp, har han kalt meg tilbake. Han har løftet meg opp, gitt meg nytt mot og løftet blikket mitt. Av og til har han gjort det gjennom at jeg har tatt ferie, noe som er veldig viktig også for en prest. Men oftest har han gjort dette gjennom mine forsamlingsmedlemmer eller prestekolleger. Når jeg sier medlemmer, mener jeg alle som har kommet til gudstjeneste, som har sagt takk for prekenen, har støttet virksomheten med tid og penger. Å se hvordan Gud gir alt dette, er så enormt oppmuntrende og gledelig at det er vanskelig å finne ord for å gi uttrykk for det.

Til sist vil jeg nevne mine kolleger i presteskapet. Gud har utført mye av sin søken etter meg gjennom andre prester. Her kan jeg nevne de mange gode undervisningstimene, prekenene, bøkene, nattverdsfellesskapet og andre ting som jeg har fått ta del i. Men det jeg særskilt tenker på, er skriftemålet. Det er helt fantastisk å få lov til å bekjenne sine synder for både skriftefar og Gud, for vi vet at det er Gud som i virkeligheten tilgir. I løpet av disse årene har jeg ofte tenkt på hvor sanne Dietrich Boenhoffers ord er: «Kristus i min bror er alltid sterkere enn Kristus i meg».


I serien "Dette lærte jeg ikke på teologistudiet" ønsker vi å se på hva man først lærer idet man trer ut i tjenesten for mennesker og Gud. Tanken er selvfølgelig ikke å kritisere studieinstitusjonene, men heller å trekke frem hvor kompleks og variert en teologs liv og arbeidshverdag er.

Artikkelen er oversatt fra svensk av Silje Kiil.


 

Relatert



Støtt foross.no
Ca leselengde
16 min
Ressurstype

  Aktuelt

Forfatter
forfatter_fotoSkrevet av: Sebastian Grünbaum.
  Sebastian Grünbaum er prest i Åbo i Finland, i det evangelisk-lutherske misjonsstiftet. Han har en master i teologi fra Åbo Akademi og skal fullføre sin doktorgrad ved det lutherske presteseminaret i Saint Louis, Missouri fra høsten 2022.
   Ressurser av Sebastian Grünbaum
Vil du støtte foross.no?

  Du kan gi via kredittkort

  Du kan benytte Støtt foross via Vipps! med Vipps-nummer: 70979

  Mer info og andre alternativ finnes på siden STØTT OSS.