Det er kveldsmøte i det enkle møtelokalet i Jinka, tidlig på 90-tallet. Kveldens taler, en statsansatt lærer, leser teksten i Matteus 9:27-30 der Jesus spør to blinde: «Tror dere jeg kan gjøre dette? (dvs gjøre dem seende) De svarer: Ja, Herre.»
Med vilje til bibeltroskap og tre pedagogiske punkter legger han ut teksten: «1. Jesus helbreder bare de som tror på ham. 2. Jesus helbreder bare de som ønsker å bli helbredet. 3. Jesus helbreder bare de som tror at de vil bli helbredet.»
Etter min mening følger ikke denne predikanten fortolkningsprinsippet om at Skriftens samstemte og totale budskap må forklare de enkelte avsnitt. Oppfylte den lamme mannen som ble firt ned gjennom taket, eller de ti spedalske predikantens tre punkter? Jeg mener nei, men de ble likevel helbredet. Altså, lærerens tolkning stemmer ikke med Skriftens samlede budskap.
Det står også skrevet…
Når vi skal prøve å forstå et bibelavsnitt, må vi søke svaret innen Bibelens samstemte budskap og gjøre som Jesus selv. I møte med fristerens ensidige bibelbruk, sier han: «Det står også skrevet…» (Mat 4:7)
Jesus anerkjente GT som Guds ord og autoriserte apostlene til å tale med samme autoritet som han selv. Hele Skriften er inspirert av Gud (2.Tim 3:14). Profeten skrev ned sitt budskap ledet av Den Hellige Ånd (2.Pet 1:20 – 21). Bibelen er, slik den ble nedskrevet, uten feil i alt den slår fast (Lausanne-pakten pkt 3).
Derfor bør vi søke etter den mening som samsvarer med Bibelens totale budskap. Av dette følger prinsippet om å la de klare skriftsteder kaste lys over de uklare. Derfor må også de klare læremessige avsnitt hjelpe oss å fortolke gjengivelsene av historiske hendelser.
Noen kristne retninger har hevdet på bakgrunn av historisk materiale i Apostlenes gjerninger at man kan være en kristen uten å ha mottatt Den Hellige Ånd. Det læremessige avsnittet i Romerne 8:9 sier derimot:
Men om noen ikke har Kristi Ånd, da hører han ikke Kristus til.
Vi bør søke å forstå hendelsene i Apg. kapittel 2:8 og 19 med Romerne 8 i bakhodet.
Forholdet mellom GT og NT
Forholdet mellom GT og NT er også viktig å tenke gjennom. Bibelen er en framadskridende åpenbaring. Det som i begynnelsen er korrekt, men udetaljert, blir gjentatt, utdypet og gradvis avslørt i stadig større detaljrikdom. (1. Mos 3,15; Jes 53,5; Luk 24, 25-27; Heb 1,1-2)
Både Det gamle og Det nye testamentet (NT) er Guds ord. GT er ikke utdatert, ugyldig eller unødvendig. Vi hadde ikke forstått NTs budskap uten GT. Det er på bakgrunn av GTs budskap, begreper og bilder at vi må tolke NT. Men vi må huske på at NTs fortolkning og forklaring av GT er normgivende. De lover og forordninger som NT beskriver som tidsavgrensede gjelder ikke lenger (Heb 9:8-10).
Derfor ofrer vi ikke sauer og geiter, derfor helligholder vi ikke lørdagen, derfor steiner vi ikke gudsbespottere, ekteskapsbrytere eller menn som ligger med menn. Hovedbudskapet i både GT og NT er at mennesker skal komme til tro på, og ha evig liv i Jesus Kristus. (Luk 24:27; Joh 20:31)
I Bibelen er det profetier som har flere lag av budskap og oppfyllelser. Profetien i Jesaja 61 handler om Israels tilbakekomst etter Babel, om Messias komme og om dommens dag. Jesus anvendte profetien på seg selv, men utelot utsagnet «en hevnens dag fra vår Gud» (Luk 4:16-20, Jes 61:1-3) noe som må bety at alle deler av profetien ikke ble oppfylt i og med Jesu komme.
Noen profetier kan forstås som om vi ser innover fjellheimen. Noen rygger kan se ut som samme ryggen, men det kan være store daler og avstander mellom dem.
Jesu og apostlenes fortolkning av GT er både oppklarende og normerende for oss. Men jeg mener at vi, automatisk og ureflektert, ikke bør hoppe over den tekstmessige og historiske sammenheng bibelordene er skrevet i.
Da vil vi gå glipp av tekstens opprinnelige budskap og tekstens budskap til oss i dag, samtidig som vi står i fare for å legge våre egne tanker og forestillinger inn i bibelteksten.
Vanskelige avsnitt og tilsynelatende motsetninger
I møte med det uforståelige er det en god holdning å erkjenne manglende innsikt og informasjon. Det er ikke alt som ser ut som motsetninger som virkelig er det, når alle fakta legges på bordet.
Bibelen er skrevet av mennesker i en annen tid, i en annen kultur og med et annet språk. Den er ikke et moderne leksikon der alt er beskrevet med naturvitenskapelig presisjon, og alle mål oppgitt meter og sekunder etter SI-systemet.
Noen bibelavsnitt kan være vanskelig å harmonisere rent logisk. Tenk på utsagn som bekjenner at Gud er én, og utsagn av Jesus der han påstår at han og Faderen er ett. (2. Mos 6:4; Joh 10:38) Eller på noen utsagn om forutbestemmelse, og andre om menneskenes eget ansvar for å ta imot troen. (Joh 6:37; 5:40) Hvordan kan to slike utsagn harmoniseres? Siden Bibelen forkynner begge, bør vi akseptere begge. Vi kan ikke harmonisere utsagn ved å la det ene skriftordet overkjøre det andre, eller omskrive begge.
Noen avsnitt i Bibelen er vanskelige å forstå. Til og med apostelen Peter skriver det når han referer til noen av apostelen Paulus sine skrifter (1.Pet 3:15-16). Men Bibelens hovedbudskap er så klart og forståelig at ikke engang dåren skal fare vill. (Jes 35:8; Mat 11:25).
Responsen på Bibelens hovedbudskap handler mer om vilje til å handle i samsvar med hovedbudskapet enn å forstå alle detaljer. For den som søker å følge bibelordet, vil bli ledet mot Jesus, han som er Skriftens hovedbudskap. Og den som følger Jesus, vil også bøye seg for bibelordet, selv det som virker uforståelig, motstridende og urimelig.
Noen avsnitt vil forbli uklare – Paulus sier at vi ser som i et speil (1. Kor 13:12). Da får vi leve med det. Noen sider ved tilværelsen er ikke beskrevet i Skriften. Da er det en god regel å la det skjulte være skjult (5. Mos 29:29). Dersom man vil spekulere og fantasere, må man utgi sine private spekulasjoner for å være nettopp det, og ikke bibelutleggelse.
Til ettertanke
Hvordan kan vi forstå og forklare den tilsynelatende motsetningen mellom Paulus (Ef 2:8-10) og Jakob (Jak 2:14-26) når det gjelder troens betydning?
