I våre dager kan vi stadig høre og lese: «Størst av alt er kjærligheten! Vi kan ikke nekte to mennesker av samme kjønn som elsker hverandre, å leve ut sin kjærlighet.»
Etter min mening bryter bibeltolkningen og argumentasjonen med flere bibelfortolknings-prinsipper. For det første er det som utgir seg for å være og mange oppfatter som et bibelsitat, et feilsitat. I 1. Korinterbrev 13:13 står det:
Men størst blant dem (tro, håp og kjærlighet) er kjærligheten.
For det andre handler begrepet kjærlighet i 1. Kororinterbrev 13 ikke om erotisk eller seksuellrelatert kjærlighet, men om en oppofrende kjærlighet som ikke søker sitt eget, men sin nestes beste.
For det tredje er det den samme apostel som i samme brev skrev:
Verken horkarer eller avgudsdyrkere, eller ekteskapsbrytere eller de som lar seg bruke til unaturlig utukt, eller menn som øver utukt med menn, eller tyver eller pengegriske eller drankere eller baktalere eller røvere skal arve Guds rike. 1.Kor 6:9-10
Det virker urimelig å bruke den samme apostelens ord til å legitimere det som han noen avsnitt foran uttrykkelig klassifiserer som synd. For apostelen Paulus står ikke kjærligheten i motsetning til Guds bud, men kjærligheten er en sammenfatning av buden og budene en konkretisering av kjærligheten. (Rom 13:8—10)
Jeg mener det er etisk og akademisk uredelig å ta et sitat ut av sin sammenheng og gi det en tolkning som er noe annet enn det som er forfatterens mening.
Bibelen – Guds ord, skrevet av mennesker
Bibelen er ikke en tilfeldig sammensatt samling av uavhengige og tidløse utsagn og historier. Den Hellige Skrift er heller ikke et himmelsk diktat på et spesielt åndelig språk, der de menneskelige forfatterne er å oppfatte som skrivemaskiner som Den Hellige Ånd skrev på.
Bibelen er Guds ord talt eller skrevet, av og gjennom mennesker inn i konkrete historiske situasjoner. Forfatterne benyttet seg av sine evner, sine kunnskaper og sine ferdigheter (Luk 1:1-4), samtidig som Guds Ånd veiledet dem (2. Tim 3:14).
Forfatterens mening
I postmoderne tekstkritikk er det mange som hevder at en tekst sin mening er det den betyr for tilhøreren. I bibelfortolkningen må vi tenke annerledes, en tekst sin mening er det som objektivt sett forfatteren ønsker å formidle.
I personlig bibellesning kan nok Gud av og til bruke et ord som er tatt ut av sin sammenheng og tolket ganske subjektivt. Men å bruke en slik metode som fortolkningsprinsipp og for å bygge en troslære på er feil og farlig.
Det kan hende at forfatterne ikke forsto rekkevidden av det de sa eller skrev, men Gud fikk sitt budskap gjennom likevel. Men det betyr ikke at vi kan hoppe bukk over tekstens mening i den historiske situasjonen. Det er nettopp ved å søke å forstå hva forfatterne hadde til hensikt å si i den originale, historiske situasjonen at vi kan vite hva budskapet er til oss i dag.
Først bør vi skaffe oss en oversikt over hva som er skriftets bakgrunn og hensikt. Til hvem er det skrevet? Hva er den aktuelle situasjonen som danner bakgrunn for skriftet? Hva er hovedhensikten og budskapet med skriftet.
Hvis vi tar Galaterbrevet og Jakobs brev som eksempler, så ser vi at bakgrunn og hensikt med de to brevene er veldig forskjellige. Galatermenigheten sto i fare for å forlate evangeliet om frelse ved troen alene og stille krav om å følge deler av Moseloven i tillegg. (Gal 1:6; 5:2)
Mottakerne av Jakobs brev tok det ikke så nøye med livet i hverdagen, men tenkte at dersom de hadde den korrekte teoretiske overbevisningen, var alt i orden. (Jak 1:22; 2:1) Tekstene i de to brevene bør altså tolkes i lys av bakgrunn og hensikt for å forstå forfatterens mening.
Ofte kan de opprinnelige tilhørernes reaksjon gi oss en pekepinn når vi tolker teksten. Når Jesus i Joh 10:30-33 sier:
Jeg og Faderen er ett.
ser vi at tilhørerne tok opp teiner for å steine ham. De betyr at de oppfattet at Jesus gjorde krav på guddommelighet, altså blasfemi. I forbindelse med Jesu ord om den rike unge mannen:
For det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløyet enn for en rik å komme inn i Guds rike. Luk 18:25
har noen fortolkere framsatt en teori om at Jesus siktet til en liten byport i Jerusalem som kaltes «Nåløyet». Men dersom vi ser på disiplenes reaksjon; «Hvem kan da bli frelst?», virker det mer sannsynlig at Jesus henviser til øyet på ei nål altså en umulighet for menneskelig tanke og gjennomføring.
Etter en del avsnitt og lignelser oppsummeres tekstens hovedbudskap av fortelleren eller forfatteren selv. En slik oppsummering er normerende for tolkningen og vektleggingen av tekstens hovedbudskap. Som en avslutning av historien om Sakkeus oppsummerer forfatteren avsnittet med «For menneskesønnen er kommet for å søke og frelse det som var fortapt.» (Luk 19:10) Det er tekstens hovedbudskap.
Forfatterens kulturelle bakgrunn
Forfatterne tilhørte og var preget av sin kulturelle bakgrunn og skrev til historiske mennesker som levde i geografiske områder med sine kulturelle forestillinger og uttrykksmåter. Derfor kan vi ikke automatisk ta for gitt at tolkningen av et begrep eller avsnitt er det som vi umiddelbart oppfatter når vi leser det med våre kulturelle briller.
Når Jesus sier:
Ta mitt åk på dere. Mat 11:29
tenker vi i Norge naturlig nok på et børtre som man la over skuldrene for å bære vann i gamle dager. I Jesus samtid ville nok de fleste tenkt på et åk som det trestykke som ble festet på ryggen av to okser som pløyde. Det er et ganske annet bilde og gir en ganske annen tolkning enn vår umiddelbare forståelse.
Når døperen Johannes peker på Jesus og sier:
Se der Guds Lam, som bærer verdens synd! Joh 1:29
tar han bildet fra Moselovens offerinstitusjon og ikke fra kløvkompaniet. I det hele tatt bør vi søke å forstå NT sine tekster ut fra GT som forfatterne kjente og var preget av.
Forfatterens språk
Bibelen ble verken skrevet på bokmål eller nynorsk. Selv om vi har gode oversettelser må vi huske på at bøkene i Bibelen opprinnelig var skrevet på hebraisk, arameisk og gresk.
Språk, tanke og virkelighet hører sammen. I en oversettelse vil noen nyanser måtte gå tapt, og av og til noen utilsiktede betydninger lagt til. Når Jesus sier:
Jeg er den gode hyrde. Joh 10:11
kan som vi som leser norsk bare tenke på det som en deskriptiv, billedlig uttalelse som beskriver Jesu bevarende omsorg, «Ingen er så trygg i fare». Tilhørerne som opprinnelig hørte dette på sitt morsmål og med sin gammeltestamentlige bakgrunn, ville nok høre at Jesus sier at han er guddommelig i og med at han bruker uttrykket «jeg er» (2. Mos 3:14) og bruker betegnelsen «den gode hyrde» på seg selv (Salme 23:1).
I et språk og i en kultur der parallellismer var vanlig, er det naturlig å vurdere om denne talemåten kan være en tolkningsnøkkel. Når Jesus sier:
Om noen vil komme etter meg, da må han fornekte seg selv, ta sitt kors opp og følge meg. Mat 16:24
Siste og første ledd betyr det samme og ledd to og tre vil kunne belyse hverandre. Betyr «å fornekte seg selv» det samme som «å ta sitt kors opp»?
Et ord må forstås ut ifra den sammenhengen det er brukt. Ett ord kan ha flere betydninger, og ut fra sammenhengen ordet brukes, er det som regel innlysende for en morsmålsbruker hvilken betydning ordet har.
Kategoriske uttalelser må forstås i den sammenheng den er uttalt. Når Jesus sier om den blindfødte i Joh 9 at verken han eller hans foreldre har syndet, mener han ikke at de er syndfrie, men at deres personlige synd ikke er årsak til at sønnen er blind.
Grammatikk
Noen mener grammatikk er kjedelig og unødvendig å legge noe særlig vekt på. Sannheten er at grammatikken i et språk er meningsbærende. Tenk bare på hvor stor forskjell det er på nåtid og fortid. Romerne 5:8 blir et bevis og en trøst på Guds kjærlighet til oss i dag når apostelen Paulus skriver:
Men Gud viser (nåtid) sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde (fortid) for oss… Rom 5:8
Det er også viktig å legge merke til alle de grammatiske småordene, «men» signaliserer en kontrast (1. Tim 5:11), «for at» viser til en hensikt (2. Kor 5:15) og «fordi» viser til en årsak (Mat 24:12).
Oppsummering
Bibelen utgjør en enhet, der de ulike tekstene må tolkes i lys av hverandre og der NT sin tolkning av GT er normerende.
Bibeltekstens budskap er den enkle og umiddelbare mening så sant ikke skriften selv peker på en dypere mening.
Bibeltekstens budskap er den som forfatteren hadde til hensikt å formidle. Derfor er det tekstens historisk-grammatiske mening sett i lys av Bibelens samstemte budskap og ikke leserens subjektive tolkning som er normerende.
Den viktigste tolkningsnøkkelen til å forstå Bibelen, er å bøye seg for det budskapet i Bibelen som vi forstår. Da vil Den Hellige Ånd gjennom bibelordet lede oss til ham som er Skriftens hovedbudskap, Jesus Kristus.
Til ettertanke
Hvilken plass har erfaringen i fortolkningen av Bibelen (Joh 7:17)?
