En pendel svinger fram og tilbake. Når den har kommet langt nok, vil den før eller senere skifte retning. De fleste spørsmål er gjenstand for denne type pendelsvingninger. Dette gjelder selvsagt også forkynnelsens innhold.[1] Svingningene kommer som en reaksjon på et fokus som i sin tid var viktig. Dette opprinnelige fokus kom som følge av en åndelig fornyelse. Men med tiden ble fokuset ensidig, og forkynnelsen får noe skjematisk og mekanisk repeterende over seg. Mye sant og godt forkynnes. Men hvordan er det med fruktene? Så kommer motreaksjonen, en ny pendelsvingning…
Etter- roseniansk tid
Bedehusbevegelsen lever i en "etter-roseniansk" tid. Vi flyter fortsatt på gjennomgripende vekkelser fra århundreskiftet og fram mot 2. verdenskrig. Disse var preget av frigjørende forkynnelse av det objektive frelsesgrunnlag ved Jesu stedfortredende gjerning, representert ikke minst ved Carl Olof Rosenius´ forkynnelse (1816 – 1868). I Norge var forløperen til den rosenianske vekkelse særlig den haugianske. Den vektla omvendelsens og helliggjørelsens nødvendighet, og at tro uten gjerninger er død tro. Denne betoningen modnet fram behov for et evangelisk og frigjørende budskap: Du trenger ikke gjøre noe til din frelse. Jesus har gjort alt i ditt sted; "Kom som du er!"
Rosenius vektla også sterkt helliggjørelsens plass i det nye livet. Likevel ble "kom som du er"- perspektivet fremtredende i bevegelsene som fulgte.
Til “bli som du er”
Mange år er gått siden. Hva har skjedd, særlig de siste tiårene? Pendelen har i alle fall svingt videre. Ikke bare kan du komme som du er, men også "bli som du er". Det har smakt godt for kristne som bor i et av verdens rikeste land, og har hatt nok å gjøre med å ta vare på sine hus, biler, hytter og sydenturer. Du kan komme på møte, høre det glade budskap, og gå tilfreds hjem igjen. Men har forkynnelsen ført til noen endring i livet? Har den båret frukt? Må noe oppgis for å komme nærmere Jesus? Lever nøden og brannen i kristenlivet?
Derfor svinger pendelen igjen: I reaksjon mot en kristendom som oppleves egnet for å berolige til rikdom og et makelig liv, søker "ungdomsforkynnelse" til radikalt oppbrudd og etterfølgelse. Til "virkelig" kristenliv, som merkes og erfares, og ikke bare er en teoretisk tilslutning til objektive sannheter. Denne søken finner gjerne sitt svar i stadig nye importerte bevegelser, enten det er fra Bethel Church, nykalvinisme, husmenighets- eller menighetsplanterbevegelse. Men det frigjørende evangeliske budskap, som tidligere skapte så mye rik frukt, er ofte fraværende. Produseres det mennesker som gjør det "riktige", men uten å være født av Gud?
Hva er da svaret?
Hvordan fornye forkynnelsen i vår tid, slik at den ikke svarer på gårsdagens åndelige klima, men at den blir til frigjørelse og hellig liv i 2016?
1 Fornyet inngående arbeid med Guds Ord. All varig vekkelse og fornyelse kom ved det, der Ordet ikke ble lest som objekt, men med aktiv og villig søken etter å høre hva Gud sier til meg – i min tid.
2 Fornyelse av våre åndelige lutherske fedre fra 15 og 1600 – tallet. Disse har et budskap som særlig treffer åndssituasjonen i vår tid. Når jeg for eksempel leser Heinrich Müller (1631 – 1675)[2], slår det meg stadig hvor aktuell han er! Her er et sjeldent radikalt kall oppgjør med død vanekristendom, til inderlig og hengivent samfunn med Jesus Kristus selv. Samtidig er det her solide røtter i tydelig bibelsk luthersk- evangelisk teologi. Jeg tenker: Hvorfor skulle ungdom måtte søke til "fremmede" bevegelser for å finne radikalitet, men som i liten grad gir evangelisk frihet, når radikaliteten de søker finnes midt i lutherdommen?
3 Fornyet studium av Bibelens "røde kjærlighetstråd": Kristus som brudgom og de troende som brud. Brudemystikkens budskap svarer til vår tids åndelige situasjon. Det kaller til oppbrudd fra "verden", og til levende og erfart forening med Jesus. For Luther og hans etterfølgere var dette sentralt. Hva forteller det at det er perifert i dagens forkynnelse?
4 Søke "inspirasjon" fra andre land. Men kanskje ikke fra USA, eller vesten for øvrig. De sitter gjerne fast i det vi selv gjør, nemlig makelighet, kjærlighet til penger og ting, og en teknokratisk og instrumentell virkelighetsforståelse med stor tro på vår egen evne til å løse alt, også åndelige, bare vi gjøre de riktige tingene. Vi trenger derimot noen som kan se oss "utenfra", og slik hjelpe oss til å kjenne vår egen åndelige temperatur. Få er da bedre, enn våre fattige og forfulgte søsken i sør og øst.
Er vi modnet for frigjørende evangelisk budskap, eller prekes vi i søvn med at alt er vel i Jesus? Føres ungdom ved sterk vektlegging av radikal etterfølgelse til frigjorte samvittigheter, eller blir resultatet slitne "lovtreller"? Må Gud gi oss nåde til å bli møtt av Hans tiltale, få del i det åndelige lys våre fedre hadde, kjenne vår tid, og forkynne slik at mennesker blir sant frigjort, til et liv i hellighet og vekst.
[1] Jamfør foredraget "Svingningar i den kristne forkynning" fra 1939 av Ludvig Hope. Dette kan leses her ved å klikke på linja nedenfor så kommer nasjonalbibliotekets digitale arkiv.
[2] Det siste som er utgitt av ham på norsk, er andaktsboken "Nåde og sannhet" (DELK 1964). Den kan leses her ved å klikke på linjen under her, eller også lastes ned her
Heinrich Müller - Nåde og sannhetHeinrich-Müller-Nåde-og-sannhet
Denne teksten ble først publisert i mars 2016.
