Hvem var Francis Schaeffer?
Francis Schaeffer var en presbyteriansk pastor, evangelist og apologet som hadde sitt virke på midten av 1900-tallet. Han er viden kjent for sine bøker, foredrag, og ikke minst for L’Abri-bevegelsen som har betydd mye for mennesker fra hele verden. Mange, ikke minst akademikere og ateister, har blitt frelst gjennom Schaeffers virke, og ringvirkningene fortsetter den dag i dag.
Schaeffer kom til Europa etter 2. verdenskrig, som en utsending av amerikanske evangelikale kirker. Mange amerikanske kirkeledere var nemlig bekymret over den åndelige tilstanden i Europa. Francis bosatte seg med familien i Sveits og reiste derfra rundt for å oppmuntre konservative kirkeledere. Blant annet hadde han, etter eget utsagn, et positivt møte med Ole Hallesby i Norge.
Etter noen år i Europa fikk familien Schaeffer et nytt kall. Det begynte med en personlig krise for Francis, en krise som førte til nytt mot og tillit til Gud. Etter hvert kom mange unge mennesker (flere ateister) fra forskjellige samfunnsklasser på besøk og samtalte med Francis. De opplevde å møte en ærlig kristen med åndelig og intellektuell integritet som lyttet nysgjerrig på deres spørsmål. Ikke bare det, Francis hadde også gode svar å komme med. Mengden med besøkende vokste over tid, og i 1955 sa Francis og kona Edith opp jobben som «misjonærer» i Europa, for å starte det som skulle bli L’Abri (fransk for «tilfluktstedet»).
Til å begynne med var L’Abri ikke annet enn hjemmet til familien Schaeffer, et hjem som var åpent for alle. Spesielt velkomne var de som hadde spørsmål om «de store tingene», Gud, meningen med livet etc. Til tider fikk familien det trangt om både plassen og pengene, men Gud sørget for deres virke, ofte på forunderlige måter. Verdt å nevne her er at L’Abri ikke har markedsføring eller annonsering. Tanken er at hvis de slutter å få penger til å drive, så vil Gud at de skal gjøre noe annet.
Etter Schaeffers død har L’Abri vokst, i dag finnes det flere aktive L’Abri rundt om i verden. Disse har tatt vare på opplevelsen av å komme til et hjem, slik det opprinnelig var hos familien Schaeffer. L’Abri handler fortsatt om å være et sted hvor ærlige spørsmål skal få ærlige svar, hvor enkeltindividet skal bli sett for den man er, og hvor avhengigheten av Gud står helt sentralt. Mange opplever å få god sjelesorg på L’Abri, og hjelp med vanskelige ting i livet. (Se labri.org/ for mer informasjon om L’Abri i dag.)
Etter hvert ble mange av Francis’ samtaler og foredrag tatt opp, og han skrev også et flertall populære bøker. (Se blant annet labriideaslibrary.org for opptak). Forfatterskapet dekker et vidt spekter av tema fra et kristent ståsted – filosofi, kultur (spesielt vestlig), Bibelen, kristen åndelighet og kirkens vesen og kall. I bøkene og foredragene om kirken retter Francis skarp kritikk mot evangelikale kirker. I hans øyne drives mye evangelisering og annet kirkelig arbeid i menneskelig kraft. I tillegg kritiserte Schaeffer kirken for å ha en for smal forståelse av hva Gud vil med våre liv, ikke minst ved at kirken ofte nedvurderer det intellektuelle og det kreative.
Utenom L’Abri er Francis Schaeffer også kjent for sitt politiske engasjement. Han var blant annet en av de som dro i gang en kristen bevegelse mot frie abortlover i USA. Flere har ment at kirkens omfattende motstand mot abort er Schaeffers viktigste arv.
Hva bør vi videreføre av Schaeffers virke?
For min egen del har jeg opplevd at Schaeffer på en særlig måte kan hjelpe mennesker i et postmoderne og individualistisk samfunn, slik vi har i dag. Flere av postmodernismens «fedre», som Jean-Paul Sartre, Albert Camus, Michel Foucault og Martin Heidegger, levde samtidig som Schaeffer, og han gikk i dialog med disse og deres ideer på en grundig og reflektert måte. Schaeffer kunne dermed sympatisere med enkeltindividers særpregede eksistensielle spørsmål, forstå krisene de opplevde, samtidig som han med et varmt hjerte geleidet dem inn til det han selv kalte for «True Truth», altså Bibelens Gud.
Schaeffer var veldig engasjert i samtidens kulturelle liv. Han var personlig meget interessert i kunst i alle slags former, fra poesi til malerier og filmer. Blant annet analyserte og kritiserte han storheter som Salvador Dali, Ingmar Bergman og Bob Dylan. Schaeffer oppmuntret kristne til både å studere kunst og å selv lage god kunst, først og fremst fordi Gud vil at vi skal det. Kunst var for Francis et gode i seg selv. Jeg tror kristne i Norge i dag har mye å lære av Schaeffers syn på kunst.
Mange kristne sliter med å imøtekomme vanskelige spørsmål fra mennesker som er kritisk til kristendom. For Schaeffer var det viktig å gi rom til alle spørsmål, samtidig som han selv stilte gode og presise spørsmål tilbake. Vi blir dyktige på dette bare ved å delta i samtaler, ofte mislykkes, og ved å prøve igjen. Det at Gud virkelig eksisterer, gjør at vi kan være optimistiske og frimodige, hva som enn møter oss. Her er Schaeffer et forbilde for oss.
Schaeffer var ikke en typisk apologet. Han hadde ikke argumentene pent listet opp, med premisser og konklusjoner som var opp til å granskes og analyseres. Schaeffer så nemlig muligheter for apologetikk i mange slags sammenhenger, ikke minst i den personlige samtalen. Sammen med apologetikken hadde Schaeffer et unikt fokus på enkeltindividet, at vedkommende skulle få se Guds kjærlighet og vilje. Kombinasjonen av grundighet og kjærlighet er krevende å leve i og å ta vare på, men var på mange måter et slags ideal for Schaeffer. Det førte ofte til smerter og lidelser for ham personlig, noe som gjorde at hans apologetikk ble drevet «always with a tear in his eye», som det er blitt sagt. Schaeffers kombinering av teologisk og filosofisk innsikt sammen med et hjerte for enkeltindividet, er noe vi har mye å lære av i dag.
Francis Schaeffer har blitt anerkjent som «evangelicalism’s most important public intellectual in the 20 years before his death». Det burde motivere oss til å lytte til det han sa, og lære av det han gjorde.
