Jeg er veldig takknemlig for den studieplanen jeg fikk følge gjennom sju års teologistudier på Menighetsfakultetet (cand. theol. 1984). Det bibelsynet vi møtte delte jeg aldri, og jeg ser fortsatt på det som det svake punktet. Men selve plikten til å lære skikkelig både gresk, hebraisk, latin, Israels historie, bibeltolkning, kirkehistorie og mer systematiske fag var nyttig og god. Jeg har hatt nytte av det aller meste siden.
Det jeg skulle ønske jeg hadde lært mer om er faktisk Bibelen selv – enda flere tekster, skrifter og bibelvers. Av alle Bibelens 66 skrifter var vi knapt innom mer enn halvparten. Gjennom snart førti år som bibellærer er det min egen bibelkunnskap som kjennes som den største begrensningen. Jeg skulle så gjerne kjent enda flere kapitler og kunnet mye flere bibelvers utenat. For det er Guds ord som teller, både som basis, trygghet og som argument. Og det er stor forskjell på å ha en viss anelse og kristelig feeling rundt en sak, til faktisk å vite akkurat hva Gud har sagt. Det gjelder både for min egen tro og for dem jeg snakker med/til.
Det er sikkert mye formidling og pedagogikk jeg burde lært bedre, kanskje også mye psykologi med dypere selvinnsikt, menneskekunnskap, kommunikasjon og folkeskikk. Men i sum er det ikke «how-to-do-it»-fagene jeg har savnet mest, men dypere innsikt i basis. Og det gjelder både på det praktiske planet for ikke å fomle og nøle, men særlig på et åndelig plan. For oppdraget er å stå frem på Guds vegne med veiledning fra ham, ikke synsing fra meg. Og den ultimate faren er å føre andre vill, kanskje fordi jeg selv farer vill. Da ville det vært bedre med kvernstein enn teolog-tittel (Luk 17:2). Så er det heldigvis slik at Guds egen Hellige Ånd veileder og bevarer – det gir frimodighet, også der min kunnskap stopper.
