Definisjon og eksempler
En konspirasjonsteori er en teori om at et problem eller en begivenhet skyldes at «mektige grupper i hemmelighet sammensverger seg for å fremme sin egen, skulte agenda» (Store Norske Leksikon). Det er altså en hemmelig elite som styrer verden, eller i det minste deler av den, for å fremme sine egne mål. Vi andre forstår ikke hva som egentlig foregår. Det er det bare konspirasjonsteoretikerne som gjør.
Antisemittiske konspirasjonsteorier som ser på jødene som roten til verdens problemer, er en gammel idé med stor utbredelse. Alternativt kan en hevde at det er amerikanske myndigheter eller CIA som står bak og trekker i trådene, eller et ikke nærmere definert verdensomspennende nettverk.
Det er også en del begivenheter i nyere tid som er populære blant konspirasjonsteoretikere. Det er f.eks. mange teorier om hvem som drepte John F. Kennedy. Noen hevder at månelandingen i juli 1969 ikke skjedde, eller at amerikanske myndigheter stod bak terrorangrepet 11. september 2001, at prinsesse Diana ble drept av britisk etterretning, eller at Holocaust ikke fant sted. Med det siste eksemplet er vi over i antisemittismen igjen.
Aktuelle eksempler er tro på at corona-viruset ikke er reelt, eller at vaksiner er utviklet for å skade oss.
Konspirasjonsteorier har blomstret under Donald Trump. Starten på hans politiske karriere var en teori om at president Obama ikke var født i USA, og at han derfor i realiteten ikke var kvalifisert til å være president. Den såkalte QAnon-bevegelsen ble viktig under Trumps presidentperiode. Den hevder at USA i realiteten er styrt av et hemmelig nettverk som driver med pedofili, satanisme og kannibalisme, og at Donald Trump skulle avsløre dette. Her glir altså konspirasjonsteorien over mot det religiøse i og med forventningen om at Trump skulle stå fram som en frelser. Det er ikke lagt fram noen dokumentasjon som tyder på at QAnon-teorien har noe for seg.
Krav om begrunnelse
I et ideelt samfunn er det ikke konspirasjoner. Der er beslutningsprosesser åpne og transparente i den forstand at det er tydelig både hvem som tar beslutninger og med hvilken begrunnelse de tas, slik at alle som har satt seg inn i saken, kan vurdere argumentene og påvirke beslutningene.
Men vi lever ikke i et ideelt samfunn, og beslutningsprosesser er ikke alltid åpne og transparente. Derfor vet vi at konspirasjoner blant makthavere er noe som forekommer. Å avsløre disse er en viktig oppgave for kritisk journalistikk, og vi har mange eksempler på at pressen lykkes med dette. Watergate-skandalen i USA er antagelig det mest kjente. Watergate-konspirasjonen ble avslørt av journalister i avisen Washington Post.
At konspirasjoner forekommer, er imidlertid i seg selv ikke en bekreftelse på at en bestemt konspirasjonsteori er sann. Konspirasjonsteorier trenger nemlig selv en begrunnelse for å være troverdige, og det er her de fiktive konspirasjonsteoriene skiller seg fra de reelle. Derfor er det viktig at konspirasjonsteorier testes på sine argumenter.
Hva er begrunnelsen for at det forholder seg slik konspirasjonsteoretikerne hevder? Kan de vise til dokumentasjon? Kan de vise til konkrete observasjoner? Er det rimelig å tolke observasjonene slik konspirasjonsteoretikerne gjør, eller forutsetter de da allerede at teorien deres er riktig, slik at argumentasjonen går i ring?
Har de ikke gode svar på slike spørsmål, må teoriene avvises. Konspirasjonen befinner seg da antagelig ikke noe annet sted enn i teoretikernes hoder.
Dette kravet møtes ofte med det motargumentet at de som bestyrer konspirasjonen, selv sørger for å slette sporene etter det de driver med. Mangelen på dokumentasjon kan på denne måten fungere som en bekreftelse på at teorien er sann. «Der kan dere se,» vil konspirasjonsteoretikerne si; «de som står bak dette er så mektige at de også kontrollerer hvilken informasjon som er allment tilgjengelig.»
Dette argumentet er imidlertid uholdbart. For det første er det lite troverdig. Små konspirasjoner kan holdes innen en liten, lukket gruppe. Men er gruppen stor nok, vil sannheten før eller siden alltid lekke ut. Og de konspirasjoner jeg har vist til som eksempler, er store og kompliserte, og forutsetter at det er mange som vet hvordan det egentlig forholder seg. Er disse teoriene sanne, må en derfor forvente at informasjon om realitetene før eller siden lekker ut. Gjør den ikke det, er den enkleste forklaringen at det ikke er noe som kan lekke; det fins simpelthen ikke noen slik konspirasjon.
For det andre er dette en form for argumentasjon som kan begrunne hva som helst med hva som helst. Som argumentasjon betraktet, er den da verdiløs. Dersom både observasjoner som bekrefter en teori og mangelen på slike observasjoner bekrefter den samme teorien, er teorien ubrukelig. Den forholder seg ikke til virkeligheten, men er en vilkårlig spekulasjon. Slike teorier må derfor alltid avvises. All vekst i kunnskap er betinget av at vi er enige om dette.
Dette er viktig grunn til at det ofte er vanskelig å diskutere med konspirasjonsteoretikere – de hever seg rett og slett over vanlige regler for begrunnelse og etterprøvbarhet. Heller enn å diskutere teorien deres med dem, kan det derfor ha noe for seg å prøve å gjøre oppmerksom på det uholdbare i den måten de argumenterer på, f.eks. ved å peke på at den strategi de benytter seg av, kan brukes til å begrunne hva som helst.
Konspirasjonsteorier kan også forsøkes begrunnet i dokumentasjon som viser seg å være en forfalskning. Sions vises protokoller, som er blitt brukt til å begrunne antijødiske konspirasjonsteorier i det 20. århundre, er et eksempel på det. Det er derfor viktig å bevare sin sunne, kritiske sans i møte med påståtte konspirasjonsteorier.
Det etiske problemet
Mangelen på faktisk dokumentasjon er et åpenbart problem ved konspirasjonsteorier. Et annet, og vel så stort problem, er at de tillegger mennesker negative hensikter de selv sier at de ikke har. Ett av Bibelens bud setter forbud mot å vitne falskt mot sin neste. Vi har altså ikke lov å si noe om et medmenneske om vi ikke vet at det faktisk forholder seg slik, og dette er særlig viktig om det vi sier, skulle være negativt for vedkommende.
Dette gjelder også mennesker i ansvarsfulle stillinger med stor beslutningsmyndighet. Også overfor dem gjelder katekismens krav om å «unnskylde, tale vel om og ta alt i beste mening». Det er altså ifølge Bibelen en overordnet etisk norm å ikke tillegge noen negative hensikter om vi ikke positivt vet at det nettopp er det de har.
Her synder alle de konspirasjonsteorier jeg innledningsvis refererte til – de har alle det problem at de tillegger jøder eller personer i ansvarsfulle stillinger destruktive motiver det ikke er grunnlag for å si at de har. Det betyr ikke at vi skal være naive; også politikere og andre beslutningstagere kan ha egoistiske og kortsikte motiver de ikke åpent vil vedstå seg. Det betyr heller ikke at vi gir fra oss muligheten til å være uenige med dem. Men det er godt mulig å være uenig med noen uten å tillegge vedkommende uærlige motiver. Skal vi gjøre det, må vi være svært sikre på at det vi sier, er riktig.
Det er ingen grunn til å tro at jøder eller muslimer er ute etter verdensherredømme. Vi kan være uenige med dem i teologiske spørsmål, men det er noe helt annet enn å tillegge dem motiver de selv sier de ikke har. Det er ingen grunn til å tro at de som har stått på gjennom måneder for å utvikle vaksiner mot corona-viruset har gjort det fordi de ønsker å skade befolkningen. Å framsette slike påstander, er derfor å bryte det åttende bud. QAnon-bevegelsen, som med sine påstander knytter navngitte personer til pedofili og menneskehandel, er et ualminnelig grovt eksempel på dette.
Konspirasjoner i vitenskapens verden?
Teorier om vaksinasjons-konspirasjoner er et eksempel på en ikke helt uvanlig form for konspirasjonsteorier, nemlig teorier om konspirasjoner blant vitenskapsfolk og forskere. Vi kan f.eks. finne teorier om at den alminnelige utbredte forståelse av klimaendring er feil, eller at evolusjonsteorien er et resultat av bevisste forfalskninger.
Dette har lite for seg; det er ikke slik vitenskap foregår. Selvsagt skal vitenskapelige forklaringer utsettes for kritikk; det er slik vi får bedre forklaringer. Men uenighet gir heller ikke her grunnlag for å trekke andres motiv i tvil, og spekulative betraktninger om hva som muligens kan foregå, har enda mindre for seg her enn på andre områder. Blant forskere er det generelt høy bevissthet om uetisk forskning, og alle forsøk på fabrikasjon eller falsifikasjon av data er noe det slås hardt ned på. Forskere som argumenterer like spekulativt som konspirasjonsteoretikerne, har ingen lang karriere foran seg.
Faren ved konspirasjonsteorier
Å interessere seg for konspirasjonsteorier er ingen uskyldig hobby. Konspirasjonsteorier er farlige, først og fremst fordi de undergraver den tillitskapital et samfunn er avhengig av for å fungere. Vi fungerer dårlig som samfunn om vi tror at de som har innsikt eller lederansvar, er ute etter å ødelegge for oss.
Vi skal se på dem med respekt, og er vi uenige i deres vurderinger og beslutninger, skal vi si det uten å tillegge dem negative hensikter. De som ikke forholder seg slik, river ned tillitsrelasjoner i stedet for å bygge dem opp. Både det å framsette og det å feste lit til dårlig begrunnede konspirasjonsteorier er derfor i seg selv en negativ og destruktiv måte å oppføre seg på.
Konspirasjoner blant kristne?
Også kristne er gjennom historien blitt sett på som opphav til løgnaktige konspirasjoner. Den mest kjente teorien om konspirasjon blant kristne finner vi allerede i Det nye testamente. Den hevder at forklaringen på Jesu oppstandelse er at disiplene stjal Jesu døde kropp fra graven (Matt 28:13). Denne teorien er åpenbart feilaktig. For det første hadde disiplene neppe klart å stjele et lik fra en grav bevoktet av romerske soldater, og for det andre hadde de neppe risikert livet for budskapet om at Jesus var stått opp dersom de visste det var løgn.
Andre har mer for seg; det fins flere eksempler på at dokumenter er blitt forfalsket for å oppnå bestemte fordeler. Heller ikke kristne er feilfrie.
Det kan være en nyttig erfaring å plutselig finne seg selv som skyteskive for en konspirasjonsteori. Da ser vi nemlig hvordan det er å bli tillagt hensikter vi ikke har, og hvor vilkårlig argumentasjonen kan bli når den gir avkall på elementære krav til dokumentasjon og begrunnelse.
Av dette kan vi lære to ting, og begge er viktige. Når vi skal legge fram innholdet i den kristne tro, må vi gjøre det med en åpen begrunnelse som tåler overprøving og kritisk granskning. Vi har ingen ting å skjule, og må derfor heller ikke oppføre oss som om vi har det.
Så skal vi følge det gode råd om å «unnskylde, tale vel om og ta alt i beste mening». Én ting er at det er en leveregel i samsvar med Bibelen. Men det er også den eneste måten vi kan bygge et velfungerende samfunn på. Derfor skal vi aldri låne øre til konspirasjonsteorier som ikke er begrunnet på en saklig måte som selv tåler kritisk gransking.
