På mange måter, også i disse vanskelige tider, kan vi følge i vår Frelsers fotspor og gjøre alt vi kan for å kjempe for vår nestes liv, velferd og helse.
«Hvorfor er vi kristne så redd for døden?» Det var en kristen venn som stilte meg dette spørsmålet da vi diskuterte hvorvidt vi burde stenge kirkene våre nå på grunn av pandemien. Det slo meg at vi ser på saken på feil måte. Kristne trenger ikke å være redde for døden selv om vi er det av og til. Vi vet at døden har blitt overvunnet:
Døden er oppslukt til seier. Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier? Dødens brodd er synden, og syndens kraft er loven. Men Gud være takk, som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus! Derfor, mine elskede brødre, vær faste og urokkelige, alltid rike i Herrens gjerning, da dere vet at deres arbeid ikke er forgjeves i Herren. 1 Kor 15:54-58
Denne seieren over døden eier vi ved vår herre Jesus Kristus.
Nettopp av denne grunn omfavner vi ikke døden, men vi verdsetter livet. Vi er ikke en dødskult, men det vi kanskje kunne kalt en «livskult». Vi tilber ham som er selve Livet, Jesus Kristus.
Kulter som handler om døden, omfavner døden som et middel for å bevare sine egne liv. Slike dødskulter ofrer andres liv for å selv bli utfridde, ifølge deres egen overbevisning. Vi, imidlertid, følger Jesu eksempel, som er Veien, Sannheten og selve Livet. Ut av kjærlighet for livet, ofret Jesus sitt liv for at hele verden skulle få liv ved ham. Vi er villige til å gjøre oppofrende gjerninger – ikke for vår egen del, men ut fra kjærlighet til dem som Kristus elsker.
Det er ikke sikkert vi alltid begriper dette i hverdagen. Kristne lever i samme verden som alle andre. Vi sliter ofte med samme frykt og fristelse som alle andre gjør. Vi faller i synd med brautende holdninger og til og med galgenhumor. Vi kan tro slik oppførsel er å vandre i tro, men ofte er det bare en maskert frykt hvis vi skal være ærlige.
Frykt ikke for dem som dreper legemet, men ikke kan drepe sjelen. Frykt heller for ham som kan ødelegge både sjel og legeme i helvete! Matt 10:28
Dette er et paradoks i det kristne livet. Vi, som ikke har noe å frykte for i døden, verdsetter livet ennå mer fordi seieren over døden er gitt oss ved Guds Lam. Vi verdsetter livet nettopp fordi vi vet at den nåværende tids lidelser ikke er for noe å regne mot den herlighet som skal åpenbares på oss (Rom 8:18). Vi verdsetter våre egne liv så vel som livene til våre neste, venner, familiemedlemmer og andre i samfunnet som Gud har plassert oss sammen med.
Ytterligere et paradoks kan legges til ettersom det ofte er vanskeligere å elske mennesker i sine egne nærsamfunn enn det er å elske folk på avstand. Det er vanskeligere å idealisere folk som presser inn bilen sin foran din i trafikken eller som blir stående tre sekunder etter at trafikklyset har blitt grønt. Det å elske folk i din umiddelbare nærhet, krever arbeid, tålmodighet og offer. Eller, som Kristus viste oss, kjærlighet er et spørsmål om blod, svette og tårer her og nå, i denne skitne og syndige verden hvor smerte, lidelse, sykdom og død ikke ser ut til å ha noen ende.
Vi har et uforgjengelig håp og vi holder ut i dette håpet. Vi lar vårt kristne håp skinne i verden. Vi har et håp som går både forbi og over begrensningene og de egoistiske håpene som vi finner i denne verden. Jesus Kristus og hans seier over døden er sanne håp mens de jordiske håpene kun er jordiske.
Instinktivt vet vi alle at jordiske håp forsvinner som gresset om høsten og visner som blomstene på marken. I en verden uten Kristus, er døden det eneste som er sikkert. Døden fratar livet mening, glede, kjærlighet og håp. Og døden regjerer i denne verden – ikke gjennom håp, men gjennom frykt. På den andre side har vi allikevel ikke blitt gitt feighets ånd, men krafts og kjærlighets og sindighets ånd (2 Tim 1:7).
Jesus har ikke bare gitt oss et fellesskap hvor vi kan dele denne kjærligheten. Han har også gitt oss kanaler som vi kan dele håpet i.
Vi deler dette håpet med våre barn ved at vi døper dem til Jesu Kristi død og oppstandelse (Rom 6:4). Vi deler håpet ved å oppdra dem i ei kirke hvor Guds ord nærer dem gjennom liturgiens repetisjon, det talte ord, alterets sakrament, bibelstudier og søndagsskole.
Vi deler Kristi kjærlighet med medlemmer i våre egne organisasjoner ved å knele side om side med dem rundt alterringen hvor vi mottar tilgivelse for våre synder.
Vi deler håpet med andre vi møter ved å kjempe for liv og verdighet her i denne verden. Det kan vi gjøre ved å støtte veldedige organisasjoner og humanitært arbeid. Historisk sett har kristne gjort dette ved å bygge sykehus og skoler selv om slike initiativer for det meste er tatt over av sekulære eller statlige enheter her i vesten.
Vi deler håpet med samfunnet når vi kjemper for de ufødte barns liv. Vi vet at livet i den nåværende verden har høy verdi, selv om ikke alle omkring oss forstår verdien som livet virkelig har. Hvert eneste menneske vi møter er én som Kristus har dødd for, som Han har kjøpt med sitt blod, sin svette og sine tårer.
Selv om enkelte møtepunkter vi kunne bruke for å dele Kristi håp med resten av verden nå er midlertidig stengt, er andre kanaler fremdeles åpne. Gjennom den pandemien vi er midt oppi nå, har Gud stengt enkelte naturlige møteplasser der vi tidligere har hatt muligheten til å dele dette håpet med omverdenen. Myndighetene har bedt oss om å la være å samle oss i grupper.
På grunn av dette er det mange menigheter som ikke kan samles i denne tiden, på grunn av helsen og tryggheten til sine nære og kjære. Å bli hjemme nå, av hensyn til sine medmennesker, er ikke å bryte det tredje budet. Disse menighetene handler ut fra kjærlighet på samme måte som at det ville vært en god handling å holde seg hjemme hvis man er syk selv.
På tross av at enkelte møteplasser hvor vi tidligere har hatt muligheten til å vitne om Jesus er stengt nå, er andre veier fremdeles åpne. For eksempel kan vi vise Kristi kjærlighet for dem vi har rundt oss ved å be for dem når vi har andakt hjemme. Vi kan høre på taler som blir lastet opp på nettet eller se på gudstjenester, foredrag, bibeltimer og møtes som strømmes direkte på nettet. Vi kan fortsette å støtte menighetene våre økonomisk. Vi kan også ringe naboer og eldre i menigheten, som kan trenge vår hjelp og assistanse.
Vi har til stadighet mange måter å følge i vår Frelsers fotspor, også i denne vanskelige og uvanlige tiden vi står midt oppe i, i det vi gjør alt vi kan for vår nestes liv, velferd og helse.
Artikkelen var først publisert på www.1517.org og er oversatt fra engelsk av Silje Kiil, med forfatterens tillatelse.
