«Hvem er det som ikke vil gi avkall på søvnen denne natten?» spør Efraim Syreren (306–373) når han snakker om feiringen av Jesu fødsel. Så vel påskenatt som julenatt er tider da man virkelig bør feire gudstjeneste. En ukjent predikant i Betlehem utbryter i en julenattpreken på 300-tallet: «Å, lysbringende natt, lysere enn noen dag.»
Det aller første de kristne feiret, var søndag, dagen for Jesu oppstandelse. Likeså feiret man påsken med Jesu lidelse, død og oppstandelse. En kirkelig feiring av jul hører vi først om på 300-tallet. Dette har ført til noen vrangforestillinger når det gjelder julefeiringens opphav.
Hver jul dukker de samme påstandene opp. Den kristne julefeiringen er egentlig en arv etter den hedenske feiringen av vintersolverv og romernes fest for guden Saturn. Påstandene henger ofte sammen med et ønske om å fjerne Jesus mer og mer fra jula. Det er nok riktig at det passer godt å feire Jesus som livets lys nettopp nå når sola snur igjen. Men den kristne julefeiringen begynte ikke som en overtakelse av en hedensk fest.
Datoen for Jesu fødsel var egentlig ikke så viktig for de første kristne. Dessuten var det flere ulike spekulasjoner om selve tidspunktet. I Aleksandria i Egypt fastsatte man tidlig på 300-tallet feiringen av både Kristi fødsel og hans dåp til 6. januar. Jesu fødsel og Jesu åpenbaring (epifania) som Messias ble koblet sammen. Men da noen heretiske grupper mente at det var først ved Jesu dåp at hans menneskelige og guddommelige side ble koblet sammen, ville den rettroende kirke skille Jesu dåp og åpenbaring fra hans fødsel.
Da de kristne etter hvert begynte å feire jul, var ikke det for å feire Jesu fødselsdag, men for å markere underet, at Gud ble menneske. Martyrenes dødsdag ble feiret. Det samme med Jesu dødsdag. Så knyttet man Jesu dødsdag til dagen da Jesus ble unnfanget.
I flere gamle kulturer tenkte man at verdens skapelse skjedde om våren. Opprinnelig var dette også jødenes første måned. Da ble verden skapt, og alt liv startet på nytt å gro fram. Det var derfor naturlig å tenke seg at det var om våren, ved livets start, at Gud Sønn ble unnfanget som menneske i Marias liv. Dessuten tenkte man at Messias måtte bli unnfanget på samme dato som når han døde. Dette ble da beregnet til 25. mars etter vår kalender. Ni måneder senere ble han naturlig nok født, dvs. 25. desember. Dette er kanskje den viktigste grunnen til at man feiret Kristi fødselsfest da. Allerede i år 221 tidfestet iallfall Julius Africanus Jesu fødsel til 25. desember. I Nord-Afrika ble denne datoen feiret i kirken antagelig før år 300.
I Roma ble Kristi fødselsfest 25. desember feiret første gang i år 336. I keiserens nye hovedstad, Konstantinopel, ble julefeiringen introdusert i år 379. Men i Betlehem holdt man lenge fast på heller å feire epifania, 6. januar. Det siste stedet man innførte julefeiringen, var altså der Jesus ble født!
Men de første kristne var mer opptatt av betydningen av at Guds Sønn kom til oss enn hvilken dato det faktisk skjedde. På vei til sitt martyrium i Roma i år 310 skrev Ignatius av Antiokia til menigheten i Efesos om hvilken endring som skjedde i verden da Jesus ble født:
En stjerne på himmelen overstrålte alle stjernene, og dens lys var ubeskrivelig. Den var noe helt nytt som skapte undring. Og alle de andre stjerner sammen med sol og måne dannet et kor omkring denne stjernen, men selv overstrålte den alle med sitt lys. Det oppsto bestyrtelse: Dette nye, så ulikt dem selv, hvor kom det fra? Resultatet ble at alle svartekunster gikk i oppløsning, og alle ondskapens lenker ble tilintetgjort. Uvitenhet ble utryddet, og det gamle herrevelde ble tilintetgjort da Gud ble åpenbart i menneskelig skikkelse for å bringe det nye som gir evig liv.
I oldkirken ville noen grupper nedtone Jesu guddommelighet, mens andre hevdet at det var først da Ånden kom over Jesus ved hans dåp, at han ble guddommelig. Derfor ble det stadig viktigere for kirken å få fram at det var Guds Sønn som ble født. Jesu mor, Maria, ble derfor kalt for «Theotokos» (Gudføderske).
Samtidig holdt man altså fast ved den historiske hendelsen, at Guds Sønn ble født i en grotte i Betlehem. Justin Martyr, som kom fra Sikem (nåværende Nablus), skrev i år 160 om Jesu fødested: «Josef tok opphold i en bestemt grotte nær landsbyen (Betlehem), og mens de var der, fødte Maria Kristus og plasserte ham i en krybbe. Hit kom de vise menn fra Arabia og fant ham.» I år 248 skrev Origenes: «I Betlehem blir grotten der Jesus ble født, pekt ut. Her er også krybben der han ble svøpt.» Over denne grotten bygget så keiser Konstantin en kirke i år 333, en kirke som fremdeles består.
Julefeiring handler om julens tidspunkt, julens sted og julens betydning. Hos de første kristne var det avgjørende at Gud ble menneske i Jesus Kristus. Athanasius av Aleksandria skrev i år 320 «Guds Ord ble menneske»:
Han, den mektige som har skapt alle ting, former jomfruens kropp som et tempel for seg selv og gjør den til sitt eget redskap. Der gir han seg til kjenne, og der bor han.
Og om hvorfor Jesus ble født og kom til jord, skriver Athanasius:
Han ble menneske for at vi skulle bli guddommelige. Han åpenbarte seg legemlig for at vi skulle få kunnskap om den usynlige Faderen.
