”Se, jomfruen skal bli med barn og føde en sønn, og de skal gi ham navnet
Immanuel – det betyr: Gud med oss” (Matt 1,23).
Israels barn ble utvalgt til å være Guds spesielle eiendom. Gjennom
utfrielsen fra Egypt åpenbarte Gud sin identitet og karakter som frelser.
Han var HERREN. Gud opprettet også preste- og offertjenesten i Israel slik
at han kunne tilgi deres synd og bo blant dem. Slik kunne Israel «...kjenne
at jeg er HERREN deres Gud, som førte dem ut av Egypt for å bo midt
iblant dem. Jeg er HERREN deres Gud» (2 Mos 29,46). Tenk det. Gud
HERREN skulle bo midt iblant dem! For en nåde!
På denne bakgrunnen blir frafallet med gullkalven enda grellere. Foran
gullkalven ropte Israels barn: «Dette er guden din, Israel, som førte deg
opp fra Egypt» (2 Mos 32,4). De tilba og dyrket noe de selv laget i stedet
for Skaperen. De spottet Guds identitet. De spottet hans hellige og
frelsende karakter!
Gud ble vred! Han ville fortsatt oppfylle landløftet til Abraham, men «jeg
vil ikke dra opp med deg», sier Herren (2 Mos 33:4). En engel ville Gud
sende foran dem for å oppfylle løftet, og deretter ville han overgi dem til
seg selv.
I dag lever vi blant et folk som gjennom generasjoner har hørt Guds
stemme. Mennesker har blitt utvalgt til å være Guds eiendom på jorden
gjennom dåpen. Da Jesus ble menneske og tok bolig iblant oss, utførte han
en fullkommen prestetjeneste ved å bære seg selv fram som syndoffer
innfor Gud. Dermed kan Gud tilgi synd og bo i de troendes hjerte ved sin
Ånd. Gud åpenbarer sin dypeste identitet gjennom frelsen i Jesus. Stor
nåde!
Men så ser vi at vårt folk avviser Jesus som Frelser. De tilber og dyrker det
skapte i stedet for Skaperen. Flertallet ønsker ikke kjennskap til Ham som
ga sitt liv for å åpne felleskapets mulighet. Slik som Israels barn gjorde,
vender de seg bort og følger sitt hjertes lyster. Derfor overgir Gud
samfunnet vårt til urenhet, skammelige lidelser og sviktende dømmekraft.
Slik som Israels barn var nær å bli overgitt, blir vårt samfunn overgitt til
seg selv!
Når Israel skjønte at Herren ikke ville gå med, sørget de og omvendte seg i
anger og bønn. Moses gikk i inderlig forbønn om miskunn. På vegne av
folket ba Moses: «Hvis ikke ditt ansikt går med må du ikke føre oss opp
herfra!» Et liv uten Gud og utenfor hans velsignelse ønsket de ikke. Og
Herren hørte bønnen. Han svarte: «Mitt ansikt skal gå med» (2 Mos 33).
Vi skal feire Kristi fødselsfest! Høytiden minner oss om en realitet som det
er verdt å feire hver dag: Gud er med oss. Han bor iblant oss. Skjønner vi
hvor stort det er?
Skulle vi som er Guds folk i Norge la julehøytiden preges av forbønn forvårt folk, slik som Moses gjorde? Ja, la oss be om miskunnhet, om
omvendelse, tilgivelse og opprettelse. Da kan Gud i Jesus bli født på ny i
mange hjerter og bo blant oss. Immanuel – Gud med oss!
