Inkluderende.
Vi er inne i en måned med et massivt trykk på dette ordet. Der så å si alle deler av samfunnet på ulike måter markerer dette. Med flagg og tydelige budskap.
Og når jeg nevner ordet Pride eller begynner å snakke om dette, så vet jeg at det er mange som spenner kroppen litt og begynner å kjenne på at de sitter litt ubehagelig på stolen.
Regnbueflaggets betydning. Alle debattinnleggene. Frontene som tegnes opp. Det er krevende å forholde seg til. Og noen skulle kanskje ønske at jeg ikke nevnte det i det hele tatt.
Men dette er det samfunnet vi lever i. Dette er det samfunnet vi er kalt til å være et vitne for.
Og hvordan kan vi skape inkluderende fellesskap i en kultur der Pride er premissleverandør? Der Pride er trosbekjennelsen?
Det er vi nødt til å jobbe med og finne ut av! Det er ikke et alternativ å låse seg inne hver junimåned og så satse på at det blåser over. Dette er den kulturen vi har blitt plassert inn i. Som kirke er vi sendt til nettopp denne tida, denne situasjonen, denne kulturen.
På en måte er det lett å snakke om Pride. For det er nok av ting å ta tak i når det gjelder synet på seksualitet, kjønn, familie osv som preger denne bevegelsen. Vi kan skrive mange debattinnlegg om problemet med Prideideologien. Vi kan holde foredrag om tematikken, jeg har gjort det selv flere ganger. Og jeg er overbevist om at vi som kristne har en mye bedre fortelling å tilby om kroppen, seksualiteten og hva som definerer vår identitet.
Men hva vil det si å være inkluderende i møte med dette? I praksis?
Jeg tror det første vi må innse er at dette ikke bare handler om ideologi. Det handler ikke bare om hvorvidt en bestemt type flagg skal få dominere bybildet vårt. Det handler ikke bare om synspunkter på bestemte temaer. Det handler om mennesker. Det handler om sårbare, fortvila og nedbrutte mennesker. Som Gud elsker og lengter etter.
Det er på en måte lett å snakke om Pride, om homofili, om kjønnsideologi, om alle de kontroversielle temaene, så lenge det blir bare det: temaer. Og ikke mennesker. Men med en gang vi tar inn over oss at det er mennesker det handler om, så er det ikke like enkelt lenger. Når du innser at bak et pride-slagord på Facebook eller et regnbueflagg på Instagram så er det mest sannsynlig en livshistorie prega av smerte, mobbing, ensomhet og selvforakt. Mennesker som har hatt det fryktelig vondt mer eller mindre hele livet.
Og hvis de er kristne har de mest sannsynlig bedt til Gud hver eneste dag om å få slippe å ha det sånn. Få slippe å kjenne på disse følelsene. Få slippe å oppleve dette ubehaget som oppstår når du føler deg som noe annet enn det kroppen din forteller deg at du er. Uten å oppleve å få hjelp.
Og disse menneskene møter vi i arbeidet vårt! Noen av de sitter på bedehusene våre, de er i ungdomsklubbene våre. De kommer på leirene våre. Og noen av dere leser dette i dag.
Hva er det du trenger aller mest?
Er det et foredrag om hvor skadelig Pride-ideologien er?
Eller er det å bli sett? Bli lyttet til? Oppleve kjærlighet og omsorg uavhengig av hva de står for? Erfare at det er rom for å være ærlig om livet?
Kirken er et feltsykehus
Det er ikke et problem at det finnes åpne homofile i våre fellesskap. Eller transpersoner, fraskilte, folk som har barn utenfor ekteskapet, folk som har tatt abort. Problemet er at det er for få av de! Det burde vært mange flere!
Hvorfor det?
Jo, fordi det kristne fellesskapet skal ikke være en koseklubb for de vellykka, for de som fikser livet. Det er et feltsykehus. Det er ei redningsskøyte. Ikke et cruiseskip.
Ray Ortlund er en amerikansk pastor som jeg har glede av å høre på. Og når han skal illustrere hva kirken, hva det kristne fellesskapet er, så pleier han å bruke bildet av sanitetssoldatene fra andre verdenskrig.
Og hvis dette er sånn kirken egentlig skal være, så setter det inkludering i et helt annet lys.
Tror du sanitetssoldatene bruker mye tid på å reflektere over hva det vil si å være inkluderende? Nei. De bare gjør jobben sin. De tar imot skada soldater og gir de livreddende hjelp. De renser sår, bandasjerer, trøster og bærer. De gjør det de kan for å redde liv. Det er derfor de er der.
Og de er ikke der for de som har det helt greit. De som egentlig klarer seg. De er ikke der for å gi en klapp på skuldra til de som har det fint.
De er der for de ødelagte, de som er alvorlig skadd, de som blør og skriker av smerte.
Martin Luther sa en gang følgende:
Måtte en nådefull Gud fri meg fra en kristen Kirke der alle er helgener! Jeg vil komme til og bli værende i kirken og den lille flokken av svake, skrøpelige og syke, som føler på og gjenkjenner elendigheten av deres synder, som sukker og roper til Gud konstant etter trøst og hjelp, og som tror på syndenes tilgivelse.
“Kirkens jobb er å ta imot syndere”
Jeg er redd for at diskusjonen om hva det vil si å være inkluderende, som jeg nå skriver om og bruker tid på, egentlig er noe som hører mer hjemme på en golfklubb eller i båtforeningen.
Kirkens jobb er å ta imot syndere. De svake, de skrøpelig og syke. De skeive. Gjør vi ikke det, så er vi ikke et ekte kristent fellesskap. Vår jobb er å etterligne Jesus.
Senere var Jesus gjest i huset hans (Matteus), og mange tollere og syndere var til bords sammen med Jesus og disiplene, for det var mange som fulgte ham. Da de skriftlærde blant fariseerne så at han spiste sammen med syndere og tollere, sa de til disiplene: «Hvorfor spiser han sammen med tollere og syndere?» Jesus hørte det og sa til dem: «Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke. Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere. Mark 2:15-17
Men hva med kirkas rykte? Hva vil skje med bedehusets rykte i bygda, hvis det blir kjent at han eller ho er med der? Hva med mitt eget rykte, hvis jeg begynner å invitere den eller de hjem? Og hva vil misjonsvennene tenke?
Fortellingen om Jesus viser oss at for den som vil formidle Guds kall så vil ryktet være delt. Det vil være delte oppfatninger av deg. Og hvis vi skal følge Jesu eksempel så slår det dårligst ut blant de som var betydningsfulle, de med makta. Blant fariseerne og de skriftlærde var Jesus kjent som en som tok for lett på ting, en vindrikker, en storeter, en som var sammen med tvilsomme folk og samtidig så var han en som utfordret deres autoritet, deres posisjon.
Men blant tollerne og synderne, de som var nederst på rangstigen, var det ett eller annet ved Jesus som var tiltrekkende. De strømma til han. De følte seg hjemme hos han.
Hvordan ser det ut i våre fellesskap? I våre liv?
Hvem er det vi har et godt rykte blant? Sørger vi for å stå inne med de betydningsfulle, de ressurssterke, de som folk lytter til?
Eller er det noe ved oss som tiltrekker seg de som havner utenfor? De ubetydelige? De som ikke finner sin plass andre steder?
Og er vi innstilt på at vi ikke kan få begge deler? Er vi forberedt på noen hevede øyenbryn fra de som alle ser opp til fordi vi ønsker å leve ut evangeliets sannhet?
For Jesus ble ryktet hans hos eliten til slutt så dårlig at det kosta han livet. Men det var verdt det. For det var dette han var kalt til. Å kalle syndere. Å finne de som er fortapt. Å reise opp de som ligger nede. Mette de sultne. Gi drikke til de som tørster.
Hva med det kristne livet?
Men hva med disippelgjøringen? Hva med det nye livet og lydigheten?
Alle de tingene har sin plass i et kristent fellesskap. Men legg merke til hva Jesus gjør. Han kaller de. Alle får kallet. Han gir alle tilbudet. Til og med de som stod utenfor. De som ikke klarte å leve opp til minstemålet. De åpenbare synderne. De som alle visste levde i synd. De får også kallet. De får også tilbudet om frelse og nytt liv.
Som kristen så er vi kalt til å leve hellige og rene liv. Men det kommer som en konsekvens av å ta imot Jesus, ikke som en forutsetning! Jeg er redd vi litt for ofte snur om på rekkefølgen, og tenker at du i hvert fall må ha en viss orden på livet før du kan komme til Jesus. Men det er en løgn. Det er en løgn når det gjelder ditt liv, og det er en løgn når det gjelder det kristne fellesskapet.
Den nybakte tenåringsmora trenger ikke å gifte seg med barnefaren før ho er velkommen på bedehuset. Den fraskilte og alkoholavhengige 50-åringen trenger ikke å være nykter før han kan inviteres i bibelgruppa. Det lesbiske paret i nabohuset ditt er like velkommen på gudstjeneste som de heterofile barnefamiliene.
Alle må få muligheten til å komme til Jesus. Alle må få muligheten til å ta imot frelsen.
Også må alle få muligheten til å høre kallet til et nytt liv i Den hellig ånd.
Jesus kaller absolutt alle til å ta imot helt gratis og helt ufortjent det han har gjort for de. Og samtidig så kaller han de samme menneskene til å følge han. Til å legge ned sitt liv, ta opp sitt kors og følge han på alle måter. Og det ene utelukker ikke det andre. Vi trenger ikke velge mellom å forkynne nåde og etterfølgelse. Vi trenger ikke velge mellom inkludering og disippelgjøring. Vi skal gjøre begge deler. Vi skal invitere absolutt alle til festen. Og ut fra det Bibelen sier skal vi veilede og til og med irettesette de som ønsker å følge Jesus.
Betingelsen ved himmelriket
Også er det likevel et kriterium eller betingelse. Ikke for å komme til bedehuset eller til kirken, men for å komme inn selve himmelriket. Det er en betingelse for å kunne ta imot frelsen og det nye livet. Og det er at du trenger Jesus.
Jesus snakker faktisk ganske ofte om at det er noe som kan hindre deg i komme inn Guds rike. Men det er alltid det motsatte av det vi har lett for å tenke. Det som stenger folk ute er ikke at de er mislykka, eller uglesett eller at de har et dårlig rykte. Det er det motsatte.
De eneste som ikke kan bli inkludert er det som tror de klarer seg. De rike, de stolte, de selvtilfredse. De som ikke vil bli som små barn som må få alt av noen andre. I Guds rike er det de som havner utenfor. Fordi de plasserer seg selv der.
Det mest alvorlige med Pride er ikke at det fremstiller et annet syn på ekteskap og seksualitet enn det vi tror er godt. Men det mest alvorlige er når det kommer i veien for evangeliet. Når stoltheten går fra å handle om en ukrenkelig verdi som Gud har gitt alle mennesker, og som alle kristne burde stille seg bak, til å handle om selvrettferdighet. Når stoltheten tar oss til en plass der vi ikke lenger trenger Jesus.
Og det gjelder oss alle! Uansett om du går i pridetog eller ikke.
Vi sliter kanskje ikke med de samme følelsene og fristelsene. Eller kanskje vi ikke sliter med de samme åpenbare syndene som andre gjør. Og derfor så tenker vi at vi er innafor. At vi heldigvis ikke er like ille som de eller de.
Og så ser vi ikke at nettopp den tanken avslører hvor stolte og kalde hjerter vi har. Hvor håpløst fortapt vi faktisk er.
Trøsten vår er ikke at det tross alt ikke er så verst med oss. Trøsten vår er at selv om vi er like fortapt som den største synderen i verden, så er Jesus en stor nok frelser for oss alle. Han elsker oss uansett. Hver eneste dag. Han kan rense oss og gjøre oss hellige. Han leger sårene våre. Og gjør oss levende igjen.
Derfor er det første og viktigste skrittet på veien mot å bli et inkluderende fellesskap å innse at vi selv ikke hadde vært noe som helst, hadde det ikke vært for at Gud inkluderte oss og adopterte oss inn i sin familie. Vi som hadde gjort opprør mot han. Vi som var hans fiender. Vi ble hans barn. Uten å ha gjort noe som helst for å fortjene det. Bare fordi han elsker oss. La oss gi det videre.
Artikkelen ble først holdt som en åpningstale på regionårsmøtet til NLM region øst. Teksten er lettere revidert og tilpasset.
