Vi som leser Bibelen, leser Israelsfolkets historie fra starten av – Når «folket» kun besto av to mennesker, Abraham og Sara – til de første jødiske misjonærene reiste ut av det som da var den romerske provinsen Judea for å dele troen på Israels Gud og jødenes messias med hedningefolkene. Jesusbevegelsen i Det nye testamentet er likevel i all hovedsak en indrejødisk bevegelse, og forfatterne av NT er alle, muligens med unntak av Lukas, jøder.
Eksil
Fortsettelsen av historien er kanskje mindre kjent. Etter et opprør i år 66, fører romerriket en brutal krig mot jødene, og i år 70 blir Jerusalem plyndret og templet brent. Med det forsvinner tempeljødedommen, fariseerne, sadukkerne og hele det religiøse og juridiske systemet vi blir kjent med i NT. Jødene står uten tempel, uten konge, uten presteskap og ofringer, uten kontroll over landet som Gud førte dem inn i, etter å ha ført dem ut av Egypt. Det er slutt på melk og honning.
En rabbiner får forlate Jerusalem – Yochannan ben Zakkai – og på sine skuldre bærer han arven fra fedrene når han åpner et disippelsenter i Yavne, litt sør for Tel Aviv.
I år 132 bryter en ny krig ut i Judea, og en av de fremste rabbinerne i historien, Rabbi Akiva, utroper opprørets leder, Simon bar Kochba, som kong Messias. Etter det blir det vanskelig å være Jesus-troende jøde. Opprøret ender 3 år senere i en massakre. Alle jøder blir utvist fra Jerusalem, som nå heter Aelia Capitolina til ære for den romerske keiseren. På tempelplassen blir det reist et tempel til Jupiter, og på stedet hvor Jesus ble gravlagt, et tempel til Afrodite. Den jødisk-kristne historien skulle viskes ut. Landområdet blir oppkalt etter Israels gamle fiender, filisterne, for å vise at det aldri skal bli en jødisk stat igjen. Filisterne var skrevet ut av historien flere hundre år tidligere, men Keiser Hadrian bruker likevel navnet til filisternes gamle landområde når han utviser jødene fra Judea – nå Palestina.
Det som følger er et 1900 år langt eksil for jødene, men området som Hadrian kalte Palestina blir igjen en jødisk stat i 1948. Jødene som hadde blitt fordrevet over hele verden, returnerer igjen til Israel. For mange kristne er det et bønnesvar, og en bekreftelse på Guds løfter, men det gjør også at mange på nytt må stille noen vanskelige spørsmål. Hadde ikke Kirken erstattet Israel som Guds folk
Abrahamspakten
La oss gå tilbake til Abraham, hvor det hele begynte. Gud kaller ham ut av sitt eget land og folk, for å gjøre ham til et eget folk, et eiendomsfolk for seg, et hellig, adskilt, annerledes folk. Til dette løftet hører også løftet om landet med. Abraham får beskjed om å slakte ulike dyr, dele dem i to og lage en vei gjennom dem. Dette var en kjent måte å sikre avtaler på – Man måtte investere og vise at man var forberedt på å overholde avtalen, og når de to partene begge gikk gjennom de døde dyrene, forpliktet man seg på å holde sin del. Om noen brøt pakten, skulle det gå med dem som med dyrene. Abraham går imidlertid aldri gjennom ritualet. Han sovner, og Gud går alene gjennom og forplikter seg til å holde løftet. Abrahamspakten blir derfor en ensidig pakt, en nådepakt.
I tillegg til folket og løftet, sier Gud at han skal velsigne den som velsigner Abraham, og forbanne den som forbanner ham. Gud gjør altså sitt forhold til hvert enkelt menneske avhengig av det menneskets forhold til Abraham, og til Abrahams etterkommere, for gjennom Abrahams slekt skal alle jordens slekter velsignes. Guds utvelgelse av Abraham har derfor, fra første stund, et verdensomspennende perspektiv; det som Gud vil gjøre gjennom Abraham gjelder ikke bare ett enkelt folk, men alle folkeslag, like til jordens ende ...
Folket tar form i Egypt. Dit kom de som en storfamilie på 70, men når de drar fra Egypt omtrent 400 år senere, forteller Bibelen at de er omlag 600 000 voksne menn, i tillegg til kvinner og barn. Enkelte foreslår totalt rundt 2 millioner.
Ved Sinai-fjellet inngås en ny pakt med Israelsfolket, hvor hele folket blir kalt til å være et kongerike av prester. Levi stamme får et særskilt kall til å være prester for Israelsfolket, det vil si å undervise og rettlede folket om Gud, og å bære frem offer på vegne av folket. Men kallet til å være et kongerike av prester gjelder hele Israelsfolket. Gjennom sine liv og sin historie skal dette folket forkynne for alle andre folkeslag hvem Gud er og hva som er hans vilje, og som folk skal de også frembringe et offer for hele menneskeheten.
Guds åpenbaring og frelsesplan var, og er, uløselig knyttet til fortellingen om Israel.
Sentralt i Guds åpenbaring i GT står utvandringen fra Egypt, og Gud defineres som «den Gud som førte oss ut av Egypt». Gjennom denne handlingen viser Gud både sin makt, sin trofasthet og sin omsorg for sitt folk. Profeten Jeremia forteller at det skal komme dager når en ikke lenger refererer til Gud som «Han som førte oss ut av Egypt», men isteden «Han som førte oss ut av landet i nord, og fra alle landene som Han hadde drevet dem bort til.» Jeg vil føre dem tilbake til deres jord, den som jeg ga til fedrene.» (Jer 16:14f)
Det er vanskelig å si at disse versene kun handler om at folket kom tilbake fra eksil i Babylon. Selv om dette er en viktig hendelse i Israelsfolkets historie, overskygger den ikke utvandringen fra Egypt.
At historien om Israelsfolket som prester ikke er over, er tydelig også i det nye testamentet. Selv om Paulus har noen svært krasse karakteristikker av det religiøse og politiske systemet som han selv kom ut av, viser han både gjennom eksempel og i klartekst at jødene fortsatt har sin særskilte rolle. I Romerbrevet 11 sier han klart at Gud ikke har forkastet sitt folk, og at Han ikke angrer sine nådegaver og sitt kall. På sine misjonsreiser drar han først til synagogen, så til markedsplassen.
Kirkens antisemittiske historie
Til tross for dette, har kirken som institusjon vært antisemmittisk i nesten hele sin historie. Fra keiser Konstantin, som etter kirkemøtet i Nikea flyttet datoen for den kristne påsken, fordi han ikke ville ha «noe til felles med de forkastelige jødene», til Martin Luther, som i sitt skrift «Om jødene og løgnene deres» egenhendig kunne gitt Hitler hele det ideologiske grunnlaget han trengte for å rettferdiggjøre grusomhetene under Holocaust, til dagens biskoper og kirkeledere som gjemmer seg bak falsk solidaritet idet de støtter terrorisme som rammer både jøder og arabere.
Som kristne glemmer vi gjerne dette. Men det har blitt, og blir, lagt merke til. Det er ikke for ingenting at mange israelere tror at det nye testamentet er en håndbok om hvordan man forfølger jøder. De har gode grunner til å tenke det, og det gir dem ikke et større ønske om å lese det for å faktisk finne ut hva som står der.
Antisemittisme i dag
En bekjent i Tel Aviv hadde planlagt flere turer i Europa før terrorangrepet 7. oktober. Hun avlyste alle, og forklarte det med at Europa ikke var trygt lenger. Ja, du leste riktig. Byen som da nesten daglig opplevde rakettregn fra Gaza opplevdes for henne tryggere enn Brüssel, Paris, Stockholm eller Oslo. Ikke fordi hun hadde en uttalt støtte til krigen, var religiøs eller politisk aktiv eller hadde noen rolle i krigen selv. Fordi hun var født som jøde, var det nå kun ett sted som opplevdes som relativt trygt for henne – Verdens eneste jødiske stat, Israel.
En uforbeholden støtte?
Forplikter dette meg til å støtte alt Israel gjør, uten forbehold? Nei. Som de fleste stater har også Israel ulike partier, og en variert befolkning med minst like mange ulike meninger som mennesker til å målbære dem. Men det forplikter meg til å anerkjenne jødenes behov for, og historiske tilknytning til, sitt eget land. Det forplikter meg til å prøve å vise en helt annen holdning enn den kirken har vist opp gjennom historien, å forsøke å rette opp urettferdigheten. Det at jeg tror på Jesus burde gjøre meg til jødenes venn, ikke deres fiende. Det forplikter meg til å søke å hjelpe dette folket, å snakke sant om dem, å tale imot de løgnene som så altfor enkelt sprer seg blant vårt eget folk når Israel blir omtalt. Å bekjempe antisemittisme, den stuerene rasismen i Norge.
Noen avsluttende spørsmål
Israel-Palestina-konflikten er vond, vanskelig og kompleks, og jeg er ikke forpliktet til å vite alt. Svart-hvitt-løsninger er som regel overforenklet. Men jeg forsøker å være informert nok til å kunne stille noen spørsmål til typiske påstander. Eksempelvis:
«Palestina skal være fritt fra elven til havet» - Hvilken elv er det snakk om? Hvem bor der i dag, og hva vil du skal skje med dem?
«Det bør bli våpenhvile med Hamas, slik at fredsprossessen kan fortsette» – Det var våpenhvile 6. oktober, før Hamas angrep. Hvorfor skal det bli annerledes nå?
«Israel bør trekke seg tilbake til grensene fra 1967» – Israel hadde grensene fra 1967, i 1967. Hvorfor ville Egypt m.fl. invadere Israel?
«Israel bør trekke seg helt ut av Vestbredden, og la palestinerne bygge sin egen stat» – Det var det de gjorde på Gaza i 2006. Hvordan gikk det?
«Jeg har medfølelse med begge parter, både Israel og de sivile på Gaza» - Bra, de sivile på Gaza og Israel har samme fiende. Er det ikke da bra at Israel bekjemper terrororganisasjonen Hamas?
Ikke minst forplikter det meg til å løfte frem evangeliet, slik at den, i Israel, relativt ukjente historien om han som ble korsfestet som jødenes konge kan bli kjent og trodd, ettersom jeg er overbevist om at det kun er gjennom ham at Israelsfolket kan få leve ut det kallet de fikk om å være prester for alle folkeslag.
