Publisert

Jesus elsker dere! Sannhet og myter om misjon blant urbefolkning


Ca leselengde:
5 min

På slutten av fjoråret prøvde den amerikanske misjonæren John Allen Chau å gå i land på øya North Sentinel i Indiahavet. Samtidig som han ropte «Jesus elsker dere!» ble han gjennomborret av innbyggernes piler.

North Sentinel er en øy som er bebodd av steinalderfolk som aldri har hatt et møte med den moderne verden. Det er forbudt å ha nærkontakt med folket ettersom immunforsvaret deres antas å være uberørt av de smittsomme sykdommene som majoriteten av verden har utviklet immunitet imot.

Hvorvidt Chaus forsøk på ilandstigning var et passende misjonsinitiativ, kan man stille spørsmålstegn ved. Ikke minst ettersom det tidligere har vært tilfeller av fredelig interaksjon mellom stammene på North Sentinel. Deres tabu er at man ikke får gå på land på øya.

For mindre enn én generasjon siden kommuniserte urbefolkningen med forskere og hadde kontakt med en ekspedisjon som tilbudte dem kokosnøtter og mat. Det var overhodet ikke nødvendig å utsette seg for den risiko som førte til misjonærens død. Episoden førte ikke fremfor alt til samtaler omkring hvilke måter misjon bør praktiseres på, men heller om det bør misjoneres i det hele tatt og om det fører noe godt med seg.

Dreining i misjonsinitiativ

I Svenska Kyrkans internasjonale virksomhet har misjonen blitt erstattet av nødhjelp og det er utvilsomt en effekt av to omstendigheter: mange kristne tror ikke lengre at det er nødvendig å tro på Jesus og samtidig mener mange ikke-kristne at misjon er et slags overgrep på folk med en annen kulturhistorie og andre vaner.

En representant for den sistnevnte gruppen er journalisten Peter Kadhammar som skriver kronikker for Aftonbladet. I en kronikk om misjonsforsøket på North Sentinel skriver han «med et regn av piler drepte innbyggerne på North Sentinel den unge misjoneren, hvis siste ord sies å ha vært «Jesus elsker dere!». Tragisk, men de handlet fullstendig rasjonelt. Om noen skulle få for seg å si æsj og fy, er det bare å kaste et blikk bakover. Innbyggerne på den lille øya gjorde det som innbyggerne i Australia, Amerika, Afrika og store deler av Asia burde ha gjort så fort den hvite mannen steg i land og ropte at Jesus elsket dem!»

Med et par raske tanker binder Kadhammer siden all verdens ondskap – fra utslettelsen av den amerikanske indianerkulturen og kolonialismen til Holocaust – med den kristne misjonen som tjener overordnede økonomiske interesser. Hvis dette hadde vært sant, ville Kadhammars tese vært riktig; selv om spørsmålet om menneskets evige vel ikke kommer inn i likningen hans.

Problemet er imidlertid, som så ofte når slike hypoteser speiles med virkeligheten, at det ikke stemmer.

I artikkelen The Missionary Roots of Liberal Democracy beskriver sosiologen Robert Woodberry de vitenskapelige funn han har gjort angående de langsiktige effektene av protestantisk misjonsarbeid.

Forskningen hans er tuftet på en omfattende statistisk analyse og konklusjonene er entydige. Protestantisk misjon er en sterk bidragsyter til oppkomsten og spredningen av stabile, demokratiske samfunnsordninger. Misjonen bidrar til religiøs frihet, utdannelse, lesekunnskaper, fri opinionsbygging og lignende sentrale forutsetninger for stabilitet i samfunnet. Dette står i årsakssammenheng med en positiv økonomisk, sosial og politisk utvikling over hele jorden.

I artikkelen konstateres også et tydelig skille mellom virkeområdene for protestantisk misjon og økonomisk imperialisme. Det er altså overhodet ikke slik som Kadhammar påstår; at den protestantiske misjonen fungerer som en ideologisk motor for økonomisk imperialisme. Går vi argumentasjonen etter i sømmene, brister hele sekken. Det var ikke utryddelseskriger av ville misjonærer som førte til utryddelsen av den amerikanske urbefolkningen.

Lenge før spanskekrigen mot mellom- og sydamerikanske indianerimperier hadde de blitt rammet av en koppeepidemi som var båret dit av europeiske oppdagelsesreisende. Urbefolkningen hadde ingen naturlig immunforsvar mot de smittsomme koppene og dette var årsaken til at 95% av befolkningen døde, den avgjørende omstendigheten som gjorde det mulig å erobre dem.

Det eneste organiserte massedrapet som forekom var ikke en gang europeisk, det ble derimot utført av de mellomamerikanske indianerkulturene. Aztekernes menneskeofringer og blodtributter av underordnede folkeslag nådde sånne proporsjoner at forskere regner med at opp mot 250.000 mennesker ble ofret hvert år gjennom nesten 100 år! Denne typen folkemord minner om de mørkeste delene av 1900-tallets europeiske historie.

Det er klart at erobringen av Amerika ikke var en kristen god gjerning og at mange overgrep skjedde gjennom erobringskrigene og i den kristne misjonen som fulgte i sporene. Men det skal understrekes både at den massedøden som rammet Amerika ikke var den kristne misjonens verk og at det var en velsignelse for hele verden at det var spanjolene som erobret aztekerne og ikke motsatt.

Hvis man drar motsatt konklusjon, at det hadde vært bedre for verden om misjonen ikke hadde blitt spredt, er det en åpenbar uforsvarlig posisjon. Særskilt om man i iver etter å kritisere den kristne misjonen stiller seg til forsvar for mord og menneskeofrende dødskulturer og oppmuntrer dem til fortsatte mord. Da har man ikke bare mistet sitt moralske kompass, man har underkastet seg én spesiell forvrengt logikk der det som et lite barn kan forstå, blir ubegripelig.

For oss evangeliske kristne er dette også en viktig påminnelse om at vi aldri må overgi den misjon som har sitt utgangspunkt i at Jesus elsker oss og vil at alt folk skal bli hans disipler. Det fører ikke bare til redning fra sosial uro, lidelse og mord men dette budskapet redder oss fra døden, det gir syndenes forlatelse og evig liv for dem som tror.

Dette gjelder for Guds elskede skapninger på North Sentinel så vel som i Aftonbladets redaksjon.


Artikkelen stod først på trykk i "Kyrka och folk" som vi har et samarbeid med om utveksling av stoff. Se nettutgaven her.


 

Relatert



Støtt foross.no
Ca leselengde
5 min
Ressurstype

  Aktuelt

Emne

  Misjon

Forfatter
forfatter_fotoSkrevet av: Andreas Stenkar Karlgren.
  Andreas holder til i Skåne i Sverige og har utdanning som advokat i kirkerett og konfliktløsning. Han er prest i Missionsprovinsen.
   Ressurser av Andreas Stenkar Karlgren
Vil du støtte foross.no?

  Du kan gi via kredittkort

  Du kan benytte Støtt foross via Vipps! med Vipps-nummer: 70979

  Mer info og andre alternativ finnes på siden STØTT OSS.