Jeg burde ha vært i kirken. Jeg burde ha ledet gudstjenesten, undervist og forkynt. Det er grytidlig om morgenen. Jeg er ute og kjører, plukker opp folk som vi skal hjelpe ut av Ukraina. Jeg synes det er en vanskelig situasjon og kan ikke slippe tanken på at jeg burde ha vært i kirken istedenfor.
Men så slår det meg: Det er jo vi som er Kirken: enkelte av oss som sitter i bilen er kristne, og vi vet at der hvor to eller tre er samlet i Jesu navn, der er selve Kirken. Der tar Gud bolig ved Jesus Kristus, vår Frelser. Jeg tenker på dette, begynner å snakke med passasjerene mine og minner dem om dette bibelverset.
Hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem. Matt 18:20
Da ser en av kvinnene på meg og sier «Vet du hva? Jeg husker deg. Jeg har vært i kirken din, i den lutherske kirken, for mange, mange år siden. Jeg var ei lita jente. Jeg husker at du underviste. Jeg husker at du forkynte. Jeg har imidlertid ikke vært noen trofast kristen. Jeg gikk bort fra Gud, brydde meg ikke om verken Ham eller Ordet på mange år. Nå har du tilbudt meg et trygt sted og du har tilbudt å skysse meg i sikkerhet. Jeg er så takknemlig, men jeg føler meg veldig skamfull. Forhåpentligvis kan jeg komme tilbake til kirken en dag, omvende meg og be Gud om tilgivelse.»
Jeg kikker kjapt på henne, og må skynde meg å fortelle henne at hun ikke trenger å vente. Men hun insisterer på at hun er nødt til å komme seg til kirken. Jeg forteller henne at Kirken er her!
Mens vi sitter i bilen ber hun til Gud: «Tilgi min troløshet, tilgi meg for min synd!»
Jeg tilsier henne syndenes forlatelse. Jeg forteller henne at Gud har tilgitt henne. Han har sendt sin Sønn, for å dø for henne. Han inviterer deg til å sette hele din lit til Ham og å leve et nytt liv, et liv i tro og tillit til Guds Ord.
Hun har tårer i øynene.
Jeg er utrolig glad for at hun har blitt brakt i sikkerhet nå, og er hos en kristen familie hvor Bibelen, Guds hellige ord, leses hver morgen og kveld og hvor hun kan bli med i gudstjenester. Så ja – krigen har kommet med enorme ødeleggelser, separasjon og grusomt mye død, men den har også ført til nye muligheter for oss kristne, for oss pastorer, til å nå ut både til mennesker vi elsker og folk vi kanskje ikke ville kommet i prat med på gata.
Nå har Gud plassert disse folkene i bilene våre, og Han har gjort kjøretøyene våre til sin Kirke i dag.
Artikkelen er oversatt fra engelsk av Silje Kiil.
