Gratulerer med dagen!

Jeg vet jo ikke hva slags forhold du har til 17. mai og til det å gå i 17. mai-tog. Men jeg håper det fyller deg med noe av den samme stolthet, takknemlighet og ydmykhet som jeg kjenner i mitt hjerte en sånn dag. Stolthet over det Norge jeg kaller mitt. Ydmykhet og takknemlighet over at jeg skal få lov til å kalle det for mitt. Men ikke minst over at jeg lever i et Norge som er fritt.

For det frie og selvstendige Norge er ikke noe en skal ta for gitt. Bli med meg på en liten tidsreise! Byen er Bergen og året 1567. Riktignok er Bergen kjent for å være en by med mange regnværsdager i løpet av et år. Men de skyene som henger over byen i det vi kryper ut av tidsmaskinen, er ekstra tunge og truende. Det er som om hele landet er mørklagt.

Det er så vidt vi skimter den allerede 300 år gamle ærverdige Håkonshallen og det splitter nye Rosenkranztårnet i halvmørket. Jeg snakker selvsagt om et symbolsk mørke – vi befinner oss midt inne i det som blir omtalt som 400-årsnatten – den dansk-norske perioden.

Ved et skrivebord i et av Bergens mange trehus sitter en aldrende, gråhåret mann med fjærpenn i handa bøyd over utkastet til det som skal bli en av de aller første norgeshistoriene, Om Norgis Rige. Den skrives på dansk, selvsagt, for noe eget skriftspråk har nordmenn ikke greid å bevare ettersom de aller fleste skrivekyndige nordmenn ble rammet av Svartedauden som herjet Norge i 1349.

Med et lånt språk nedfelles altså nordmennenes egen historie i skrift. Mannen som skriver er lærd – han er prest, lærer, historiker og forfatter, og heter Absalon Pedersson Beyer.

Norges første skrevne historie- Norge som kvinne

Når Beyer nå skriver ned Norges historie, ser han for seg at han sitter ved mor Norge sitt dødsleie! Han skildrer Norges historie som en kvinnes livshistorie. I sin spede barndom og ungdom, var hun vill, vakker og skogkledt og åpnet favnen sin for folkevandrere som slo seg ned langs den langstrakte, værbitte norskekysten. De fant sitt livsgrunnlag i fiske og fangst. Og hadde pågangsmot og arbeidslyst nok til å bygge sine hjem mellom bakkar og berg utmed havet i et kaldt, men levelig klima.

Videre skriver Beyer om hvordan kvinnen Norge hadde sin storhetstid i perioden mellom Harald Hårfagre som samlet Norge til ett rike rundt år 885, til Norge ble underlagt dansk styre i 1380. Norge satte sine skip på fjorden, utforsket nye horisonter og la store landområder under seg, og hun ble en mektig handelspartner. Men så vet vi hvordan slaget ved Stamford Bridge i 1066 slo feil, et nederlag som avsluttet det vi kaller vikingtiden. Vi vet også hvor hardt Norge ble rammet av pesten – vi regner med at så mye som 2/3 av Norges befolkning gikk til grunne under svartedauden.

Så i 1567 sitter altså kvinnen Norge igjen som en slagen, giktbrudden, aldrende enke som må bli tatt hånd om av naboen Danmark. Det Beyer nok ser aller mørkest på er at ved bryggen i Bergen er det hanseatene – tyske handelsmenn - som dominerer og kontrollerer import og eksport av utenlandske og norske varer. Hanseatene har Beyer lite til overs for!

Manglende identitet uten eget skriftspåk

Som sagt har nordmenn ikke noe eget skriftspråk; det er dansk skriftspråk som nordmennene leser sin Bibel på, og som anvendes i kongebrev og lovverk i kongeriket Danmark-Norge. Norsk språk blir sett på som trivielt og hverdagslig, mens dansk er det høyverdige, alvorsstemte og poetiske språket. Den dag i dag står det om får, og ikke sauer i Bibelen, på tross av at et dansk får og en norsk sau ser nokså like ut!

Den norske Bibelen var sein!

Nordmenn beskrives som et folkeslag med en spesiell sangglede av en dansk biskop i Trondheim på denne tiden – og salmene vi synger er selvsagt på dansk. Og det er i det hele tatt få nordmenn som kan lese og skrive. Svenskene får sin egen Bibel oversatt fra grunnspråket til svensk i 1541, danskene opplever det samme i 1550. At Bibelen blir oversatt fra grunnspråket til norsk opplever vi nordmenn først i 1904!

Absalon Pedersson Beyer fryktet at Norge var i ferd med å gå under som nasjon. Men Gud ville det annerledes. Det herjet en nasjonalfeber i Europa mot slutten av 1700-tallet. Ett folk - én nasjon var et gjentakende mantra. En gjeng studenter og diktere møttes i klubben «Det norske selskab» i København, de snakket om tingenes tilstand til de fikk blod på tann og begynte så smått å «søtt om frihed drømme» - prosessen var i gang!

På Eidsvoll 17. mai 1814 blir nasjonen Norge født på ny – mer livskraftig enn noen sinne. Vi fikk vår egen grunnlov – tuftet på Bibelens grunnmur – som sikret grunnprinsipper som meningsfrihet, ytringsfrihet og trosfrihet - prinsipper som nesten er blitt en selvfølgelighet for oss, men som det er enormt viktig at vi hegner om – ikke minst i vår tid. For oss som er samlet her er trosfrihet livsviktig!

Demokrati er en sjeldenhet i verden

For mange av verdens folkeslag er frihet og demokrati fortsatt en utopi. En oversikt over graden av demokrati i 167 av verdens 192 land, utarbeidet av The Economist, viser at bare 28 av disse 167 landene til fulle kan kalles demokrati. Vi blir ikke overrasket når vi hører at det er europeiske land som dominerer listen over fullverdige demokrati, eller at Norge står som nummer fire på listen.

De fleste av landene i statistikken har mangelfullt demokrati, og hele 55 av landene har autoritært regime. Det er vanskelig å se for seg hva det innebærer, kanskje. Men i et autoritært regime er det andre som bestemmer hva du skal tenke og mene, og hva du skal tro på. Det er andre som bestemmer hva du skal ha lov til å si på skolen, i sosiale medier og liknende, og du vil være uten evne til å påvirke hvem som skal styre, hvilke regler og lover som skal gjelde og så videre.

I FNs menneskerettighetserklæring heter det at «Enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å skifte religion eller tro, og frihet til enten alene eller sammen med andre, og offentlig eller privat, å gi uttrykk for sin religion eller tro gjennom undervisning, utøvelse, tilbedelse og ritualer.»

Men 45 muslimske land har vedtatt sin egen alternative erklæring, Kairo-erklæringen, som sier at sharia-lovene er grunnlaget for en muslimsk forståelse av menneskerettighetene. Derfor forfølges mennesker fra disse landene som konverterer til en annen tro. Vi har et særlig ansvar for våre kristne brødre og søstre som forfølges for Jesu navn skyld!

Den nyfødte nasjon

Den nyfødte nasjonen Norge ble beundret, diskutert og foreviget – slik nyfødte blir. Foreviget i en noe forskjønnet form, riktignok, gjennom penselstrøk, pennestrøk og akkorder. Vi kan nevne Brudeferd i Hardanger, Peer Gynt og Bryllupsdag på Troldhaugen. Det gjaldt å bli kjent med den nye nasjonen, finne ut hvem den var – hvem vi var som var nordmenn.

Dikterne som skrev om den nye nasjonen Norge visste at det er Herrens velsignelse som gjør rik. De visste at når Norge vokste fram som et land som fløt av melk og honning, så var det av Guds nåde. De sa ikke: «Det er min kraft og min sterke hånd som har vunnet meg denne rikdom». De bad: «Gud signe vårt dyre fedreland» og oppfordret «Norske mann i hus og hytte» til å rette takken mot Gud: «takk, den store Gud! Landet ville Han beskytte, skjønt det mørkt så ut».

Mer aktuell enn noen sinne er bønnen i vår egen tid: «Vil Gud ikkje vera bygningsmann, me fåfengt på huset byggja. Vil Gud ikkje verja by og land, kan vaktmann oss ikkje tryggja. So vakta oss, Gud, so me kan bu i heimen med fred og hyggja».

Det er stort å se hvordan Gud har en sentral plass i de aller fleste av Norges nasjonale sanger. Det er samtidig trist å tenke på at både den oppvoksende generasjon og voksengenerasjonen må få referansene til Bibelen forklart – da Bibelen er en lukket bok for majoriteten av folket vårt i dag. Og vi må vår tid mer enn før be for land og folk, for konge, storting og regjering.

Union med Sverige

Fra 1814-1905 var Norge i union med svenskene. Det var noe helt annet enn å være underlagt det danske. Vi hadde fått en helt annen selvstendighet. Men vi måtte være litt forsiktige med feiringen i starten! Noen feiring av Grunnlovsdagen ville svenskekongen ikke ha noe av. Det ville jo være ren provokasjon mot Sverige og kongefamilien! Så i 1828 la Kong Karl Johan ned forbud mot å feire 17. mai.

Men året etterpå, i 1829, braker det berømte Torgslaget løs – på selveste 17. mai! Det året sammenfalt nemlig 17. mai med at Norges første dampskip, «Constitutionen», anløp Christiania. Navnet på skipet innbød jo til en markering av grunnlovsdagen.

Skjult feiring

Folk begynte å rope hurra for konstitusjonen (altså Grunnloven), og en hel skare ekstatiske mennesker samlet seg på Stortorvet. Folkeskaren lot seg ikke roe ned selv når borgermesteren begynte å lese «opprørsloven». Myndighetene satte derfor inn en avdeling kavaleri for å spre folkemengden. Soldatene slo løs på folk med flatsiden av sablene. Folket svarte med å gjøre motstand, og til slutt ble også en avdeling infanterister satt på saken og brukte geværkolbene uten skånsel, med stor brutalitet på den ustyrlige folkemengden.

Henrik Wergeland var tilskuer til slaget, og fikk studentuniformen sin spjæret ved et sabelslag. Han lot seg tydeligvis ikke skremme: I 1833 holdt han den første offisielle 17. maitalen i Christiania.

Da Kong Carl Johan døde i 1844 og sønnen Oscar I overtok, kunne nasjonaldagen feires fritt. Og siden har vi feiret 17.-mai med pomp og prakt. Og i 1870 tok den folkekjære dikteren Bjørnstjerne Bjørnson initiativ til det første offisielle barnetoget. Bare gutter fikk være med her! Men det gikk «bare» 19 år før jentene fikk være med...

17. mai 1906 startet tradisjonen med at den norske kongefamilien står på slottsbalkongen og vinker til folket.

I dag står vi fritt til å feire dagen så høylytt som vi ønsker – og både gutter og jenter får gå i tog – tenk det!

Igjen: Gratulerer med dagen!