Et svarthvitt verdensbilde
Det bibelske verdensbildet er i praksis veldig svarthvitt. «Vi vet at vi er av Gud. Men hele verden ligger i det onde», skriver Johannes i sitt første brev (1 Joh 5:19). Rent konkret innebærer dette at det finnes:
- To riker: Guds rike og djevelens rike (jfr Apg 26:18)
- To herrer: Den treenige Gud og Satan med hans handlangere (jfr Matt 6:24)
- To statsborgerskap: enten er vi Guds barn og tilhører ham eller så er vi djevelens barn og står under hans innflytelse (jfr 1 Joh 3:10)
Det samme verdensbildet kommer til uttrykk i Pauli ord i Efeserbrevet 2, der han først beskriver sine leseres fortid for å deretter slå fast deres nåværende posisjon i Kristus. Før de ble kristne, skriver han at de var «døde ved deres overtredelser og synder» og at de «vandret før på denne verdens vis, etter høvdingen over luftens makter, den ånd som nå er virksom i vantroens barn.»
Det er mye man kan si om dette, men det mest grunnleggende er kanskje at vi som Guds barn har blitt satt inn i et nytt paradigme; fra Satans domene til Guds rike. Samtidig kan vi presisere at man verken trenger å tolke Johannes eller Paulus som at samtlige som ikke tror er aktive tilhengere av sjelefienden. Problemet er bare at Skriften ikke opplyser oss om noen tredje vei. Som Jesus selv uttrykker det: «Den som ikke er med meg, han er imot meg. Og den som ikke samler med meg, han sprer» (Luk 11:23).
Konsekvens
En konsekvens av dette er at vi som kristne har blitt dratt inn i en åndelig strid. Vi har tatt stilling i en konflikt som ser ut til å ha rast så lenge det har funnets mennesker på jorden. I Johannes Åpenbaring 12 står det at erkeengelen Mikael og hans engler en gang i urtiden «tok til å stride mot dragen» og at «Den store dragen ble kastet ned, den gamle slangen, han som kalles djevelen og Satan, han som forfører hele verden. Han ble kastet ned på jorden, og hans engler ble kastet ned med ham» (Åpb 12:7, 9). Videre får vi vite at en konsekvens av denne striden er at «djevelen er steget ned til dere i stor vrede, fordi han vet at han bare har en liten tid.»
Videre får vi vite at en konsekvens av denne striden er at «djevelen er steget ned til dere (oss) i stor vrede, fordi han vet at han bare har en liten tid» (Åpb 12:12). Rent konkret innebærer dette at alt vi tar stilling til, som vi gjør for Gud også kan betraktes som noe vi gjør mot den onde. Alt vi gjør for at Guds rike skal vokse – det kan gjelde bønn, forkynnelse, menighetsbygging eller diakoni – er en offensiv mot djevelen og hans rike.
Selv om vi ikke alltid tenker på det, råder det dermed en permanent, åndelig krigstilstand. Den usynlige verden er like virkelig som den synlige, og den er hele tiden med og påvirker hva som skjer i den tilværelsen vi kan se og ta på. «vi har ikke kamp mot kjøtt og blod», skriver Paulus, «men mot maktene, mot myndighetene, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet» (Ef 6:12).
Konsekvensene av dette er utallige. Når Guds ord ikke virker som det var ment å virke, er det ifølge Jesus for at «Satan kommer og tar bort ordet» (Mark 4:15). Når folk ikke kommer til tro, er det fordi «denne verdens gud har forblindet de vantros sinn, så de ikke ser lyset fra evangeliet om Kristi herlighet» (2 Kor 4:4). Når kristne blir forfulgt for sin tro, er det fordi sjelefienden raser mot menigheten (Åpb 2:10 m.fl.).
Dette betyr ikke at den åndelige kampen er den eneste forklaringen til alle problemer vi har i verden. Bibelen taler jo også om synden som en viktig årsak. Både kristne og ikke-kristne har et personlig ansvar for hvordan vi forholder oss til Guds sannheter. Men i ytterste konsekvens, bak det vi kan se og ta på, finnes det til enhver tid en åndelig virkelighet. Og det er bare åndelige våpen som biter på åndelige fiender.
Troens utrustning
Dette blir tydelig, ikke minst i Paulus’ undervisning om troens utrustning. Apostelen taler der om hvor viktig det er å være ikledd «Guds fulle rustning, så dere kan holde stand mot djevelens listige angrep» (Ef 6:11). Påfølgende lister han de ulike bestanddelene i beskyttelsen som vi som kristne har tilgang til: sannhetens belte, rettferdighetens brynje, beredskapens sko, troens skjold, frelsens hjelm og Åndens sverd.
Bildet, som fra begynnelsen av går tilbake til blant annet Jesaja 11:5 og 59:17, skal i praksis sees på som en metafor for Kristus selv. Når vi står «med ham i himmelen» (Ef 2:6) er vi fullt ut ikledd ham (Gal 3:27) og kan på fullkomment vis nyte godt av den beskyttelsen vi har i å tilhøre ham som viste seg som seierherre over dem (onde makter og myndigheter) på korset (Kol 2:15).
Det trengs en form for samarbeid fra vår side; vi må aktivt ta på rustningens ulike deler. Vi må velge å bekjenne oss til sannheten, å leve i en stadig helliggjørelse, å gi et gjensvar på Jesu misjonsbefaling, og vi må holde fast ved Åndens sverd som er det eneste offensive våpenet i den åndelige våpenrustningen. Akkurat på samme måte som Jesus selv (Matt 4:1-11) kalles vi til å stride mot den onde gjennom Guds ord og løfter. Bare der finnes det en endelig seier over fienden.
Åndelig krig og bønn
Som Lausannepakten uttrykker det:
«Vi tror at vi er midt inne i en konstant, åndelig krig mot ondskapens åndsmakter som prøver å ødelegge kirken og hindre dens oppgave med å evangelisere verden. Vi kjenner behov for å bli iført Guds rustning for å kjempe denne kampen med sannhetens og bønnens åndelige våpen. For vi merker fiendens aktivitet, ikke bare i falske ideologier utenfor kirken, men også innenfor, i form av falsk lære som forvrenger Skriften og setter mennesket i Guds sted. Vi trenger både årvåkenhet og dømmekraft for å bevare det bibelske evangelium uforfalsket» (punkt 12).
Også bønnen spiller en betydelig rolle her. En konkret beskyttelse i den åndelige kampen kan for eksempel være å ikle seg troens rustning i bønn. Du kan eksempelvis lese Pauli ord om troens rustning høyt, over deg selv og familien din. På et enda mer grunnleggende plan kan man si at dåpen gir oss en beskyttelse i den åndelige kampen; det er ikke for ingenting at man i mange kristne tradisjoner kombinerer dåpen med en form for befrielsesbønn, der presten eller dåpskandidaten forsaker djevelen og hans gjerninger.
Den åndelige kampen er en stadig nærværende realitet, og dette gjelder uansett om vi er kristne eller ikke. I mange tilfeller intensiveres kampen når vi går på «offensiv» for Guds rikes sak. Derfor trenger vi også å huske på å be for dem som på ulike måter står på frontlinjen. «Og be også for meg, at det må bli gitt meg ord når jeg åpner min munn, så jeg med frimodighet kan kunngjøre evangeliets mysterium», skriver Paulus til efeserne (Ef 6:19).
Samtidig skal vi ikke fokusere mer enn nødvendig på denne dimensjonen av kristenlivet. Mer enn noe annet bør vi, for å bruke Jesu egne ord, være «kloke som slanger og enfoldige som duer» (Matt 10:16). Samtidig er det som ordspråket sier; «Kjenn din fiende». Bare om vi er bevisste på den åndelige kampen som foregår, kommer vi til å ta i bruk de våpnene som vår Frelser selv har gitt oss!
Forfatteren er aktuell med boken Farlige for fienden: En bok om den åndelige kampen – og hvordan den kan vinnes (Lunde forlag 2023). Artikkelen er oversatt av Silje Kiil.
