Jeg har vært ansatt i Stefanusalliansen i drøyt tre år. Min arbeidshverdag er perspektivrik. Mange møtepunkter med mennesker og utallige internasjonale reiser har satt spor. Hardt pressede kristne har gitt meg del i sine usminkede livshistorier og dyrt kjøpte troserfaringer. Jeg kjenner meg både rik og utfordret, også hva mitt eget trosliv angår.
Trosfrihetens betydning er blitt lagt innover meg
«Du vet ikke hva du har før du har mistet det», er det blitt sagt. Å sitte ansikt til ansikt med hardt prøvde mennesker, med begrenset eller ingen trosfrihet, setter spor. Dette har gjort meg vekselsvis arg, oppgitt, sint og avmektig.
Retten til å tro, bytte tro og praktisere tro, offentlig så vel som privat, må sikres på alle bauger og kanter. Det er noe fundamentalt galt som skjer når et lands myndigheter og politikere gjennom lovverk, rettspraksis, ord eller handling, blander seg inn i enkeltmenneskers tro og trossamfunnenes indre liv.
Det er også noe fundamentalt galt når «mobben» (nabolag, familie, venner, pressgrupper og det øvrige samfunn) truer, presser, straffer eller dreper mennesker som har en annen tro enn dem selv, eller som har valgt å tilhøre et trossamfunn med læresetninger de selv misliker.
Troens mange omkostninger
Jeg har også ustanselig blitt minnet på. Hvor mange av de forfulgte kristne kunne ikke med letthet ha valgt et langt enklere liv? De kunne gitt avkall på sin tro, blitt «politisk korrekte» og unndratt seg smerten. De kunne valgt tausheten og konformiteten. De kunne sagt seg enig med siste taler. De kunne valgt populariteten.
De kunne gitt etter for «kulhetens tyranni», men gjorde det likevel ikke. Hvorfor ikke? Jo, fordi troen deres handler om overbevisning, samvittighet og det som dypest sett betyr mest for dem. Den handler om hva de regner som sant, og sannheten kan ikke legges ut på billigsalg. De snudde ikke kappen etter vinden, selv om akkurat det kanskje kunne ha bidratt til å gjøre livet noe enklere.
Kristen tro forutsetter dypest sett en radikal omvendelse
De ytre omstendigheter for omvendelsen og inngangen til kristen tro, kan være forskjellig. Her er kontekstuelle variasjoner. Likevel forutsetter kristen tro, uansett hvor en befinner seg på kloden, til syvende og sist en reorientering. Ikke vekk fra egen kultur, men til Kristus. Kristus blir gjort til frelser – ja, Herre over livet.
Dette innebærer at en selv slipper rattet, overlater styringen til Kristus, og bøyer seg for Ham og Hans Ord. Å være kristen er å tilhøre Kristus og å stå til disposisjon for ham og Hans veiledning. Ingen har sagt at dette er enkelt, ja, vi sliter alle med å leve som vi skulle ønske. Men det er likevel sant.
Velsignelsen og frimodigheten er dypest sett å finne hos Kristus
Sist, men ikke minst, har jeg fått en stadig sterkere forståelse av dette. En kan sikkert vinne mange venner og høste stor popularitet ved å velge «den brede vei». Men frimodig er den som har hentet sin frimodighet hos Kristus. Velsignet er den som har hentet velsignelsen hos Ham!
En av mine asiatiske venner satt sju år i fengsel for sin tros skyld. Det kostet ham mye, men han kjente seg likevel velsignet. Forrige gang han ble fengslet skjedde alt så brått at han ikke rakk å ta med seg sine personlige eiendeler. «Denne gangen står kofferten klar», sier han med glimt i øyet og forteller frimodig om Guds nåde og velsignelse.
Alt dette og mye mer har gjort meg ettertenksom:
Hvor sterkt står trosfriheten i vårt eget samfunn?
Har vi et lovverk og politikere som sikrer oss full trosfrihet? Har vi politikere som selv har valgt å tro (eller ikke tro), men som samtidig holder seg «langt nok unna» trossamfunnenes indre anliggender?
Hva med «mobben»? Har vi en «mobb» som truer og presser oss til konformitet? Har vi kraft nok til å reise oss mot mobben om den skulle ramme oss? Jeg tror vi vil stå overfor mange «kamper» i tiden framover.
Videre kan vi spørre hvilke omkostninger troen har for oss
Er troen på billigsalg? Velger vi «kulheten» og konformiteten, eller velger vi Kristus og Hans Ord? La meg først si at det ikke er noen grunn til å velge et «selvpåført martyri», det vil si å lide på feil grunnlag. Det går faktisk an å lide, ikke for Kristi skyld, men for sin egen toskeskaps skyld.
Var det dette den kristne sosiologen Tony Campolo hadde i tankene da han skrev boken med den artige tittelen: «Following Jesus without embarassing God» («Å følge Jesus uten å gjøre Gud flau»)?
Det er likevel ingen grunn til å unndra seg den smerte som en radikal tro på Kristus vil føre med seg
Alle som vil leve et gudfryktig liv i Kristus Jesus, skal bli forfulgt. 2.Tim 3:12
Skriver apostelen Paulus som selv hadde bakgrunn som kristendomsforfølger og som selv skulle få smake forfølgelsen da ha kom til tro. Det står ingenting om at forfølgelsen var tidsbestemt. Nei, motstand mot kristen tro er noe alle må regne med – til alle tider.
Hans venn Timoteus skulle få kjenne på alle sider ved tjenesten:
Men du har fulgt meg i lære og livsførsel, i holdning, tro, tålmodighet, kjærlighet, utholdenhet, og i forfølgelser og lidelser, slikt som jeg ble utsatt for i Antiokia, Ikonium og Lystra. 2. Tim 3:10-11b
Samtidig gleder han seg over at Herren kan redde mennesker ut av forfølgelsen:
Hvor mange forfølgelser jeg enn har måttet tåle, har Herren reddet meg ut av dem alle. 2. Tim 3:11b
Vi må den ene side regne med motstand, og på den andre side kan vi be Gud om å befri oss fra urett. Det er også riktig at vi som kristne bidrar til å kjempe aktivt mot den urett som våre medmennesker lider:
La oss derfor, mens vi har tid, gjøre det gode mot alle, men mest mot troens egne folk. Gal 6:10
Inkluderer vår tro en omvendelse?
Har vi forstått at vi sa "ja" til noe da vi kom til tro? Har vi i det hele tatt noen gang sagt «nei» til noe? Formidlet den kristne kirke vi møtte et budskap til oss som både bekreftet vårt menneskeverd og som samtidig mante oss til et oppgjør med fortiden og det som stod Guds Ord imot?
Det første mine venner i Vietnam gjorde da de kom til tro var å ødelegge «fedrealteret». Hvorfor? Jo, fordi de mente det stod i veien for Kristus og Hans vilje med deres liv. Dette gjorde de, selv om det kunne koste dem familierelasjonene. Dette gjorde de, selv om det innebar utstøtelse fra nabolag og landsby.
Har vi noen «hjemmesnekrede altere» som burde demonteres? Den kristnes kirkes dører skal være vidåpne for alle, men Kristus og Hans sanne kirke kaller oss alle – uten unntak – til et realt oppgjør!
Hvor er frimodigheten?
Vitner vi frimodig om Han som døde for oss og om hva Han betyr for oss? Eller betyr han så lite at vi helst holder troen for oss selv? Er ikke troen forankret i Ham, blir det smått med både frimodighet, velsignelse og kristen misjon.
Livet er ikke enkelt. Det er heller ingen grunn til å gjøre det verken mer komplisert eller enkelt enn det det faktisk er.
