I serien “Dette lærte jeg ikke på teologistudiet” ønsker vi å trekke frem nettopp det, hva man ikke lærer som teologistudent. Tanken er selvfølgelig ikke å kritisere studieinstitusjonene, men heller å trekke frem hvor kompleks og variert en teologs liv og arbeidshverdag er. Vi vil gjennom serien se på hva man først lærer idet man trer ut i tjenesten for mennesker og Gud.
Teologisk utdannelse har alltid vært i endring, nye fag har blitt til, andre er kuttet ut. Innen evangeliske utdanningsinstitusjoner er praktisk teologi ett av fagene som har fått økt interesse. Begrepet er ikke nytt, det regnes som innført av teologen Friedrich Scliermacher(1768-1834), som er mest kjent for å være foregangsmann for den liberale teologi som nettopp kjennetegnes ved å hevde at sentrale deler av kirkens lære ikke lenger er gjeldende for kirkens liv. Et begreps opphav gjør selvsagt ikke innholdet til noe galt. Det er likevel et problem om vi tenker at den øvrige teologien ikke også skal være praktisk og livsnær.
Innen litteraturen beskriver lite dette bedre enn åpningsscenen i Bo Giertz Steingrunnen (1941). Den unge nyutdannede presten skal besøke en døende i syndenød og har denne refleksjonen:
«Det var de store filosofene som hadde interessert ham mest. Men i hele Leibniz Theodicee kunne han ikke huske en eneste linje som hadde det bitterste grann med dette å gjøre. I grunnen kunne han sette en tykk strek over alt det han hadde lest… Hva skulle han nå egentlig si når han kom inn til den syke?»
Slik boken handler om, formingen av presten skjer i møte med Guds ord levd ut i menigheten. Anliggende i denne artikkelen er ikke nedvurdering av akademisk teologi, men å holde frem at sann teologi, lære om Guds handling med mennesker, er livsnær.
Vi står i takknemlighet til reformatorene for mye, men vi har også dessverre arvet deres feilaktige generalisering av senmiddelalderens teologer. Tanken om at de generelt satt tro på menneskenaturen over nåden, fornuften over troen. Fortellingen om hvor mange engler som kan danse på et knappenålshode blir fremstilt som representativ for perioden. Reformatoriske slagord som «Etter mørket, lys» og en vektlegging av kontraster, bygger opp om denne oppfattelsen.
Ironisk nok rammer denne kritikken oss selv langt hardere enn middelalderteologene. Thomas Aquinas’ (1225-1274) hovedverk «Summa Teologia» blir av og til holdt frem som toppunktet av en fornuftsorientert universitetsteologi. Likevel fullfører han ikke boken fordi han får en mystisk erfaring som han mener langt overgår viktigheten av det teologiske arbeidet. Anselm av Canterbury (1033-1109) blir ofte knyttet til trosforsvar med overdreven tro på fornuft, med sin definisjon av Gud som «Det største som tenkes kan». Likevel, boken han skrev det i, har form som en bønn til Gud.
Når vi ser behovet for å ha egne studier med tittelen «Praktisk teologi», er det høyst berettiget. Slik vi leser i Johannesevangeliet; «Ordet ble menneske». Vi burde ikke skille de to. Når Jesus skulle trene disiplene hadde han ikke timelange forelesninger i et auditorium, han møtte mennesker og snakket med dem. Vi har med andre ord innsett et problem, og kommer med en løsning som likner problemet, enda et nytt fag.
Slike bevegelser har vi siden reformasjonen hatt flere av. I teksten «Fromme ønsker» (1675) skriver en av pietismens foregangsmenn Philip J. Spener om sine ønsker for forandring:
«Det er sikkert at en ung mann som ivrig elsker Gud, selv om han er gitt begrensede evner, vil være nyttigere for kirken med sitt begrensede talent og akademiske bragder enn en meningsløs og verdslig dåre med doble doktorgrader. En som er svært dyktig, men ikke har blitt lært av Gud.»
Mye kan sies om i hvilken grad kritikken av samtiden var berettiget, enda mer hvorvidt den pietistiske reaksjonen løste problemet. Likevel er det interessant hvor likt sitatet er det tidligere fra Bo Giertz. Dette tross i at Giertz i sin bok i stor grad tar opp nettopp pietismens problem. Dette er et godt eksempel på at det er lettere å kritisere enn å finne en løsning. Spørsmålet om samsvar mellom liv og lære egner seg langt bedre som selvransakelse enn kritikk av andre.
Praktisk teologi er et uttrykk for denne erkjennelsen og tids fortvilte løsning på problemet, kanskje vil tiden vise at den hadde like mange problem som Speners. Ettertiden har vist at pietismens berettigelse ikke ligger i dens særtrekk, men i dens nødvendige korreksjon. Om jeg pretensiøst skulle gi et forslag til løsning, er den sannsynligvis minst like mangelfull.
Likevel er det viktig med de stadige påminnelsene om dette. Faren med å skille liv og lære, teologisk kunnskap og menighetsliv, bøker og mennesker. I et utdanningssamfunn som vårt der skolen mer enn noen gang er en selvstendig institusjon, er det enda mer utfordrende å føye sammen kunnskap og liv enn tidligere. Enda verre blir dette hvis kristne mistenkeliggjør utdanning og vitenskap. Det forsterker adskillelsens problem, heller enn å løse det.
Vår tids retreatbevegelse henter inspirasjon fra middelalderens mystikk. Kanskje er det også en retning for teologisk utdanning. Tilbake til katedralen der kirke og utdanning i større grad var ett, både i institusjon og tenkning. Dette er selvsagt vanskelig, store endringer tar lang tid. Likevel kan grep gjøres, det kan være mentorordninger i menighetene, mer praksis i utdanningene og ikke minst, et lederskap rekruttert av, for, gjennom og til menighetene. Det er et stort arbeid for hele menigheten, men det er avgjørende.
Bo Giertz får gjennom Steingrunnen avslutningen, slik kan fikk begynnelsen.
«Menigheten, gutten min! Menigheten det er den beste prestelærer som finnes.»
