«Du spør meg kanskje om det er godt eller vondt å vera menneske. Veit du kva eg svarar da? Eg svarar ja!» (Olav Duun)
Sangen «Lovsang i smerte», som jeg ble kjent med for mange år siden, har sin bakgrunn i en veldig vanskelig tid i Anne Hilde og Arve Reigstad (forfatter/komponist) sitt liv. Minstejenta deres hadde blitt alvorlig syk, bare to og et halvt år gammel. Sangen gir oss et innblikk i en del av den angsten de som foreldre opplevde når realiteten var at de ikke visste hvordan det ville gå med datteren. Likevel – midt i alt som var så vanskelig – stiger en lovsang til den allmektige Gud opp i hvert refreng i sangen. Og jeg har undret meg over at de klarte å lovsynge Gud midt i en av livets største kriser. Kan det virkelig være mulig?
I Apostlenes gjerninger 16 står det om Paulus og Silas at de, mens de var fengslet og bundet, holdt bønn og sang lovsanger til Gud. Hvordan kunne det være mulig? Når de var i en ekstremt vanskelig situasjon som de ikke visste utfallet av, så sang de altså lovsang til Gud.
Livet som menneske er både godt og vondt. Når synden med syndefallet kom inn i verden ble dette en del av de vilkårene vi som mennesker må leve under. Som mennesker får vi gode dager og mindre gode dager. Lovsang er jo gjerne forbundet med smil og glede og gode følelser. På de gode dagene, som gjerne er fylt med mange gode følelser, sitter lovsangen løst. Vi kan kjenne på at det er godt å være med å lovsynge Gud, og Gud kjennes nær. Men hvordan er det i de dagene som ikke er gode? Når hjertet kanskje er fylt av uro og vonde følelser og Gud kjennes langt borte?
For min egen del har det vært viktig å lete etter lovsangens grunnlag for å kunne gjøre meg opp en mening om dette. For hva er det som er hjertet i lovsangen? Jo det er Jesus – og alt det han har gjort for oss. I bunn og grunn frelsesverket. Vi får tro på en levende Gud, som døde og stod opp for oss, og i tillegg har han lovet å være med oss alltid. Både når livet er godt og når livet er vanskelig.
Han er også med, selv om vi ikke klarer å se Han (Job 35,14). Mine menneskelige følelser er viktige, og Gud har omsorg for dem. Men når fokuset for lovsangen blir Jesus, det han har gjort for meg, og den han er for meg, så kan jeg få være med å lovsynge Han hver dag – også de dagene livet gir smerte. Lovsangen er altså ikke avhengig av mine følelser, som kan være svært varierende fra dag til dag.
I Fil. 4,4 står det kjente verset:
Gled dere i Herren alltid! Igjen vil jeg si: Gled dere! Fil 4:4
I mange år syns jeg dette var et vanskelig vers å forholde seg til. For jeg kjente slett ikke på glede hver dag eller alltid. Mange dager kjentes Gud fjern og vonde følelser overmannet meg, av forskjellige grunner. Så hvordan skulle jeg forholde meg til dette verset? De senere år har jeg fått se at fokuset ikke ligger på meg, og mine følelser. Jeg skal ikke glede meg på egne vegne, men jeg skal få glede meg «I HERREN». For en befrielse det er!
For uansett hvordan min dag eller sinnsstemning måtte være så står det Herren har gjort for meg fast – og det skal jeg få glede meg over. Kanskje ikke hver dag en boblende glede i menneskelig forstand. Men det å hver dag, og alle slags dager, få kjenne på gleden over den jeg er I KRISTUS – det er en uforanderlig glede, og det er frihet. Slik tror jeg også det er med lovsangen. Når fokuset vendes mot lovsangens grunnlag – Jesus, så blir det mulig å lovsynge Gud også i smerte.
Det kan nok være dager i våre liv hvor vi rent fysisk ikke klarer å lovsynge i tradisjonell forstand. Kanskje fordi gråten sitter fast i halsen, eller sorgen er for stor. Men lovsang handler ikke bare om å fysisk synge. Lovsangen starter i hjertet og handler om å gi Gud ære – enten det kommer ut som ord/sang eller bare forblir i vår egen kropp og kanskje i bønnene våre.
Jeg tror det er viktig å anerkjenne alle våre menneskelige følelser. Jeg tror også fullt og helt på at Gud bryr seg om hver og en av oss, og ser våre innerste tanker og følelser. Samtidig opplever jeg det som en stor frihet å kunne løfte lovsangen bort fra meg selv og mine skiftende følelser, og over til Jesus som er konstant og alltid til stede – i alle livets situasjoner. Så er det helt klart stort når man av og til virkelig får se inn i lovsangens grunnlag, og får oppleve gode følelser og stor menneskelig glede i lovsangen – både alene og sammen med andre.
Når lovsangen får lyde med det riktige grunnlaget tror jeg det er en forsmak på det som venter oss i himmelen. Da skal vi stå sammen foran tronen og Lammet og gi han vår uforbeholdne lovsang. Og da skal det skje uten jordiske hindringer som vekslende følelser og ustemte stemmer og instrumenter. For en dag det skal bli!
