Publisert

Luthersk og katolsk om rettferdiggjørelseslæren


Ca leselengde:
20 min

Forholdet mellom luthersk og katolsk rettferdiggjørelseslære har fått fornyet aktualitet. Det hevdes fra enkelte hold at lutheranere og katolikker har nærmet seg hverandre når det gjelder dette lærepunktet. Noen synes å tro at man nå står så nær hverandre at det bare er tale om nyanser mellom synene. Som begrunnelse for dette viser man gjerne til den såkalte Felles erklæringen om rettferdiggjørelsen som ble undertegnet av representanter for den Romersk katolske kirke og Det lutherske verdensforbund (LVF) i Augsburg oktober 1999 (Felleserklæringen).

Dette dokumentet er resultat av teologiske læresamtaler mellom LVF og Den romersk katolske kirke som startet kort etter annet Vatikankonsil (1962 – 1965). Målet var tosidig. På den ene side ville man legge frem et dokument som begge parter kunne anerkjenne som en felles oppfatning av likheter og forskjeller mellom den katolske og den lutherske lære om rettferdiggjørelsen. På den annen side hadde man ønske om at uttalelsen skulle oppheve grunnlaget for de fordømmelser som fra katolsk side hadde kommet til uttrykk overfor den lutherske rettferdiggjørelseslæren i de dokumentene som ble utformet under det såkalte Tridentinerkonsilet (1545 – 1563).

Felleserklæringen ble til slutt undertegnet i Augsburg i oktober 1999 etter ca. 30 års læresamtaler mellom lutheranere og katolikker. I dokumentet sies det at de fordømmelser som i sin tid ble uttalt fra katolsk side ikke lenger fastholdes. I felleserklæringens punkt (40) leser vi følgende:

Den forståelsen av rettferdiggjørelseslæren som er fremlagt i denne erklæring, viser at det finnes en konsensus mellom lutheranere og katolikker når det gjelder de grunnleggende sannheter i rettferdiggjørelseslæren. I lys av denne konsensus er de gjenværende ulikheter akseptable (...).

Med andre ord er de lutherske og de romersk-katolske utlegninger av rettferdiggjørelseslæren åpne i forhold til hverandre og rokker ikke ved den oppnådde konsensus når det gjelder de grunnleggende sannheter.

Er man dermed enig?

Betyr så dette at man nå har nådd frem til så betydelig enighet mellom lutheranere og katolikker at det bare er uvesentlige ting igjen å diskutere? Egentlig ikke. Fra katolsk hold ble det nemlig i forkant av undertegnelsen presisert at opphevelsen av forbannelsene fra Tridentinerkonsilet bare gjelder den forståelse av rettferdiggjørelsen som kommer til uttrykk i Felleserklæringen. Felleserklæringen, og bare den, var altså grunnlaget for det man kalte en felles forståelse av rettferdiggjørelsen. Det var i tillegg de nyansene mellom lutheranere og katolikker som kommer til uttrykk i Felleserklæringen som kunne som ble akseptable ulikheter. At det foreligger en Fellesuttalelse som er undertegnet av katolske og lutherske kirkeledere betyr derfor ikke at den katolske kirkes forbannelser av den klassiske lutherske forståelsen av rettferdiggjørelseslæren er opphevet. Dette fremgår blant annet av presiseringer som ble gitt fra katolsk side av kardinal Edward Cassidy i forkant av at dokumentet ble undertegnet i 1999. Cassidy uttalte følgende (mine uthevinger):

"at man faktisk er nådd frem til en konsensus om de grunnleggende sannheter i rettferdiggjørelseslæren, og at man på grunnlag av denne konsensus erklærer sammen: «Slik de lutherske kirkers lære er fremlagt i denne erklæringen, rammes den ikke av Tridentiner-konsilets fordømmelser. Heller ikke rammer fordømmelsene i de lutherske bekjennelsesskrifter Den romersk-katolske kirkes lære slik den er fremlagt i denne erklæringen» link til henvisning

Dette må bety at Den katolske kirkes fordømmelse ennå gjøres gjeldende for dem som fortsatt fastholder den forståelse av rettferdiggjørelseslæren som Den katolske kirke fordømte under Tridentinerkonsilet. Det betyr at vi må se nærmere på det jeg her kaller den klassiske lutherske lære om rettferdiggjørelsen, og sammenligne denne med katolsk lære. La oss se nærmere på dette i det følgende.

Luthersk og katolsk oppfatning

Skal man få en riktig forståelse av forskjellen mellom genuin luthersk og katolsk oppfatning om frelse og rettferdiggjørelse må man se nærmere på hva uenigheten bestod i den gangen da den lutherske lære ble utformet, og Tridentinerkonsilet gjennomført. De lutherske hadde utviklet en såkalt forensisk lære om rettferdiggjørelsen. Grunnleggende for denne læren er at rettferdiggjørelsen er en domsavsigelse som Gud foretar i det øyeblikk et menneske kommer til tro på budskapet om syndenes forlatelse for Jesu skyld.

I troens øyeblikk tilregner (imputatio) Gud mennesket en rettferdighet som mennesket selv ikke har, en såkalt fremmed rettferdighet (justitia aliena). Denne fremmede rettferdighet er Jesu rettferdighet, som skjuler menneskets synder og gir grunnlag for at det kan erklæres for å være rettferdig i forhold til Gud og hans lov. Denne forståelse av rettferdiggjørelsen er grunnleggende for den lutherske forståelse av nåden. Nåden er ikke en kraft som inngytes i mennesket, men et tilsagn om syndenes forlatelse for Jesu skyld.

Læren om rettferdiggjørelsen er klart utformet, både hos Luther og Melanchthon. Den ble videreført, ikke bare i den lutherske kirke, men også i de andre evangeliske kirkesamfunnene. På sett og vis ble denne læren selve drivkraften i reformasjonen, og den reformatoriske bevegelse viste seg å være så sterk at man fra katolsk hold tok kraftige grep for å stanse den.

Det førte blant annet til det vi kaller den katolske «mot reformasjon». Man tok initiativ til å starte en bevegelse som både kunne demme opp for utbredelsen av den evangeliske troen, og å presse denne tilbake. Sentralt i disse initiativene ble nettopp Tridentinerkonsilet. Konsilet pågikk i Trient i tidsrommet 1545 – 1563. Under dette konsilet ble de lutherske læreoppfatningene vurdert, og mange av dem ble fordømt. I tillegg klargjorde Den katolske kirke sine alternative læreoppfatninger. Når det gjelder den lutherske læren om rettferdiggjørelsen, konkluderte Tridentinerkonsilet blant annet med følgende formuleringer:

«Om noen sier at den ugudelige blir rettferdiggjort ved troen alene, og han dermed mener at det ikke blir forlangt noe annet som virker med til oppnåelsen av den rettferdiggjørende nåde – han være satt i bann.» (Anathema).

«Om noen sier, at menneskene blir rettferdiggjort alene ved tilregningen av Kristi rettferdighet eller bare ved syndenes forlatelse, med utelukkelse av den nåde og kjærlighet som er utgydt i deres hjerter ved den Hellige Ånd og som bor i dem, eller også at den nåde, ved hvilken vi blir rettferdiggjort, bare er en Guds yndest, – han være satt i bann.» (Anathema)

«Om noen sier, at den rettferdiggjørende tro ikke er noe annet enn tillit til den guddommelige barmhjertighet som ettergir syndene for Kristi skyld, eller at vi blir rettferdiggjort bare ved denne tillit, – han være satt i bann.» (Anathema).

Vi merker oss at forbannelseserklæringene er personlige. Det handler ikke bare om å forbanne en bestemt lære, men å forbanne dem som tror og vitner om denne læren. Disse forbannelseserklæringene er per definisjon ugjenkallelige. Skal de oppheves, må forutsetningen derfor være at den lutherske læren om rettferdiggjørelsen modereres eller endres på passende måte. Dette var altså intensjonen med det arbeidet som pågikk med tanke på å utvikle en felles uttalelse om rettferdiggjørelsen for katolikker og lutheranere, frem mot 1999. La oss ta med noen glimt også fra denne prosessen.

Felleserklæringen – bakgrunn og vurderinger

Arbeidet med en felles erklæring ble for alvor kjent for offentligheten først på slutten av 1990- tallet. Da ble det utformet et foreløpig dokument som ble sendt til høring hos medlemskirkene i Det lutherske verdensforbund. Etter at høringsuttalelsene var avsluttet, arbeidet man videre med tanke på å utforme et endelig dokument som kunne undertegnes som en felles uttalelse. Dette foreløpige dokumentet ble fra katolsk side håndtert av kardinal Edward I. Cassidy som da var president for Det pavelige råd for fremme av kristen enhet.

I første omgang oppnådde man enighet om at dokumentet kunne legges frem. Bare en ting stod igjen, og det var en godkjenning fra Den katolske kirkes kommisjon for trossaker, Joseph Ratzinger, senere Pave Benedictus 16. Svaret herifra var ikke så positivt som man håpet. Ratzinger krevde at det ble utarbeidet et tilleggsdokument som klargjorde de katolske forbehold overfor Felleserklæringen. Dette ble gjort, og dokumentet ble lagt ved som et såkalt anneks som ble undertegnet sammen med Felleserklæringen på den aktuelle dagen.

Var det så samme lære man snakket om?

Spørsmålet er så om den oppfatningen av rettferdiggjørelsen som vi finner i Felleserklæringen er i samsvar med den opprinnelig lutherske forensiske oppfatningen? Den katolske Kirkes ”svar” (25. juni 1998 ved Ratzinger) på felleserklæringen er her klargjørende. Her tales klart om hvordan forholdet mellom katolsk og luthersk posisjon blir forstått fra katolsk side. Man mente at man hadde kommet fem til en viss enighet, men hevdet at det også var vesentlig uenighet:

1 De største vanskelighetene som forhindrer at man kan tale om en fullstendig samstemmighet mellom partene om temaet Rettferdiggjørelsen, befinner seg i avsnitt 4.4 Den rettferdiggjorte som synder (nr. 28-30). Selv etter å ha tatt hensyn til de i og for seg legitime forskjeller som skyldes forskjellige teologiske tilnærmingsmåter til troens innhold, er for den katolske side allerede overskriften noe som utløser perpleksitet. I følge katolsk lære blir nemlig alt det som virkelig er synd tatt bort ved dåpen, og derfor er det intet hos de som er blitt født på ny som er hatefullt for Gud.

2 Derav følger at den konkupisens [concupiscentia] som forblir hos den døpte, ikke egentlig er synd. Derfor er formelen «zugleich Gerechter und Sünder» [både rettferdiggjort og synder], slik den forklares i begynnelsen av nr. 29 «Hun eller han er helt rettferdiggjort, fordi Gud tilgir henne eller ham deres synder gjennom ord og sakrament ... Når hun eller han ser på seg selv ... må de imidlertid erkjenne at ... synden (fortsatt) lever i ham eller henne», uakseptabel for katolikkene. Dette utsagn fremstår nemlig som uforenlig med den fornyelse og helliggjørelse av det indre menneske som Tridentinerkonsilet taler om.

Det er altså læren om at den kristen er samtidig synder og rettferdig, som er mest problematisk i forhold til katolsk tro. Dette er egentlig ikke så merkelig. Læren om at en kristen samtidig er rettferdig og synder, bygger nemlig på læren om rettferdiggjørelsen. Den troende er i følge luthersk oppfatning rettferdig, fordi han er tilregnet Jesu Kristi rettferdighet. Han eller hun er samtidig synder i seg selv. Dette kan ikke forenes med katolsk teologi fordi man her forutsetter at rettferdiggjørelsen er en forvandlingsprosess som stadig pågår i det troende menneske. I gjeldende Katolske katekisme (kom i 1992) kan man lese følgende om dette:

”Rettferdiggjørelsen meddeles i dåpen, troens sakrament. Den likedanner oss med Guds rettferd som gjør oss rettferdige i vårt indre ved sin miskunns kraft. Dens mål er Guds og Kristi herlighet og det evige livs gave”.

Dette bekrefter den oppfatningen som ble gjort gjeldende allerede under Tridentinerkonsilet. Her ble det fra katolsk hold presisert at rettferdiggjørelsen er å forstå som en forvandlingsprosess som følger av at nåden inngytes i den troende. I følge Tridentinum, omfatter rettferdiggjørelsen både syndsforlatelse, helliggjørelse og fornyelse av mennesket. Man oppretter med andre ord ikke noe skille mellom rettferdiggjørelsen som en handling som skjer utenfor mennesket, og skapelsen av det nye livet i mennesket, slik lutheranere kom til å gjøre. I stedet betraktes syndsforlatelse helliggjørelse og fornyelse av mennesket som en og samme sak. Alt er rettferdiggjørelse. Den nåværende Katolske katekisme gir eksplisitt tilslutning til denne oppfatning med følgende ord:

”Rettferdiggjørelsen innebærer syndenes forlatelse, helliggjørelse og fornyelse av det innvortes menneske”.

Forskjellen mellom luthersk og katolsk tro

Læren om rettferdiggjørelsen tydeliggjør den grunnleggende og avgjørende forskjell mellom katolikker og lutheranere. For så vidt kan man si at uenigheten mellom katolske og evangeliske kirkesamfunn overhode, blir synlig her. Calvin lærte nemlig også en forensisk oppfatning av rettferdiggjørelseslæren. Det samme gjelder evangeliske kirkesamfunn som har oppstått på senere tidspunkt. Her blir det tydelig at Den katolske kirke og de reformatoriske kirkesamfunn lærer forskjellig om hvordan mennesker blir frelst. Den katolske kirke lærer at mennesket blir frelst ved egne gjerninger, men presiserer at de gjerninger som frelser, er en virkning av nådens helbredende kraft i mennesket. Genuin luthersk tro lærer at mennesker blir frelst uten gjerninger, ved troen alene.

Som begrunnelse for dette viser evangeliske lutheranere og andre evangeliske ofte til Rom 3: 23 – 24:

Alle har syndet og mangler Guds herlighet. Og de blir rettferdiggjort for intet av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus.

Det vises også til Rom 4: 4 – 5:

Den som har gjerninger, får ikke lønnen av nåde, men som noe han har fortjent. Den derimot som ikke har gjerninger, men tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, han får sin tro tilregnet som rettferdighet.

Tilbakeblikk

Ønsket om å etablere enighet mellom katolsk og evangeliske kirkesamfunn om rettferdiggjørelseslæren er gammelt. Arbeidet med den såkalte Felleserklæringen fulgte et spor som andre hadde pekt på lenge før. Skal vi forstå den oppfatningen av rettferdiggjørelsen som kommer til uttrykk i Felleserklæringen bør man stifte bekjentskap med den britiske kirkemannen John Henry Newman, (1801 – 1890). Han var opprinnelig ledende engelsk kalvinistisk, ble så anglikansk teolog, for så å konvertere til katolisismen i 1845. Newman nådde så langt at han til sist ble katolsk kardinal.

Newman så det som sin oppgave å forene katolsk og evangelisk forståelse av rettferdiggjørelseslæren, og mente at den Anglikanske kirke hadde gode forutsetninger for å etablere en plattform mellom katolikker og evangeliske, på grunn av sin historiske opprinnelse og tilknytning til den katolske kirke. I den anledning bidro Newman med en såkalt effektiv rettferdiggjørelseslære.

Denne læren bygger på den tanke at selve rettferdiggjørelseserklæringen og tilsigelsen av syndsforlatelse er et effektivt ord, det vil si, et ord som skaper den nye rettferdighet i den troende. Liksom Gud skapte Himmel og jord ved sitt ord, skaper han også en ny rettferdighet i mennesket ved sitt nådes ord. Derfor blir det ulogisk å føre inn et skille mellom selve syndsforlatelsen og virkningen av denne, hevdet Newman. I samsvar med katolsk lære hevdet han derfor at rettferdiggjørelse og helliggjørelse ikke kan skilles fra hverandre, og at rettferdiggjørelsen dypest sett er en forvandlingsprosess. Måten han argumenterte på kan kjennes igjen i Felleserklæringen.

Noe likt og noe ulikt

Som lutheraner er man ikke uenig i at nådens ord virkelig skaper noe nytt i mennesket. Ved evangeliets budskap skapes både troen som griper nåden, og det nye livet som har sitt opphav i troen. Lutheranere skiller likevel mellom rettferdiggjørelsen i betydning tilregnelse av Jesu rettferdighet, og den fornyelse av mennesket som skjer i og med helliggjørelsen. Grunnen til at lutheranerne fastholder dette skillet er at man ville holde klart hva som er frelsens grunnlag. Lutheranere tror at frelsens grunnlag bare er den fremmede rettferdighet (altså Jesu rettferdighet) som tilregnes synderen i det øyeblikk han kommer til tro på Jesus Kristus. Det nye liv som skapes i den troende, betraktes som en nødvendig følge av rettferdiggjørelsen, men altså ikke som grunnlag for frelsen.

Er det så en slik oppfatning av rettferdiggjørelsen som kommer til uttrykk i Felleserklæringen? Svaret på dette spørsmålet er nei. I Felleserklæringen finner man i nettopp en effektiv forståelse av rettferdiggjørelseslæren. Man skiller med andre ord ikke mellom rettferdiggjørelse i betydning syndsforlatelse og rettferdiggjørelse i betydning forvandling av mennesket, men lar ordet rettferdiggjørelse omfatte begge deler. Dette fremgår av Felleserklæringen artikkel 4. 2. punkt 22, som i følge overskriften i dokumentet belyser ”Rettferdiggjørelsen som syndstilgivelse og rettferdiggjøring”:

Sammen bekjenner vi at Gud tilgir synd ved sin nåde og samtidig setter mennesker fri fra syndens trellekår og gir dem et nytt liv i Kristus. Når mennesker får del i Kristus ved tro, tilregner ikke Gud dem deres synd, og Gud skaper en virksom kjærlighet i dem ved Den Hellige Ånd. Disse to aspektene ved Guds nådige handling må ikke skilles hverandre. De hører sammen på den måten at ved troen er mennesker forent med Kristus, som i sin person er vår rettferdighet (1.Kor 1:30), både syndenes tilgivelse og Guds frelsende nærvær.

At dette er en rett forståelse av Felleserklæringen, bekreftes av at både lutheranere og katolikker i forkant av undertegnelsen har bekreftet at rettferdiggjørelsen er å forstå både som syndstilgivelse og fornyelse. Her kan det for eksempel vise til en uttalelse fra Det norske bispemøtet i 1996. Her sies blant annet at Felleserklæringen gir ”større rom for at rettferdiggjørelse og fornyelse ikke kan adskilles i frelsesprosessen, selv om man kan skjelne mellom dem” (min utheving).

Ratzingers uttalelser i media

I tillegg kan føyes til at reservasjonene fra Katolsk hold overfor Felleserklæringen er sterkere enn hva mange ønsker å tro. De reservasjonene som kommer kan tolkes som en oppfordring til å la Felleserklæringens effektive forståelse av rettferdiggjørelsen få større betydning for det som ellers uttales i dokumentet. I et intervju som har vært lagt ut på Den katolske kirkes norske nettside gir daværende kardinal Joseph Ratzinger uttrykk for hvor den katolske kirkes oppfatning av denne saken står i vår tid.

Problemet for de katolske er, tydeligvis, at en effektiv forståelse av rettferdiggjørelseslæren ikke lar seg harmonere med den lutherske læren om at det troende menneske samtidig er synder og rettferdig. Det argumenteres med andre ord for at det eksisterer en motsetning mellom Felleserklæringens lære om rettferdiggjørelsen som en prosess, og det den uttaler om at en kristen samtidig er synder og rettferdig. Her følger noen klipp fra intervjuet:

Journalist: Man har ofte understreket at det dreier seg om en enighet om sannheter i rettferdiggjørelseslæren og ikke om hele rettferdiggjørelseslæren.

Ratzinger: Dette er en viktig distinksjon. Begge sider har fremhevet at man ikke ganske enkelt har oppnådd enhet om rettferdiggjørelseslæren, men om grunnsannheter i denne læren. Det vil si at det hersker fullstendig enighet i noen spørsmål, mens andre spørsmål ennå er åpne.

Journalist: For eksempel?

Ratzinger: Det dreier seg ikke om uttrykk som sådanne, men om deres betydning i en sammenheng, slik tilfellet for eksempel er med uttrykket simul iustus et peccator ("samtidig rettferdig og synder" o.a.). For Luther, som var plaget av frykt for evig fordømmelse, dreide det seg om vissheten om å være elsket og rettferdiggjort av Gud, selv om han visste at han var en synder. I dette henseendet fantes det seg for ham et "både- og": Han visste virkelig at han var en synder, og samtidig at han var fullkomment rettferdig. Begrepet er et uttrykk for hans personlige erfaring, som deretter også ble fordypet gjennom teologiske overveielser. Den katolske kirke på sin side taler om tingene på et objektivt plan, og understreker at det ikke finnes noen dualisme. Når noen ikke er gjort rettferdig av Gud, så er han heller ikke rettferdiggjort. Rettferdiggjørelsen, det vil si nåden som blir gitt oss i sakramentet, forandrer synderen, gjør ham til en ny skapning, som Paulus sier. Likevel forblir, slik konsilet i Trent sier, "konkupisensen", det vil si tilbøyeligheten til synd, en tilbøyelighet som fører til synd, men som i seg selv ennå ikke er noen synd. Dermed snakker katolikkene om "konkupisens" (tilbøyelighet), protestantene om synd. Dette er de klassiske kontroversene.

Lenger nede leser vi følgende:

J: Jeg vil ennå en gang komme tilbake til uttrykket simul iustus et peccator. Det finnes en forståelse av dette uttrykket som sier at nåden ikke virker en reell forandring, men bare dekker over menneskets synd.

R: Ja, i denne betydningen er det viktig å fastslå at Gud faktisk virker i mennesket. Han forvandler det, skaper noe nytt i det. Han uttaler ikke bare en ytre dom over mennesket. Dette har en langt videre rekkevidde. Det skjer en forvandling av universet og av verden. Jeg tenker for eksempel på eukaristien. Vi katolikker tror at nåden virker en reell forvandling av mennesket og en begynnende forvandling av verden. Vi tror at nåden er en foregripelse av en total forvandling av verden - slik som offergavene blir forvandlet i eukaristien.

Avsluttende refleksjoner

Innledningsvis ble det reist spørsmål om Felleserklæringen mellom lutheranere og katolikker fra 1999 har ført til en grunnleggende enighet om frelse og rettferdiggjørelse. Vi har sett at man under utarbeidelsen av Felleserklæringen presiserte, at konsensus mellom de to kirkesamfunnene bare er mulig på grunnlag av den forståelse av rettferdiggjørelsen som kommer til uttrykk i Felleserklæringen.

Min oppfatning er at Felleserklæringen åpner for en såkalt effektiv forståelse av rettferdiggjørelsen. Det betyr at man anser rettferdiggjørelsen for å være både syndsforlatelse og fornyelse av mennesket. Dermed føres det inn et premiss som ikke er kompatibelt med genuin luthersk teologi. Luthersk teologi benekter ikke at rettferdiggjørelse også fører til en fornyelse av mennesket. Man vil likevel skjelne mellom rettferdiggjørelse og fornyelse.

Grunnen er at man vil fastholde Bibelens tale om at mennesker blir frelst ved tro, uten gjerninger. Man ønsker ikke en gang å trekke inn «fornyelsen» som grunnlag for frelsen. Frelsen tilskrives Jesus alene, hans død og oppstandelse, og hans oppfyllelse av Guds lov i vårt sted. Frelse for et enkelte menneske kan derfor aldri bli noe annet, eller noe mer, enn den rettferdighet og syndstilgivelse som vi mottar av Gud, for Jesus skyld.


 

Relatert



Støtt foross.no
Ca leselengde
20 min
Ressurstype

  Aktuelt

Forfatter
forfatter_fotoSkrevet av: Arne Helge Teigen.
  Arne Helge Teigen er førsteamanuensis ved Fjellhaug Internasjonale Høyskole. Han er gift med Ellen, har tre barn og bor i Oslo.
   Ressurser av Arne Helge Teigen
Vil du støtte foross.no?

  Du kan gi via kredittkort

  Du kan benytte Støtt foross via Vipps! med Vipps-nummer: 70979

  Mer info og andre alternativ finnes på siden STØTT OSS.