Og hvis forbrytelsen er der, kan vi da skylde fullt og helt på sekularismen, eller på liberalteologien?
Dette var ting som opptok meg etter at jeg nylig fikk gleden av å være med på lanseringen av Dan Korns siste bok; "Som om Gud fanns – det sekulära samhällets religiösa rötter" (Timbro förlag). Lanseringen skjedde med en panelsamtale mellom forfatteren, Felicia Ferreira (sjefsredaktør for den svenske avisen Dagen), Per Svensson (journalist og forfatter), samt Johan Hakelius (journalist og spaltist).
Det ble en samtale som utviklet seg til å handle en del om nettopp mangelen på tilgivelse, mangelen på et «renseanlegg», som Johan Hakelius kalte det.
Mye av det som refererer til de sekulære samfunnene kommer fra jødisk-kristen tro og kultur, dette vet vi godt. At demokratiet har sin grunn i religion, er mange klar over. Dan Korn trekker trådene så langt tilbake som til de 70 som ble utvalgt av Israels stammer for å råde og dømme allerede under ørkenvandringen. (Forsøkene på å dra demokratiet tilbake til den greske kulturen, som var veldig hierarkisk, er egentlig ganske overraskende.)
At skolevesenet på alle nivåer ofte har blitt initiert av kristne i vårt land, vet vi. At tanken om alle menneskers likeverd og alles samme rett til verdig og respektfull behandling springer ut fra den kristne troen, er vi også bevisste om.
Boken gir mye, i alle fall til meg som ikke har utdannelse, men etter hva jeg har forstått, gir den også mye til akademisk skolerte lesere som jeg har snakket med, som har lest boken. Hos meg vekker den tanker omkring hva det sekulariserte samfunnet faktisk har gjort med mennesket og hva sekularismen har gitt i motsetning til hva kristendommen gir og har gitt.
Det er én ting som utpeker seg: Mangelen på tilgivelse, nåde, en mulighet til å omvende seg og å gjøre galt om til rett.
For hva sier det sekulære samfunnet (og da mener jeg samfunn, ikke stat) som så mange advarer så sterkt imot når det kommer til tilgivelse og nåde? Eksisterer nåde og tilgivelse virkelig? På hvilken måte og i hvor stor grad har den kristne troen latt seg påvirke av samfunnets syn på disse tingene?
Det kan være lett å slå fast at tilgivelse i virkeligheten knapt finnes i det hele tatt. Du skal ikke lete lenge på sosiale medier før du finner utsagn som «internett glemmer aldri». Og når man skriver «glemmer», mener man «tilgir».
Enda lettere er det å finne total fordømmelse av den eller dem man synes har oppført seg feil,og også der råder en total mangel på vilje til å tro at mennesker kan forandre seg. Fraværet av tilgivelse, nåde og å gi folk en sjanse til å omvende seg er som oftest total.
Ikke tilgi
Hvilken kultur er det vi har vokst opp i som gjør dette; å ikke tilgi seg selv og heller ikke forvente tilgivelse og nåde fra andre?
Dermed gjør vi oss ofte «harde» både mot oss selv og andre, og dette virker så naturlig og selvsagt for så mange. Sekularismen har jo gjort det slik at mennesket er seg selv nok, vi trenger ingen gud som blander seg borti hva vi gjør eller har meninger om hvordan vi lever.
Sekularismen, i alle fall her til lands, har jo også gjort det klart for oss at hver er sin egen lykkes smed. Det blir forventet av oss at vi skal bidra i storsamfunnet, stille opp for hverandre og være gode medmennesker, men samtidig forventes det grunnleggende at vi skal klare oss selv.
Dan Korn har en god gjennomgang av hvordan eldre kulturer (og mange i dag høyst aktive, for eksempel i Afrika og Midtøsten) har hatt klan- og familiestrukturer som har betydd alt.
Han trekker individualismen så langt tilbake som til da Abraham tok med seg Sara og resten av husholdningen sin og forlot sin far, noe som egentlig var utenkelig i kulturen de levde i. Nå holdt jo Abraham fast ved mye av dét å ta seg av sine nærmeste, men kanskje kan det nettopp sees på som begynnelsen på en utvikling til det individfokuserte samfunnet vi har i dag?
Jeg tenker at vi har gått fra et «du+du+du+jeg» der man helt klart hadde ansvar for sin egen oppførsel, men også kunne stole på at man fikk støtte og hjelp fra de andre, til et «du+du+du+jeg» som snarere isolerer hver enkelt fra de andre hvis problemer oppstår.
Vi forventer oss at noen andre, ofte i form av stat eller kommune, skal ta hånd om samfunnet. Vi skal fortsette å bygge våre egne prosjekter i form av karriere og andre ting. Før tok man mer ta vare på hverandre og da ikke bare i den egne familien, men også slekten, bygda, bydelen, som en litt nærmere sammenheng i alle fall.
Dette har utviklet seg til et fokus på individets person. Kan det hende at dette har vært sekularismens store sjanse?
Man har fått folk til å tro, ikke bare at de skal klare seg selv uten noen gud, men også at hvis de bare er gode innbyggere som er med på å velge styresmakter, bruker sin ytringsfrihet og så videre, vil alt bli bra. Ved å tenke slik har man tatt bort muligheten for en komplett tilgivelse og dermed stilt mennesket aldeles «nakent» frem i sin ufullkommenhet.
Det er nok lett for oss å legge hele skylden for dette på ateister, sekularisering og lignende, men er kirken og kristenheten uskyldige i denne demonteringen av muligheten for en fullstendig tilgivelse, for nåde og omvendelse? Definitivt ikke.
Jeg tror at kirken og kristenheten generelt, uansett om vi snakker om liberalteologer eller de mer klassisk bekjennende, har en del av skylden for den mangel på tilgivelse og den nådeløse kulturen vi lever i i dag.
De liberales «skyld» er kanskje lettest å se for mange. Der har man jo, i alle fall tildels og hos mange, villet fjerne, eller i alle fall grovt forminske, synden. Synd finnes ikke mer. Å snakke om synd gjør ingenting annet enn å tynge ned samtidsmennesket og får det til å føle seg så uvel, så det må vi slutte å snakke om. Gud er jo tross alt bare kjærlighet. Synd hører sammen med et kontrollsamfunn av samme kaliber som æreskulturen og den har vi jo «vokst ifra».
Jo, argumentene er velkjente. Det som jeg lurer på (og jeg har spurt i debatter uten å få ordentlige svar), er om man også tar bort tilgivelsen?
Det som folk i dag kan bli ille til mote av å høre, er kanskje ikke alltid hva Bibelen taler om som direkte synd, men er det allikevel i nåtidens øyne. Disse øynene dømmer hardt og får mange til å leve under en veldig pressende byrde som liberalteologiens ekskludering av synd og dermed tilgivelse ikke har noe svar på.
Eller…?
Svaret blir vel at man ikke skal ha dårlig samvittighet (kjenne på syndenød, ville man vel sagt før), for alt er jo greit! Gud sier ikke nei til noe du vil eller gjør, Han elsker deg alltid allikevel. Og dette sistnevnte er jo på sett og vis sant.
Friheten i Kristus?
Har de konservative kristne, eller klassisk troende, også noen skyld, de som ikke fornekter synd og dermed kan videreformidle Guds tilgivelse til dem som angrer og ønsker omvendelse? Jeg tror det.
Jeg tror at mange innen kristenheten ofte har vært for dårlige til å forklare.
Nå har det sannelig funnes akk-så-sterke røster som har fordømt tidligere tiders ensidig loviske forkynnelse og annet, og ikke helt latt prester og andre teologer forklare alle ganger, men jeg lurer også på i hvor stor utstrekning ambisjonen har vært til stede?
Har man gravd seg så mye ned i sine egne ståsteder at man ikke har innsett hvor mange mennesker det er som faktisk ikke forstår? Har man mislyktes med å forklare friheten i Kristus på en pedagogisk måte?
Det verste av alt: Har man mislyktes med å forklare friheten i Kristus i motsetning til det fangenskap som både liberalteologien og det sekulære gir? I begge disse må du hele tiden være beredt til å endre synspunkt.
For å uttrykke det nærmest simpelt, må du være klar til å forandre ditt høyeste ønske når det kommer til feriedestinasjon, klesstil, innredning, hvilken musikk du liker, for ikke å snakke om politiske ståsteder etter hva som er gangbart i dag eller hva som er in for tiden.
Dine tanker om alle menneskers like verdi må kunne endres etter hvordan de politiske vindene blåser. Hva som er rett eller feil blir avgjort dag for dag av dem som Johan Hakelius, under lanseringen av Dan Korns bok, kalte «nåtidens prester», i og med at de i så stor grad setter agendaen slik som eldre tiders prester gjorde fra prekestolen: journalistene.
Men det gjelder da selvfølgelig å lese «rett» avis også.
Resultatet av sekulariseringen
Vi kan alle se sekulariseringens resultater og, med ganske stor skyld tenker jeg, liberalteologiens: Mennesker har gått seg vill i så mangt.
Visst har mennesket både fri vilje og er begavet av Skaperen med en hjerne som skal brukes. Men å stilles fram så helt uten rammer er kanskje ikke så bra allikevel?
Vi ser en skremmende høy prosentandel, fremfor alt unge, som sliter psykisk. Vi ser foreldre som «går på knærne» i sine forsøk på å gi barna alt som samfunnet sier de «må» ha. Vi ser mennesker som driver seg selv til utbrenthet når de tror at de ikke duger hvis de ikke orker alt og kan alt. Vi ser mennesker som ser ut til å strekke seg desperat etter ethvert lite halmstrå av håp, uansett om det kommer fra en læresetning eller politiske ledere.
Vi ser helt enkelt mennesker i stort behov av tilgivelse, nåde og en sjanse til å omvende seg. Mennesker som ser ut til å jage rundt etter en følelse av å faktisk være elsket.
Der har vi innen den mer konservative delen av kristenheten en skikkelig god mulighet til å være et alternativ. Vi må bli bedre til å forklare. Vi må bli bedre pedagoger. Vi må innse at sekulariseringen i landene våre har gått så langt at mange ikke forstår dette med tilgivelse og Guds nåde i det hele tatt.
Om ikke annet så synes jeg ofte at jeg ser en misoppfatning om at når man tilgir noen så skal man også glemme og akseptere det som har skjedd, hvilket jo ofte er umulig. Når man tenker på den måten, er det ikke vanskelig å forstå at det protesteres mot tanken på tilgivelse.
Hvis vi gjør det, tror jeg på en stor mulighet for det som kalles «påkristning» i en enda større skala enn i dag.
Hvis vi kan bidra til at mennesker får tilbake troen på tilgivelse, for sin egen og andres del, snarere enn å leve i håpet om at «jeg er nok ganske OK, tross alt», da tror jeg mye, på mange plan, ville vært vunnet for hele samfunnet så vel som for enkeltindivider.
Dette er et oppdrag for hele kristenheten naturligvis, men kanskje vi som bekjenner oss til Kristus og tror på tilgivelsen har et særskilt ansvar når det kommer til dette?
Det kan være verdt å tenke på, synes jeg.
Artikkelen stod først på trykk i “Kyrka och folk” som vi har et samarbeid med om utveksling av stoff. Se nettutgaven her. Teksten er oversatt fra svensk av Silje Kiil.
