Jesus befalte å gå ut i all verden og gjøre disipler, døpe og lære. Disiplene gikk da og plantet menigheter fra by til by. Gjennom menighetsplanting når vi lengre ut med evangeliet, samtidig som vi fornyer de eksisterende menighetene i Norge.
I denne artikkelen vil du få vite:
- Hva vi mener med å plante nye menigheter.
- Hvorfor menighetsplanting er både bibelsk og misjonsstrategisk riktig.
- Hvordan du kan bli engasjert i menighetsplanting der du bor.
Hva er menighetsplanting?
Det er spenning i lufta, samholdet er sterkt, og en kjenner på avhengighet til Gud. I forrige uke overga ei ny seg til Jesus, og lovsangen stiger i begeistring og overgivelse til han som er verdt all ære. De er en menighetsplanting, og lever i forventning til hva Gud vil gjøre i dem, og rundt dem der de bor.
Apostelen Paulus skriver i 1 Kor 3:6 at han plantet, Apollos vannet, men Gud gav vekst. Dette skriver han for å beskrive sitt forhold til menigheten i Korint som han etablerte noen år tidligere. Dette litt underlige uttrykket beskriver altså Paulus sin misjonsstrategi, nemlig prosessen med å starte et nytt kristent fellesskap, i et geografisk eller kulturelt område, med et eget lederskap. (Apg 14:21-23.)
Bildet med en plante får frem at menighetsplanting er en lengre prosess, som begynner smått, men som over tid har potensiale i seg til å vokse.
En menighet er «forsamlingen av de hellige, der evangeliet blir lært rent og sakramentene forvaltet rett» (CA7). Jesus er den som konstituerer kirken gjennom sitt løfte om nærvær: «For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem» (Matt 18:20). Det er Jesus som «bygger sin kirke» (Matt 16:18) på jord, og bare Gud som «gir vekst» (1 Kor 3:6).
Likevel er vi kalt til å ta del i dette arbeidet gjennom å være Jesu hender og føtter i verden, og som Paulus legge grunnvollen som en klok byggmester i kraft av den nåde Gud gir. (1 Kor 3:10).
Hvorfor menighetsplanting er bibelsk
I Matt 28:18-20 befaler Jesus at vi skal gjøre disipler, døpe og lære, og Apg 2:41-47 viser tydelig at nye troende ble ført inn i en levende og tilbedende menighet med andre kristne.
Apg 14:21-23 forteller oss hvordan misjonsbefalingen ble forstått: Der hvor nye kristne kom til tro etablerte Paulus menigheter, med eget lederskap, og dermed sikret han mest mulig permanent innflytelse i den byen. Nye menigheter var et tegn på Guds rikes fremgang og tilstedeværelse.
Allerede i NTs tid ser vi at det oppstår flere menigheter i byer. Grupper av kristne samlet seg ulike steder i byen, og utgjorde hver for seg ulike forsamlinger. Praktiske, geografiske hensyn, ulike nettverk og kulturelle koder gjorde at kristne samlet seg ulike steder i byen. (se f.eks. Rom 16)
Ut fra byene ble det gjerne også plantet nye kirker i omkringliggende landsbyer og bygder, etter som kristne flyttet på seg og fortalte om det nye de hadde hørt. Slik var de første menighetene reproduserende, og kirken vokste stødig.
Nye kristne ble ikke bare oppfordret til å «velge Jesus», men ble innlemmet i et menighetsliv og ble disippelgjort til levende etterfølgelse av Jesus.
Menighetsplanting var, og er, den direkte konsekvensen av utføre Jesu misjonsbefaling.
Hvorfor menighetsplanting er misjonstrategisk riktig i Norge
Paulus mente det var klokt å plante menigheter med Jesus som grunnvoll (1 Kor 3:10). I hele vår kristne historie har kristne plantet menigheter, og det har over tid vist seg som den mest effektive evangeliserende og disippelgjørende misjonsstrategien vi har. Her følger noen av grunnene.
Timothy Keller, kirkeplanter fra New York ramser opp tre fakta:
- Unge voksne finnes alltid uproporsjonert i nye fellesskap.
- Nyetablerte er nesten alltid bedre nådd av nye fellesskap.
- Nye sosiokulturelle grupper i et samfunn er alltid bedre nådd av nye fellesskap.
Også i Norge ser en at nye menigheter når flere nye enn etablerte menigheter. Menigheter som er ti år og eldre opplever nesten alltid en sementering av tradisjoner og interne behov som tvinger dem til å rette fokuset innover.
Nye menigheter er i stedet formbare, og kan enklere nå ut til nye nettverk av mennesker. De er tvunget til å rette fokuset utover mot menneskene utenfor menigheten for i det hele tatt å komme i gang. Dette utløser kreativitet, og mobiliserer det allmenne prestedømmet ved at flere må melde seg på og bidra.
Nye kirker tiltrekker seg, og gir rom for, en høyere andel fremtidsretta og innovative mennesker med større risikovillighet og pågangsmot. Disse er gjerne for urolige og utålmodige for etablerte kirker, men i menighetsplanting kan deres styrker komme til sin rett.
Evangeliserende
Tent av evangeliet, og et ønske om å nå nye mennesker, setter en menighetsplanting i gang en prosess hos sine medlemmer i å kontekstualisere og aktualisere evangeliet for de menneskene de møter i sin hverdag. De må da selv be og søke inn i evangeliets kjerne for å kunne gi det videre ekte og virkelighetsnært. Slik er ny menighet med å fornye Kristi kropp i sitt område.
Hvem kommer? I Norge de siste 10 årene er det gjerne tre grupper som trekkes mot nye menigheter. Den første gruppen er aktiverte hjemmesittere, mennesker som gjerne bærer på en tro, men som ikke har følt seg hjemme i noe av det etablerte. Den andre gruppen er tilflyttere og nyetablerte som ser etter et fellesskap å engasjere seg i. Den tredje, og noe mindre gruppen, er nyfrelste som kommer til tro gjennom menighetsplantingens evangeliserende arbeid.
Nye menigheter gjør evangeliet tilgjengelig for nye grupper i samfunnet.
Fornyelse vs. nyplanting
Hvorfor kan vi ikke bare fornye de etablerte kirkene, det krever jo en del å starte helt fra bunn, spør du kanskje.
Her bør vi ikke tenke enten/eller, men både/og. Vi må fornye de etablerte, og plante nye menigheter.
Når nye kirker etableres må vi trene oss i å se det store i det. De nye kan nå ut til nye mennesker som din egen sammenheng ikke når. Ved å flytte fokus over fra å se «vårt rike» vokse, til at «Guds rike» vokser, får takken og æren stige opp til han som er høstens herre.
Trussel eller nye muligheter
Når nye menigheter etableres vil det alltid være en liten gruppe fra de andre menighetene i området som blir med i den nye. Disse er ikke så mange som folk tror, men det kan oppleves som et tap for de menighetene som mister eksempelvis 2-3 familier. Med tiden ser en likevel at sår gror, og at nye mennesker går inn og fyller oppgaver som ble ledige når noen gikk. Etablerte kirker kan i stedet for motstand velge å bli inspirert og fornyet ved å ha en menighetsplante i nærheten.
Flere etablerte menigheter i Norge ser nå på seg selv som en menighet som ønsker å plante ut nye fellesskap i sitt område, fordi de ser at dette kan føre til vekst og fonyelse både for deres nyplanting, og sin egen modermenighet.
Ved å plante ut fornyes og vitaliseres kirkelandskapet, og vi når enda lengre ut med de gode nyhetene!
Hvordan bli engasjert i menighetsplanting?
Hvis du synes dette er verdt å sjekke ut videre bør du kontakte din egen kirke eller organisasjon for å få mer informasjon. Alle de største organisasjonene og kirkesamfunnene i Norge har i dag egne ansvarlige for menighetsplanting og de vil hjelpe deg i gang. Disse kan dele erfaringer fra menighetsplantere som har gjort det før deg, og fortelle historier til inspirasjon og motivasjon.
De lutherske sammenhengene har stort sett samlet seg rundt M4 Norge, som tilbyr flere verktøy for å hjelpe nye menigheter i gang.
Videre lesning
- Eksponensiell – Hvordan du og vennene dine kan starte en misjonal menighetsbevegelse av Dave og Jon Ferguson.
- Menighetsplanting – Hvordan lede og multiplisere menigheter av Tom Nebel og Steve Pike.
- «Why Plant Churches» av Timothy Keller.
- «Hvorfor og hvordan plante menighet i Norge», masteroppgave av Johannes Vålandsmyr
