Den rødkledde og skrukkede julenissen som kommer trampende inn i de tusen hjem har vært biskop en gang. Det aner en ikke ved første øyekast, men Santa Claus var én gang Sankt Nikolas.
Historien
Nederlandske juleskikker oppfører 6. desember som minnedagen for helgenen. Denne dagen fulgte med emigranter til Nord-Amerika og etter hvert ble minnet om Sankt Nikolas forvandlet til den nissen som vi nå kan se i Coca Cola-reklamene på TV. Det som forener disse to tilsynelatende ulike skikkelsene er at de begge kommer med gaver.
Opprinnelig var altså Nikolas biskop i Myra i sydvestre Tyrkia, en liten by som nå heter Demre. Han levde på begynnelsen av 300-tallet og sannsynligvis deltok han på kirkemøtet i Nikea i år 325. Det var bare et tiår tidligere at kristendommen hadde blitt tillatt og Nikolas hadde vært fengslet under forfølgelsene. Egentlig vet vi ikke så mye mer om ham enn som så, men i hans minne vokste flere legender fram. Legender gjengir ikke nødvendigvis historiske hendelser, men man kan nok regne med at de har en viss sannhetsgehalt.
Den gavmilde biskopen
Nikolas skal ha kommet fra en velstående familie. Han hadde arvet en formue som han var gavmild med. Det fortelles at han en gang hjalp tre fattige jenter. Det så ikke ut som at de kunne ha noen annen fremtid enn prostitusjon men så grep Nikolas inn; om natten kastet han inn tre poser med gullmynter gjennom vinduet og dermed hadde jentene fått penger som de kunne bruke som medgift. Nå kunne de gifte seg og leve frie liv innenfor de rammene som gifte kvinner hadde.
Her oppfører Sankt Nikolas og Santa Claus seg annerledes enn den nissen vi kjenner. Julenissen her hjemme kommer på julaften, banker på og kommer inn i stua med julegaver. Santa Claus derimot kommer om natten, uten at noen ser ham. Han tar seg inn i huset gjennom skorsteinen og stapper gavene ned i strømper som barna har hengt opp. Det som biskop Nikolas og Santa Claus har til felles er altså ikke bare at de kommer med gaver, men i tillegg at de gjør det i hemmelighet.
Ulike land med ulike tradisjoner
I Nederland heter Santa Claus Sinterklaas. Han kommer med gaver til barna 6. desember med en mitra, en bispelue, på hodet. Han kommer i følge med en svart tjener, Zwarte Piet. Som man kan forvente seg, har man diskutert hvorvidt det er passende å beholde denne delen av tradisjonen den seneste tiden. Nederlandske emigranter hadde med seg tradisjonen om Sinterklaas til Nord-Amerika. Deres sentrum ble New Amsterdam, som siden ble hetende New York da kolonien ble tatt over av engelskmennene.
I Amerika ble de nederlandske tradisjonene blandet sammen med engelske tradisjoner om Father Christmas. Denne ligner mer på vår tradisjonelle nisse selv om hans engelske slektning er mer knyttet til julegleden. De tradisjonelle fjøsnissene våre er jo gårdsvoktere som man fort kan irritere på seg, og som man ikke må bli uvenn med. Nissen her til lands kom tradisjonelt ikke med gaver men skulle selv få gaver og skikken med å sette ut et fat med julegrøt til nissen har levd til denne dag på enkelte steder. Nissene våre er i tillegg ikke ikledd Coca Cola-rødt, men grått.
Fortellingen om Nikolas’ tre poser med gull har fått ytterligere en konsekvens; av en eller annen grunn har Nikolas blitt pantelånernes skytshelgen. De kunne ofte ha et skilt med tre kuler som minnet om Nikolas’ gullposer.
Sjøfarernes skytshelgen
Det fortelles også om Nikolas at han en gang med sine bønner berget et skip som var i ferd med å gå under. I noen av historiene berettes det at han selv var ombord i båten, på pilegrimsreise på vei til Jerusalem. Gjennom denne historien har han også blitt en skytshelgen for sjøfarere. På grunn av dette finnes det en Sankt Nikolaskirke i mange havnebyer. I Stockholm er for eksempel Storkyrkan opprinnelig tillegnet ham.
Sankt Nikolas i Bari
I Myra, der Nikolas var biskop, er det ingen kirke som kan dateres tilbake til hans tid. Det eldste vi finner der er delvis restaurerte ruiner av en kirke fra 700-tallet, hvor tyrkiske myndigheter tillot at en ortodoks gudstjeneste ble feiret i 2007. Det finnes fremdeles en ortodoks biskop som har tittelen biskop av Myra.
Relikviene etter Sankt Nikolas er i Bari i sydøstre Italia. Handelsmenn tok dem med seg i år 1087 og man kan mistenke at de stjal dem for å gi hjembyen sin muligheten til å utmerke seg som pilgrimsmål. Selv mente de at de reddet dem fra muslimene som var på fremmarsj i området. På lignende måte hadde evangelisten Markus’ relikvier tidligere blitt tatt med hjem fra Alexandria av handelsmenn som hørte hjemme i Venezia.
I Basilica Di San Nicola i Bari finner vi relikviene etter Sankt Nikolas. Kirken ble bygd omkring disse på slutten av 1100-tallet. I kirken, så vel som i hele Bari, blir det holdt høytidsdag for helgenen 9. mai til minne om at relikviene ankom byen. Nikolas-statuen blir ført fra kirken til havna, der det holdes en friluftsmesse. Siden blir statuen satt til å tilbringe ettermiddagen på en båt for å minnes hvordan han ankom byen.
Sankt Nikolas aktes høyt i den ortodokse kirken, særskilt i Hellas og Russland. I kirken i Bari finnes det et kapell for ortodokse gudstjenester. Bildeveggen som kalles ikonostasen minner om hvordan de fordømmelsene som Roma og Konstantinopel forkynte over hverandre i år 1054 er opphevet. Dette ble markert på slutten av det Andre Vatikankonsilet etter et tidligere møte mellom Pave Paul VI og Athenagoras, patriarken av Konstantinopel. Dette betyr ikke at de to kirkene er forent men at de har innledet en dialog med forsoning som mål.
Et forbilde for gavmildhet
Nikolas, både som den opprinnelige biskopen han var og som Santa Claus, kan inspirere oss til gavmildhet. De stemmer begge godt overens med Jesu ord om at det er saligere å gi enn å ta, som visselig ikke er nedskrevet i noen av evangeliene men som Paulus minner om i sin avskjedstale til de eldste i Efesus (Apg 20:35). At man gir gaver i hemmelighet uten å skryte av godheten sin, er også i overenstemmelse med Jesu formaning i Matt 6:1a:
Ta dere i vare så dere ikke gir deres almisse for øynene på folk, for å bli sett av dem.
Naturligvis burde givergleden vår gjøre seg gjeldende året rundt og ikke bare omkring julehøytiden.
Artikkelen stod først på trykk i “Kyrka och folk” som vi har et samarbeid med om utveksling av stoff. Se nettutgaven her. Teksten er oversatt fra svensk av Silje Kiil.
