Publisert

Noe falt i god jord Om konfirmanter og Guds Ord


Ca leselengde:
7 min

Det er absolutt ingen selvfølge at det fremdeles er så stor andel av årskullene som velger kristen konfirmasjon her i Norge. At kirken får treffe så store deler av ungdomskullene er en velsignelse vi ikke riktig enda vil se fruktene av, men vi kan likevel tenke over hvilken enorm mulighet dette gir oss. Det er en stor glede for oss som jobber med konfirmanter i ulike sammenhenger, samtidig som det kan være utfordrende.

Selv når godviljen legges til kommer man ikke utenom at en ganske stor andel av konfirmasjonskullene ikke har den store interesse for det som formidles dem om vår kristne tro. Ganske mange, kanskje de aller fleste av dem, vil ganske enkelt ikke være der. At dette tærer på både motivasjon og frimodighet er ikke så rart. De aller fleste av landets prester og konfirmantlærere har nok på et eller annet tidspunkt kjent på en gryende frustrasjon. Hva i alle dager er det vi egentlig driver med? Har det noen hensikt å bruke våre krefter og konfirmantenes tid på å prente inn Den Lille Katekisme mot deres vilje?

Svaret synes noen ganger å være et implisitt «nei». De fleste, når de blir spurt, er der primært fordi de vil ha penger fra familien og en stor fest, og så er katekismen glemt og gjemt så snart det siste kakestykket er spist opp.

Det er egentlig ikke så rart at vi kan ha et anstrengt forhold til kristen konfirmasjon i våre dager. Med alt styret rundt kommer troens innhold i siste rekke og det vi som kristne og prester synes er viktigst, det kommer dårligst ut. I Den norske kirke, der jeg har min tjeneste, er dette ganske vanlig. Det er nå engang sånn det er å være en folkekirke. Da vil vi alltid ha en gruppering som hovedsakelig ønsker kirkens tjenester til bruk i overgangsriter som dåp, gravferd, vigsel og konfirmasjon. Vi må heldigvis ikke være unnskyldende folkekirketeologer for å ha fred med dette. Vi skal se at det er god grunn til en økende frimodighet.

Erfaring fra noen år med konfirmasjonsundervisning i ulike menigheter har vist at dette ikke kan tas fatt på med de samme forventningene som vekkelsesmøter. Det er ikke alltid uttalt, men det er i stor grad det som gjøres i dag. Forventningen er kanskje innerst inne at en vårdag i mai skal man stå der med en liten hær nyfrelste og ivrige kristne som skal fylle kirken og dra ned snittalderen. Det hadde vært veldig fint, samtidig er dette bildet ganske langt fra det mange som jobber med konfirmanter erfarer.

Ikke bombe, men såkorn

Vi har nettopp feiret Såmannsøndag i kirken, hvor årets prektentekst fra Lukas 8 handlet om at Jesus ligner Guds Ord med et såkorn. I prekenen jeg holdt pekte jeg på at mye moderne kirketenkning forutsetter at Guds Ord er en bombe, ikke et frø. Jeg tror man legger opp til å bli rimelig skuffet hvis man forventer en voldsom sprengkraft som selv Bibelen ikke forutsetter. Jeg er riktignok ikke bonde, men vet at det tar tid for et såkorn å vokse seg stort. Da er det ikke så rart hvis vi ikke ser fruktene av forkynnelsen med en gang, eller hvis vi må vente på at konfirmasjonsundervisningen skal gi resultater. Vi skal likevel ikke tenke at vi har gjort noe galt av den grunn, for Ordet er forkynt og sådd, og før vi aner ordet av det kan det spire frem.

Slik kom jeg til tro

Jeg vil mene at jeg selv er et bevis på at Ordet spirer og bærer frukt der man minst venter det. Jeg hadde ingen større interesse av å bli konfirmert, men ble overtalt til å bli med i kirken av en kamerat. Gjennom konfirmasjonsåret var jeg nok tidvis han som kanskje helst så frem til festen, men enten jeg ville det eller ei så ble jeg eksponert for Guds Ord.

Gud er trofast mot sitt Ord og vi vet at der Ordet forkynnes, der skapes troen. Det skjedde også med meg, og sakte men sikkert vokste troen på Jesus Kristus frem. Jeg hadde aldri en kraftig omvendelse eller syndenød, eller andre heftige opplevelser. Men det er heller ikke poenget. Jeg har etter hvert blitt overbevist om at det ikke trenger å være noe heftig, kanskje det til og med er greit dersom det ikke er det. For det jeg fikk oppleve, uten at jeg forstod det selv, var at Guds Ord er levende og virkekraftig, og vokser selv når vi ikke er klar over det.

Guds eget ord er virkekraftig

På Såmannssøndag hører det med å synge Eyvind Skeies salme En såmann går på marken ut. Her synges det at såmannen er Gud, og dette er en fantastisk ting å minnes når det kommer til forkynnelsen av Ordet, enten det er til konfirmanter eller andre. For det er jo ikke jeg, i min egen kraft og med min egen autoritet, som forkynner. Selv ikke når stemmen er min. Presten eller predikanten taler Guds Ord på Guds vegne, så da må vi kunne si at det er Gud som forkynner – som strør sitt Ords såkorn ut. Dette gjør at vi kan stole på at det er et godt ord.

Selv når det ikke skjer eksplosivt, bærer det i seg en enorm kraft. Det er ikke så rart, det er jo evangeliets eget ord. Alle mennesker, enten de vet det eller ikke, trenger å høre at deres synder er forlatt. Når dette ordet lyder, sprer Gud sine himmelske såkorn vidt og bredt, noe havner på steingrunn, noe havner i god jord, og noe havner i konfirmantjord. Jeg tror at også det siste jordsmonnet kan gi frukt.

Stol på Ordet. Stol på Gud!

Dette er altså min oppmuntring til deg som trenger det. Du som har jobbet trofast med konfirmanter i årevis. Du som har en konfirmant du har et ekstra nært forhold til og gjerne skulle sett at kom til tro. Du har ingen grunn til å gi opp. Stol på at Gud er trofast mot sitt Ord og vil la det vokse og bære frukt til rette tid. Jeg har selv møtt igjen konfirmanter og andre ungdommer hvor det er tydelig at Guds Ord virkelig har fått gode vekstvilkår i livene deres.

Like lite som bonden kan mase på såkornet for at det skal vokse raskere kan vi mase på Ordet for at det skal skape tro. Det skjer i den tid Gud har bestemt det. Han kaller når tiden er inne. I mellomtiden skal vi fortsette med vår tjeneste, vi skal arbeide i Guds rike med forkynnelse og bønn, og fremfor alt stole på at det Ordet som forkynnes bærer i seg kimen til evig liv.

For Guds Ord det er levende og virkekraftig. Ikke nok med det, Gud har knyttet helt særskilte løfter til sitt Ord, og det er ganske fint når man vet at Gud er trofast og ikke kan lyve. Dette løftet er slik vi leser det hos profeten Jesaja, at Ordet ikke vender tomt tilbake, men utfører det Gud har sendt det til. Da tenker jeg at vi ikke skal bekymre oss så mye om at vi forkynner til de rette menneskene, de som allerede er skikkelige og fine. Det ville jo vært bakvendt. Vi må, som såmannen, ukritisk forkynne til alle vi møter.

Dette innebærer å ta på alvor at konfirmanter, som alle andre, trenger evangeliet. De trenger å høre det søte budskapet om deres synders forlatelse. Og til sist, fremfor alt tror vi at det er Gud som skaper tro, også i konfirmantene. Vi kan i ro og tillit stole på ordene til Paulus fra 1. Tessalonikerbrev 5:24;

Han er trofast som kaller dere, han skal òg gjøre det.


 


Støtt foross.no
Ca leselengde
7 min
Ressurstype

  Aktuelt

Skrifthenvisning

  1. Tessalonikerbrev  5: 24

Forfatter
forfatter_fotoSkrevet av: Mikael Bruun.
  Mikael P. V. Bruun kommer fra Oppegård og er prest i Sogndal. Han er engasjert i FBB og Johanneskretsen, og har tidligere vært prest i Luster og Nordreisa.
   Ressurser av Mikael Bruun
Vil du støtte foross.no?

  Du kan gi via kredittkort

  Du kan benytte Støtt foross via Vipps! med Vipps-nummer: 70979

  Mer info og andre alternativ finnes på siden STØTT OSS.