Det er noe meget underlig og skummelt med Johannes Døperens liv. Det begynner eventyrlig og storslått. Men ender det i tragedie – eller lyser det av frihet til det siste?
Fra eldgammel tid har kirken feiret Johannes Døperens fødsel på denne tid, et halvt år før Kristi fødselsdag. Og det kan være en god anledning til å stoppe litt opp å meditere over Døperens liv og gjerning. Det er om ham Jesus sier:
Noen større enn døperen Johannes er ikke reist opp blant dem som er født av kvinner.
Matt 11,11
Ja, det er noe meget underlig og skummelt med hans liv. Det begynner eventyrlig og storslått (Luk 1, 5-25). På underfull vis får det gamle ekteparet Sakarja og Elisabet barn.
Slik hender det: Da det igjen var blitt tempelpresten Sarkarjas tur til å gjøre tjeneste i templet, viser Herrens engel Gabriel seg for ham og kunngjør at hans bønn om å få barn er blitt bønnhørt. Sarkarja blir forferdet og spør hvordan han skal vite dette. Så straffes Sakarja med stumhet for sine rasjonalistiske betenkeligheter overfor løftet fra Herrens engel. Til slutt løses hans tunge igjen og han profeterer og lovsynger med sin store lovsang (Luk 1, 68-79).
Johannes oppfyller Guds plan
Ikke bare er omstendighetene omkring Johannes fødsel og navngivning underfulle. Evangeliene forkynner at han er oppfyllelsen av hellig profeti og at han har en særlig plass i Guds plan, nemlig som veibereder for Herren selv (Matt 3,3). Ja, han er så fylt av Den hellige ånd allerede som foster, at han hopper av glede i livmoren til Elisabeth, da Maria kommer på besøk, gravid med Jesusbarnet. (Luk 1,41)
Begynnelsen skinner altså av guddommelig inngripen og plan.
Johannes vokser også opp slik som Herrens engel har forutsagt. Han lever spartansk og botsforkynnelsen hans fører til omvendelse for mange.
Forvirring og tragedie
Men så er det som livet blir mindre planmessig, forvirret og ender i en grusom tragedie. Da Jesus kommer og vil døpes er det som Johannes ikke har samme klarhet, som han hadde som foster, om hvem Jesus er og hva hans gjerning er (Matt 3, 13ff). For en første betraktning kan han virke forvirret og ikke særlig åndsfylt. Verre blir det, da han blir fengslet og lar sine disipler gå til Jesus med det anfektende spørsmål, om Jesus er den, som skal komme (Matt 11,3). Og helt planløst og tragisk virker hans endelig, når en ung jentes dans fører til at han halshugges. Det er som Gud har glemt ham og slett ikke hadde en så storslått plan med ham. Johannes kan forekomme usikker og svak, desorientert og en fiasko. Han betyr ikke en positiv forskjell i kong Herodes palass.
Johannes og Herodes – bundet eller fri?
Herodes – med tilnavnet Antipas – skildres ikke bare som voldelig despot, som ikke tåler den minste kritikk. Han er nok sin fars maktfullkomne sønn. Han gjør som han vil og heller ikke sitt strategiske ekteskap lar han seg styre av. Han forstøter sin første kone til fordel for Herodias, som har vært gift med hans halvbror. Det er noe moderne med Herodes Antipas. Han lar seg ikke stoppe i å realisere seg selv, og la kjærligheten blomstre.
Men hvor fri er Herodes? Hvor lykkelig er han? Den jødiske historikeren Josefus tolker Herodes som opptatt av å unngå å sjenere romernes interesser. Men dette sier nok mer om Josefus selv. Evangelistene Matteus og særlig Markus kommer med noen flere detaljer, som peker i litt annen retning.
Når Herodes blir kjent med Jesu virksomhet, så er han slett ikke upåvirket:
Kong Herodes fikk også høre om ham/Jesus, for hans navn var nå blitt kjent, og han sa: Døperen Johannes er stått opp fra de døde, derfor virker disse kreftene i ham.
Mark 6, 14
Det gjentas til og med: Johannes, han som jeg halshogde, er stått opp av døde! (Mk 6, 16). Her avsløres urolige tanker hos den selvrådige konge. Fascinasjon, frykt eller håp? Eller det alt sammen?
Styrt av Herodias
Videre forteller Markus, at Herodes er under innflytelse fra sin kone. Det er først og fremst henne, som reagerer mot Døperens: Det er ikke tillatt for deg å ha din brors kone. (6,18) Hun vil ikke finne seg i, at det blir satt spørsmålstegn ved hennes – eller deres – livsførsel, selv om det åpenbart var i strid med normene i folkets religion.
Herodias hadde da lagt Johannes for hat og søkte å få ham drept, men hun kunne ikke sette dette i gjennom. For Herodes var redd for Johannes, da han viste, at han var en rettferdig og hellig mann, og han holdt sin hånd over ham.
Mark 6,20
Slik avslører det seg at det er så som så med kongens samvittighet og vilje. Selv om han vet, at Døperen er rettferdig og hellig, så bryter han loven for sin hustrus skyld, og for sitt eget renommés skyld. Han trosser sin samvittighet. Når han så ikke følger sin hustrus ønske til punkt og prikke, så er det av frykt. Hvor Herodias er lidenskapelig og selvhevdende, så vakler Herodes og går på det ene kompromiss etter det andre. Ja, Herodes ’hørte ham gjerne’ (6,20). Kan Herodias ha følt livsførselen sin truet, og vært redd å miste mann, status, makt og rikdom? Og kan kanskje Herodes ha ant at Johannes talte sannhet?
Overmannet av øyeblikket
Så er det, at konges fødselsdag kommer og feires etter alle kunstens regler. Og kongen blir betatt av sin stedatter Salomes dans (6,22). Nå er kongen overmannet av sine følelser, og lover alt, ja sverger på det (6,23). Salomes avhengighet av sin mor antyder, at Herodias kan ha lagt en felle for sin ’ektemann’. Hun har brukt sin kjennskap til ham til å få innflytelse over ham imot hans vilje. Hun instrumentaliserer sin datters dans. Politiserer den. Hva slags kjærlighet legger feller for sin partner? Og får partneren til å handle imot sin samvittighet?
Det står, at kongen ble meget bedrøvet da han hørte hva Salome ønsket seg (6,26). Dette var virkelig ikke noe, han hadde lyst til. Hvorfor er han da ikke fri til å gjøre, hva han vil? Hvorfor ender han opp med å handle stikk i strid med sitt ønske? Kjenner han ikke seg selv? Vedkjenner han seg ikke at han ville lytte mer til denne Johannes? Tør han ikke?
Det står at det er fordi han sverget å oppfylle Salomes ønske, og av hensyn til sine gjestene, at han ikke ville nekte å oppfylle ønsket (6,26). Han er bundet av sine egne ord. Han kjenner ikke en høyere instans, som stiller ham fri fra urett. Han er redd for å tape ansikt overfor gjestene. Noen, som uansett står under ham. Tross, at han gjerne ville høre mer fra Johannes, ender han opp med å bli redskap for Herodias hat.
I sin handlekraft har han blitt unnfallen. Han som ikke kjenner noen høyere instans enn seg selv og anseelsen hos sine betrodde menn, han blir slave av øyeblikket, av andres ord og handlinger. Hvordan han har hatt det etter dette vet vi ikke, men visse sider av seg selv har han låst inne. Men det skulle gå verre med ham. Herodias får ham til å føre krig imot sin første svigerfar, men han lider nederlag. I sin ærgjerrighet får Herodias også sin mann til å forlange kongetittel av keiser Caligula, men dette ender forsmedelig med avsettelse og forvisning. Altså ende han også i ytre ufrihet i tillegg til den indre.
Fri i fengselet
Vi vender vi tilbake til Døperen Johannes. Bildet av ham, som hard fanatiker, hvis moral bryter sammen i møtet med fengsel og sverd holder ikke. Hans disipler fortsetter å vise ham ærbødighet og kjærlighet, også etter at han så plutselig ble henrettet (6,29). Ved det de gjør, vitner de om, at de anser ham som åndelig lærer inntil det siste. Hvorfor?
Riktig nok er Johannes Døperen ufri i fengselet. Men selv om han gir avkall på sterk drikk, på luksus og komfortable klær, så bevarer Johannes døperen sin gjerning med Ordet intakt, han bevarer sin frihet, sin glede. Han tier ikke, selv når det koster. Han holder fast i at det finnes en instans uten for ham selv (Joh 3,31). Noe høyere, som han står til ansvar overfor.
Han vet at hos Gud gjelder ikke personsers anseelse (Apg 10, 34; Rom 2,11), hos Gud er loven like for alle, liten og mektig. Han svikter ikke sitt kall, som en som rydder vei for Herren. Han peker radikalt på lovens gyldighet for alle –også på det samlivsetiske området. Gud vil verne om ekteskapets hellighet. Det er noe som er tillatt og noe som ikke er det. Johannes samvittighet er fri, fordi han vet at Gud finnes; at Guds vilje kjennes i De hellige skrifter; at hans liv, hans skjebne er i Guds hånd, og ikke avhengig av Herodes og denne verdens mektige.
Botspredikant forkynner nåden
Vi får ikke være så opptatt av Johannes strenge forkynnelse (Matt 3,1ff) at vi blir blinde for at han også er den første til å forkynne, at i Jesus er nåden, at Jesus er Guds Lam, som bærer bort verdens synd (Joh 1,29)! Eller som han selv sier da hans disipler vil ha døperen til å gripe inn overfor, at Jesus også døper og alle kommer til ham. I stedet for å oppfatte Jesus som noen rival, svarer han:
Den som har bruden, han er brudgommen. Men brudgommens venn, som står og hørerpå ham er full av glede over å høre brudgommens røst. Denne min glede er nå blitt fullkommen.
Joh 3, 29
Hvem av oss kan si det, at vår glede har blitt fullkommen? Johannes trykker ikke seg selv ned, når han sier, at Jesus skal vokse, han selv avta (Joh 3,30). Han vet at han har et stort kall, en unik tjeneste og han kaller seg Jesu venn eller forlover. Han kjenner en glede som er både stor og fullkommen, fordi han skjønner at i Jesus kan vi bli fri fra synden og det synden har ødelagt. Når han taler om å «ha bruden», så er det ikke noe som er oppnådd ved list og vold, men på en måte, som det bare er fylt av glede. Å «ha bruden» er ikke resultat av et spill, hvor man utnytter hverandre med samtykke som redskap, men hvor man frivillig gir seg selv til den andre, så ordet har inneholder ikke noe begrensninger i tid og rom.
Johannes sviker ikke sin gjerning, sitt embete, sin forkynnelse, men holder fast både på lovens strenge ord. Og han holder fast på evangeliets milde tiltale, syndenes forlatelse. For Jesus bærer all verdens synd. Han er brudgommen, han har bruden, da er det bare glede.
Sakarias lovsang for Johannes
Og du barn skal kalles Den Høyestes profet.
For du skal gå fram for Herrens åsyn
for å rydde hans veier,
for å lære hans folk frelse å kjenne
ved at deres synder blir forlatt,
på grunn av vår Guds inderlige miskunnhet,
som lot soloppgang fra det høye gjeste oss,
for å lyse for dem som sitter i mørke og i dødsskygge,
for å styre våre føtter inn på fredens vei.
Luk 1,76f
Teksten ble tidligere publisert på delsin.no.
