Jeg er blitt bedt om å skrive litt om Satan og onde ånder, slik jeg møtte dem som misjonær. Det har vært vanskelig for meg, da jeg her beveger meg ut i et område som nordmenn flest tror at ikke eksisterer. Når jeg nå skriver om dette, regner jeg med at noen vil se det som et gufs fra en overspent misjonær, som i beste fall husker feil, eller i verste fall dikter opp usanne historier.
Derfor har jeg hentet eksempler fra et undervisningshefte som jeg skrev da jeg underviste ved Singapore Bible College (1989-1995), da eksemplene som jeg nevner var langt ferskere i minnet enn de er i dag. Jeg siterer også litt fra en bok jeg skrev for noen år siden med god hjelp av min gode venn Espen Ottosen ("Når Gud forandrer." Lunde Forlag 2002.)
Noen sitater fra Bibelen
Bibelen lærer oss at Satan og hans åndehær er virkelige og farlige. De er ikke et resultat av menneskers tanker, eller et forsøk på svar på det ondes problem i denne verden.
Det er nok å nevne noen få bibelsteder. Satan kalles ”denne verdens Gud” som ”har forblindet de vantros sinn, så de ikke ser lyset fra evangeliet …” Med andre ord, i denne verden har han makt til å holde mennesker borte fra frelsende tro på Jesus.
Peter nevner i sitt første brev at djevelen
går omkring som en brølende løve og søker noen han kan oppsluke. 1.Pet.5:8
Bildet av en brølende løve minner oss om at Satan er farlig. Han bedriver en virksomhet der han gjør alt for å føre mennesker bort fra Jesus og legge dem under sin makt. Apostelen minner oss om å ”stå ham imot, faste i troen!” (v.9).
Paulus skriver om
falske apostler og svikefulle arbeidere, som skaper seg om til Kristi apostler. 2.Kor.11:13
Han minner om at det skal vi ikke undre oss over, ”for satan selv skaper seg jo om til en lysets engel!” (v.14). Det er noe besnærende ved en lysets engel. Han frister oss ved å fremstille løgnen som en tiltrekkende og ufarlig sannhet, og slik kan føre oss til fall. Da blir det alvorlig det som Paulus avslutter med:
Da er det ikke noe stort om også hans tjenere omskaper seg til rettferdighets tjenere. Men for dem skal enden svare til deres gjerninger. 2. Kor 11:15
Må Gud bevare oss fra å bli regnet blant disse!
Ikke bare Satan
Bibelen lærer oss at Satan ikke er alene. Paulus nevner den kamp vi har ”mot ondskapens åndehær i himmelrommet.” Det er disse som kalles de onde åndene. Satan er lederen. Bibelen er klar på at det er de onde ånder som står bak verdens ulike religioner (1.Kor 10:19-21). De kan besette mennesker som åpner seg for satanisk innflytelse. I mange kulturer blir mennesker overgitt til Satan. I Indonesia er det vanlig at et nyfødt barn blir brakt til trollmannen (”dukun”) og overgitt til en beskyttelsesånd.
Satan har en fryktelig makt over alle de ufrelste menneskene. Det er ikke noe rart at han kalles denne verdens gud (2. Kor 4:4) og denne verdens fyrste (Joh. 12:31).
En sterkere makt
Gud være takk! Det er en som er sterkere (Matt 12:28-29). Ved sin soningsdød på korset overvant Jesus Satans makt (Kol 2:13-15). Satan har lidd et totalt nederlag. Derfor lever han på ”lånt” tid, det vil si at en dag er hans tid forbi. Hans endelikt er ”sjøen med ild og svovel”, som det står i Åp.20:10. Eller som Jesaja sier:
Til dødsriket skal du støtes ned, til hulens dypeste bunn. Jes.14:11-15
Sammen med sine lakeier skal han der ”pines dag og natt i all evighet” (Åp.20:10).
Men her er mer å si. Her i tiden lever og virker Satan og hans åndehær med ”lånt” makt. Det vil si at Gud har satt en grense for den maktinnflytelse Satan får utøve. Det er som han sier: ”Så langt, men ikke lenger!” Jobs bok er et eksempel på det. Også evangeliene vitner om at Jesus viste sin makt over de onde ånder ved å drive dem ut av mennesker (Mat 17:14-21 og mange andre steder).
Den samme makt har den kristne menighet fått i dag. De onde ånder kan drives ut i Jesu navn, og da brytes Satans makt. Bare les Apostelgjerningene om det som skjedde i den første kristentid. Et mektig vitnesbyrd om at alle som tar sin tilflukt til Jesus og blir frelst, blir befridd fra Satans kontroll.
Ikke slik at han lar det troende menneske i fred. Nei, han kan fremdeles friste til fall. Han har en alliert i vår syndige natur. Her må vi holde oss til Bibelens gode råd:
Stå ham imot, faste i troen! 2.Pet.5:8
Ta derfor på Guds fulle rustning på, så dere kan gjøre motstand på den onde dag og bli stående etter å ha overvunnet alt. Ef 6:13
Noen eksempler fra min misjonærtid
Jeg tror det er mye ugjort på teologiens område når det gjelder å ta på alvor det Bibelen sier om Satan og hans åndehær. Kanskje det er våre brødre og søstre kirkene i sør som må hjelpe oss til en bedre forståelse av disse ting. I alle fall er det slik at den virkelighet som møtte meg da jeg kom til Indonesia i 1977, hørte jeg ingenting om i løpet av de fire årene jeg gikk på Misjonsskolen på Fjellhaug.
Mine indonesiske brødre og søstre snakket ofte om besatte mennesker som i Jesu navn hadde blitt løst fra Satans bånd. De hadde tatt et oppgjør og fornektet Satan og brent opp alle sine fetisjer. Ofte var det forbundet med kamp der Satan ikke så lett ga avkall på sitt bytte. Jeg undret meg veldig, men etter hvert fikk jeg personlig erfaring med den forferdelige trelldom mange levde under.
Mitt første møte med den okkulte verden skjedde i juli 1977. Det var bare et par måneder etter at vi kom til Batu på Øst-Java, der vi bodde i 12 år. Hvert år i juli arrangeres det en bibelkonferanse med tusenvis av mennesker fra hele Indonesia. På et av kveldsmøtene, midt under prekenen, hørte vi et forferdelig brøl fra en i forsamlingen. Det viste seg å være ei lita jente. Hun var vel rundt 15 år. Hun krøp rundt på gulvet og ropte med mannsstemme spottende ord av verste sort. I forsamlingen var det ingen tvil; hun var besatt av en ond ånd. Selv betraktet jeg det hele på avstand, fersk som jeg var i landet.
Den kvelden ble jenta fri. Hun fornektet Satan, og ble ledet til tro på Jesus. Det viste seg at hennes familie hadde blandet kristendom med den tradisjonelle tro på åndeverdenen. De måtte jo få med seg ”velsignelsen” fra begge verdener. I Indonesia kaller de slike ”kristen kartu penduduk”, som vi best kan oversette med ”nominelle kristne”, kirkemedlemmer uten personlig tro på Jesus.
Hvert år reiste lærere og studenter ved Bibelinstituttet i Batu på evangeliseringsturer rundt om i Indonesia. Disse turene varte gjerne en måned eller to. I 1978 var jeg med i et team av fire studenter og en kollega som bærer det vanskelige navnet Pondsius Takaliuang. Han er en kjent evangelist i Indonesia. Denne mannen fikk jeg reise sammen med flere ganger. Det var lærerikt for min del. Det jeg opplevde på den turen, har på en underlig måte bundet meg til Indonesia. Det kom så nært innpå meg hva det betyr å stå med en fot i mørkets rike og hvilken kamp som pågår der Jesu navn blir forkynt.
Vi reiste fra Padang på Vest Sumatra, via Riau-provinsen og til øyene sør for Singapore. Overalt hadde vi møter i kirker og andre steder. På et møte reiste ei ung kvinne seg opp; hun fikk det travelt å komme seg ut. Men før hun kom til døra, falt hun om stiv som en stokk. Folk ilte til, og plutselig begynte hun å bukte seg bortover midtgangen og hveste som en slange. Pondsius´ stemme skar igjennom: ”Hva du nå enn heter, du onde ånd, så byr jeg deg i Jesu navn: Far ut av denne kvinnen!”
Fra ”slangen” på gulvet kom det en uhyggelig latter. Den onde ånden ropte: ”Kom deg vekk herfra, du som forkynner Jesu navn. Dette er min eiendom. Her har du ingenting å gjøre!”
Pondsius fortsatte: ”Jeg byr deg i Jesu navn, si meg navnet ditt.” Etter litt kom det: ”Jeg heter hor.” Det ga et støkk i forsamlingen. ”Jeg heter også tyveri og hovmod.”
Jeg må erkjenne at jeg lurte veldig på om dette var bibelsk holdbart. Er det riktig å si at mennesker som sliter med hovmodige tanker, er besatt av en ond ånd? Skepsis og tvil trengte seg på.
Jeg skjønte at her sto jeg overfor en verden som var helt ny for meg. Og samtidig kunne jeg ikke fornekte det jeg så og hørte. Uansett hvordan en snur og vender på det, var det ingen tvil om at her sto vi overfor en kvinne som trengte åndelig hjelp.
Hun fikk den hjelpen og ble løst. Hun kom til tro på Jesus. Da skjedde det som beskrives i Matt 12:43-45. Der leser vi om at når den onde ånden forlater et menneske, og det mennesket kommer til sann tro på Jesus, så er det ikke rom for den onde ånden lenger. Men, som det også går frem av disse versene, er det viktig at den som blir løst, får solid og god opplæring i den kristne tro. Ellers kan den onde ånden komme tilbake. Det var noe vi la veldig vekt på i vårt virke i Indonesia.
Noen betraktninger i etterkant
Jesu-navnet har noe forunderlig ved seg. Det koster å spørre mennesker om de tror på Jesus. Det navnet skaper gjerne trykkende stillhet der det blir nevnt. Det hender også at folk blir fykende sinte. Å spørre folk om de tror på Gud, koster ikke så mye. For Gud tror jo de aller fleste på. Men Jesu-navnet – det skaper alltid konflikt!
Det var også min erfaring i Indonesia. Der Jesus ble nevnt og forkynt som frelser og forsoner, kom ofte reaksjonen, ikke bare i form av sinne og avstand, men også som direkte utslag av Satans makt over et menneske.
For meg er dette et eksempel på at Satan er reell. Han er ingen myte. Han er redd for Jesus, for han vet at han led nederlag da Jesus døde på korset. Derfor gjør han alt som står i hans makt for å holde menneskene borte fra troen på den treenige Gud. Det står:
Du tror at Gud er én. Du gjør vel! Også de onde ånder tror det – og skjelver. Jak.2:19
Det ser ut til at et av de sterkeste virkemidler Satan har, er å friste til å leve et liv i hor og urenhet. Det fineste som Gud har lagt ned mellom mann og kvinne, vil Satan og de onde ånder ødelegge. De vil at menneskene skal leve ut sine seksuelle lyster og fantasier utenom ekteskapet, eller i samkjønnede forhold.
Bibelen sier at slike ting er synd og leder inn under Guds dom (Rom.1:26-32; Heb 13:4). Johannes Åpenbaring advarer to ganger i slutten av boken mot disse syndene (Åp 21:8 og 22:15). Det tyder på at de særlig vil være utbredt i endens tid.
I dagens situasjon
Siden jeg kom hjem fra Peru for et år siden, har jeg prøvd å følge med i forskjellige debatter som går i media. Mye av det jeg har lest og hørt, fyller hjertet med sorg over at Bibelen blir omtolket, ja faktisk radbrekket, slik at den passer inn i vår tid.
Resultatet er at folk kan leve slik de vil uten konsekvenser for evigheten. Gud er jo kjærlighet! Klart han aksepterer alle uttrykk for kjærlighet mennesker imellom! Slik snakkes det. Inntrykket mitt er at snart er det ingenting av det Bibelen kaller synd, som bekjennes som synd lenger, i alle fall ikke synd imot Gud. Samtidig settes det spørsmålstegn ved nedarvede læremessige sannheter, som vi trodde sto urokkelig fast.
Mange rister på hodet. Noen tar del i debatten med rosverdige innlegg. Vi trenger de røstene i en forvirrende tid. Noen folder hendene og ber om at Gud må gripe inn med vekkelse og åndelig vårvær over landet. Men jeg har savnet klarere tanker rundt spørsmålet: Hvorfor er det blitt slik det er blitt hos oss?
Det går sikkert an å analysere seg fram til forskjellige årsaksforhold. Men har noen tenkt på at kanskje vi står overfor et satanisk angrep på vår kristne tro og identitet? Mange har sikkert tenkt tanken, men jeg har ikke sett det i debatten, hvis det da ikke har gått meg forbi.
Jeg tror i alle fall at han som kalles ”en lysets engel”, og som kler sitt budskap inn i besnærende tankespinn, klapper i hendene og applauderer det som skjer. Da er spørsmålet om vi som Guds folk har kraft til å stå djevelen imot, faste i troen, og ta konsekvensen av det – bryte opp, og finne sammen i levende fellesskap.
