Kirken og den moderne kultur
For mange år siden skrev den kjente psykiateren Berthold Grünfeldt at det pågår en kulturrevolusjon i de vestlige land. Han tenkte da på de enorme endringene som gjør seg gjeldende i synet på mann og kvinne.
Likestillingsidealet, kombinert med den moderne individualismen, fører til en tenkning hvor den enkelte i stor grad skal forme sin egen livsstil, ubundet av tradisjonelle forestillinger om kjønn, seksualitet og kjønnsroller.
Mye er godt og riktig i det moderne likestillingsidealet: Like sosiale rettigheter for mann og kvinne, lik lønn for likt arbeid osv. De tradisjonelle kjønnsrollene var for trange. Kvinnene har erobret nye arenaer innenfor politikk, kultur og i kirkeliv. Mannen er også i større grad trukket inn i ansvaret for hjem og barn. Her er mye å glede seg over.
Men utviklingen har også sterke negative trekk. Den kristne seksualetikk er på vikende front. Fri abort, skyhøye skilsmissetall og seksuell utfoldelse på tvers av de grenser som ekteskapet setter hører til de mørkere sider av kulturbildet, sett med kristne øyne.
I teologien har de fleste kirkesamfunn forlatt tanken om at Gud har gitt menn og kvinner ulike oppgaver i hjem og menighet. Og det siste som nå er på vei inn i vestlig teologi er det kjønnsnøytrale språk. Gud skal tiltales som både Vår Fader og vår Moder, for – sier man – Bibelens språk er kulturelt betinget.
Er vi helt akterutseilt? Representerer vi en undertrykkende og livsfiendtlig livsstil? Jeg ser det ikke slik. Det er min dype overbevisning at intet er mer livsbejaende, intet mer i pakt med vår dypeste natur enn vår klassiske kristne skapertro.
La meg i denne korte artikkelen få peke på noen få hovedlinjer. Plasshensyn tillater ikke en utførlig argumentasjon, men jeg risser opp det som for meg er noe av de viktigste punktene.
Mennesket i Guds øyne
Det er vår kristne tro at Gud har en plan for våre liv som mann og som kvinne. Vi er ikke totalt overlatt til oss selv i spørsmålet om hvordan vi skal leve. I et intervju med Dagbladet (06.02.04) sa forfatteren Erlend Loe at livet blir så vanskelig når det blir helt opp til oss selv å forme det. Men slik er det altså ikke! Der finnes en ”masterplan”.
Gud gir oss føringer i sitt ord for hvordan livet skal formes- som mann og kvinne, som foreldre og barn, i hjem og menighet.
I de første kapitlene i 1. Mosebok kan vi lese noen grunnleggende sannheter om oss som jeg sammenfatter slik:
1. Vi er begge (dvs. mann og kvinne ) skapt i Guds bilde. Vi er unike. Vi står under Gud, men over alt annet i skaperverket. 1. Mos 1:27. Dette forklarer det vi kan observere hver eneste dag, nemlig at menneskets evner og anlegg langt overgår det vi ser i dyreriket. Mennesket er ikke et dyr. Mennesket er en helt enestående skapning fordi det er skapt i Guds bilde.
2. Vi er begge avhengige av hverandre. For kvinnen ble tatt av mannen, men mannen er avhengig av kvinnen, 1. Mos 2:18, 20. Paulus sier det slik i 1. Kor 11:11f:
I Herren er verken kvinnen noe uten mannen eller mannen noe uten kvinnen. For liksom kvinnen er av mannen, så er også mannen av kvinnen. Men alt er av Gud.
Allikevel er kvinnen gitt en støttende rolle i forhold til mannen som er spesiell for henne. Paulus sier at kvinnen ble skapt for mannens skyld. Det er som om mannen er mer avhengig av henne enn omvendt. Ser vi ikke et tegn på dette i det faktum at mange kvinner, særlig enker og skilte kvinner, i større grad synes å mestre alene-livet bedre enn de fleste menn i tilsvarende situasjon? Jeg fornemmer her noe av skapelsens natur.
3. Vi er begge like store syndere og skyldig for Gud. 1. Mos 3 forteller om fallet. Vi er begge under syndens og dødens lov og trenger Jesu nåde like mye.
4. Vi er begge like elsket av Gud og like mye gjenstand for hans oppsøkende kjærlighet. For 1. Mos 4 forteller at livet går videre, at Gud beskytter morderen Kain og setter et beskyttende merke i hans panne, som et varsel om det korsets tegn vi alle trenger å bli merket med. Mennesket er fortapt uten Jesus.
Guds design for mann og hustru i hjemmet
Det er bare når mennesket ser seg selv i lys av Guds Ord at vi kan finne vår plass i vår jordiske eksistens. Vi er det vi er fordi vi er skapt i Guds bilde- og fordi vi er syndere.
Men her er det mer å si. Gud har en design for våre liv i de ordninger har han plassert oss i, særlig når vi taler om hjem og menighet.
Vi tror og bekjenner at Guds vilje er god. Derfor går vi også inn under de apostoliske formaningene med glede, og i forventning om at vi da skal fullbyrde vår bestemmelse. For vi er ikke uten videre der vi skal være! Å være menneske er å bli formet.
Mannen er hode for sin hustru, slik Faderen er det for Sønnen, sier Den Hellige Skrift (1. Kor 11:3). Dette skriftstedet er viktig. For Faderen og Sønnen er ett. De er likeverdige personer i den guddommelige treenighet. Likevel er det slik at Faderen er hode for Sønnen. Faderen er den som i større grad leder, Sønnen er den som i større grad ledes.
Dette er klassisk kristen teologi. Slik, sier Skriften, er det også med forholdet mellom mann og hustru. Mannen er innsatt som hode, innsatt av Gud. Som Faderen er Sønnens hode, er mannen kvinnens hode. Kan dette bety noe annet enn at han i større grad tenkes som familiens leder, hun i større grad som ledsager? Jeg tror det må være slik. Hun følger ham på en annen måte enn han følger henne.
Dette skal han så gjøre etter Kristi forbilde, sier apostelen. Den kristne ektemann vil elske sin hustru slik Kristus elsker menigheten (Ef 5:25).Han vil gå ved hennes side, lede hennes gang, tjene og elske i den selvoppofrende kjærlighet. Han er satt til å lede, ikke til eget velbehag, men til beste for hele sitt hus.
Og den kristne hustru vil underordne seg ham og følge ham, slik menigheten følger Kristus, som Ordet sier (Ef 5:24). Sammen vil de være foreldre med den myndighet og den mildhet som Herren har kalt dem til å utøve. De har et felles foreldreansvar og er begge gitt et forvalteransvar i tilværelsen.
En kristen kvinne kan ikke i sin eksistens tolke seg utelukkende som en mor og husmor. Se hva Salomos Ordspråk sier om den gode hustru! Hun utfolder seg på en stor arena! Allikevel ser vi at Skriften formaner henne til å være ”huslig”, til å oppdra barn og ha et særlig ansvar for hjemmet (Titus 2:4f, 1. Tim 5:10,14).
Derfor er min påstand at Bibelen plasserer den gifte kvinne med barn ”nærmere hjemmet”, mannen ”nærmere arbeidet” ute. Det er ikke et enten-eller, men et både-og. For begge!
For den kristne mor ser jeg det derfor slik at hennes yrkesaktive innsats utenfor hjemmet bør komme i tillegg til det ansvar hun har hjemme, ikke i stedet for. Og ektemannen må ikke svikte sitt medansvar hjemme. I vår tid trues dette. Barna overlates i stadig større grad til offentlig pleie. Er dette et fremskritt for barnet og for den kristne familie? Jeg betviler det.
Guds design for mann og kvinne i menigheten
NT og Oldkirken beskriver kvinner i en rekke tjenester i menigheten. Vi ser at både Jesus og Paulus hadde kvinner i sitt følge og gav dem undervisning. I Romerne 16 finner vi en rekke kvinner blant de medarbeidere som hilses. Vi ser av 1. Kor 11 og 14 at kvinner har utfoldet seg i gudstjenesten med profetiske gaver.
Kvinner har åpenbart hatt ulike lederoppgaver og deltatt i opplæring og undervisning, særlig blant barn og kvinner. Men vi ser også at Priskilla, sammen med sin mann, gav ”voksenopplæring” av predikanten Apollos (Apg 18:26).
Et fullstendig bilde av kvinners tjeneste i Oldkirken er dog vanskelig å fange inn. Men én ting er klart: Vi finner aldri noen kvinne som hyrde eller eldste. De færreste kirkesamfunn finner dette forpliktende i dag. Men jeg kan vanskelig se bort fra at NT pålegger menighetene å innsette kvalifiserte menn til hyrdetjenesten. Hyrdeembetet skal så å si ivareta en åndelig farsfunksjon i menigheten. Oppgaven er å lede hjorden, bygge den opp i den sunne lære og vokte den mot vrang lære (Titus 1:9, Ap 20:17-32).
Som mannen er gitt en hode-funksjon i sitt hjem, så på tilsvarende vis i menigheten. Primærbildet for menigheten i NT er bildet av et hjem! (1. Tim 3:5)
Mange vil hevde at dette var en tidsbegrenset ordning hva angår kjønn. Men der finnes en linje vi ikke bør overse: linjen går fra Jesu valg av de 12 apostler, den fører så videre til valget av Mattias som erstatter Judas (Apg 1), og leder oss til innsettelsen av eldste i hver by (Titus 1:5, Apg 14:23). Disse skulle være skikkede menn, og tjene i et embede som sees i forlengelsen av apostlenes tjeneste. For Peter, apostelen, kaller seg medeldste (1. Pet 5:1).
Når Paulus i sin argumentasjon om mann og kvinne i menigheten så trekker inn et Herrens bud (1. Kor 14:37), kan vi da våge å sette den klassiske forståelse til side? Jeg makter ikke det, men vil bøye meg for det jeg tror er Herrens”masterplan”, også i menigheten.
Noen vil spørre etter en dypere begrunnelse for dette. Paulus nevner to momenter.
For det første henviser han til underordningen som prinsipp (1. Kor 14:34) også i menigheten. Dette begrunner han i skapelsens orden (1. Tim 2:13). Som mannen skal lede i hjemmet, så også i menigheten.
For det andre henviser han til det faktum at Eva brøt budet først (1. Tim 2:14). Dette kan virke provoserende på oss ved første øyekast. Men la meg prøve på en forklaring: Jeg tror at apostelen her har hyrdeembedets korrigerende, avgrensende og tuktende funksjon for øye (Titus 1:9) Det hører med til hyrdembedets kall, i visse øyeblikk, å sette ned foten, si nei, øve tukt. Jeg tror at Paulus antyder at i en slik situasjon vil en kvinne være mer utsatt og sårbar enn en mann. Fordi kvinnen av natur søker den gode relasjon, er brobygger og konfliktdemper (i større grad enn menn ..?) skal hun ikke ha denne vokter-post i Guds Rike.
Hun skal utfolde seg som mor, ikke som far, også i menigheten. Denne mors-funksjon må vi ikke gjøre trangere enn Skriften selv gjør den. For i hjemmet utfolder mor og far seg side om side i sitt felles ansvar for hjem og barn. Slik bør det også være i Kristi menighet.
