For et land som Norge, der tilliten til politikere og andre toppledere historisk sett har vært veldig høy, gjør det vondt med ytterligere en skrape i lakken når en partileder tas for tyveri og uriktige forklaringer. Media er raskt ute med å montere en gapestokk der vi alle har tilgang til å spytte på ugjerningsmannen, og enkelte benytter seg virkelig godt av muligheten.
Loven og dommen
Loven i seg selv er god: du skal ikke stjele. Hvis alle følger dette ene budet, slipper du å bli frastjålet dine eiendeler. Det er godt og gagnlig for hele samfunnet om alle sammen avstår fra tyveri. Vi skal heller ikke glemme at synden har konsekvenser. Det er helt riktig å straffe lovbrudd. Andre mister tilliten til meg hvis jeg viser meg å være en tyv, løgner eller opptre uriktig på andre måter. Hvis jeg blir tatt i økonomisk kriminalitet, skal jeg kanskje ikke være kasserer i foreningen lenger. Hvis jeg tar livet av et annet menneske, fortjener jeg fengselsstraff fordi pårørende og storsamfunnet må beskyttes fra meg, men jeg må også både sone straffen, samt beskyttes fra å gjøre ytterligere skade.
Mennesket er en nådeløs dommer mot sin neste. Vi vet at vi ikke fullgodt klarer å leve opp til loven selv, men når andre faller, må de pekes ut. De offentliggjøres med navn og bilde, og media så vel som samtalene rundt bordene er steinharde. Oppførselen var utvilsomt uakseptabel og nå fortjener vedkommende å spyttes på i samfunnets gapestokk. Sakens hovedperson skal virkelig få betale, ja rent av blø! Fy skamme seg, tenk at vi har å gjøre med en tyv! Men vi ser ikke bjelken i vårt eget øye.
Se i nåde til meg arme, syndige menneske, som har krenket deg
Vi skal ikke heve oss over andre eller harselere med deres fall. I den grad vi gjør det, er det synd vi begår, som må bekjennes. All synd er synd mot Gud enda mer enn det er en krenkelse mot andre mennesker. Det er Ham vi dypest sett krenker med våre tanker, ord og gjerninger. Når mediebildet fylles opp av et enkeltmenneskes lovbrudd, skal vi kristne verken godte oss over dem eller tenke at vi er bedre. Tvert imot kalles vi til å bøye kne for den hellige Gud og bekjenne at også vi er syndere som ikke fortjener annet enn Guds timelige og evige straff og vrede.
Når nyhetene fylles til randen av et menneskes synd, kan fristelsen bli stor til å be med den urettferdige fariseeren i tempelet: “Gud, jeg takker deg fordi jeg ikke er som andre mennesker: røvere, urettferdige, horkarer” (Luk 18:11) Ordene var kanskje oppriktige og godt ment, men fariseerens egen syndsbekjennelse glimret med sitt fravær.
Paulus tok et kraftig oppgjør med dobbeltmoral i Romerbrevet:
Du som altså lærer en annen, lærer du deg selv? Du som forkynner at en ikke skal stjele, stjeler du? Du som sier at en ikke skal bryte ekteskapet, bryter du ekteskapet? Du som har avsky for avgudene, raner du templene deres? Du som roser deg av loven, du vanærer Gud ved å bryte loven! Rom 2:21-23
Det er nok her mange mener at skoen trykker i dag. Med skam må jeg bøye hodet og svare «ja» til Paulus: jeg har en ond og skrøpelig natur i meg der lovbruddene ligger latent. Noen fristes til vinningskriminalitet i større eller mindre skala, andre sverter sin nestes navn og rykte ved baktalelse. Enkelte begjærer sin nestes ektefelle mens andre igjen er misunnelige når de omkring dem har framgang. Synd er synd. Jesus strammer faktisk til så hardt at Han sier at hver den som ser på en kvinne for å begjære henne, har allerede brutt ekteskapet med henne i sitt hjerte (Matt 5:28). Er det fremdeles noen som våger å være hard og ukjærlig når de har å gjøre med et annet menneskes fall, eller står vi som en avslørt synder selv?
Liv og lære skal absolutt gå hånd i hånd uansett om det som definerer oss er at vi er politikere, sosialister, kristne, humanister eller noe helt annet. Troverdigheten oss mennesker imellom forvitrer hvis vi lever avvikende fra vår egen lære. Samtidig gir Guds Ord oss ingen anledning til å liberalisere loven når den blir for streng for oss; loven avslører og dømmer oss alle, og dens formål er å avsløre oss og føre oss til Kristus, hvor det er nåde å få.
Det overnaturlige budskap
Kristendommen har nemlig et sentralt element som er både ukjent og uhørt i andre livssyn så vel som i mediebildet: Nåde. Tilgivelse for synder, helt ufortjent, til og med de syndene vi begår når vi visste bedre. Den som flyr til Kristus skal ikke bli bortvist. Jesus kom til jord for å frelse syndere, han kom ikke for dem som mestrer livet eller er rettferdige. Dette er bokstavelig talt et overnaturlig budskap, så utenkelig er det!
Det går imot menneskets natur å tilgi, å la noen andre gå videre etter å ha begått lovbrudd uten at overtredelsen skal forårsake konsekvenser for dem. Evangeliet er et budskap som må forkynnes til oss utenfra, ovenfra. Nåden er faktisk så radikal at Gud selv sier at Han glemmer den synden vi har begått selv om andre mennesker kan huske hva vi har gjort mot dem. Du kastet alle mine synder bak din rygg. Jesaja 38:17
Dette betyr at du kan være tilgitt og salig ovenfor Gud men fordømt og rettelig straffes her på jord, helt samtidig. En morder og voldsmann ble dømt til døden i Stockholm men ble en kristen like før han skulle avrettes. Han rakk å få avsagt syndenes forlatelse, og hans siste ønske før han ble hengt, var å få synge salmen «Min framtidsdag är ljus och lång» selv om hans tid på jorden hadde kommet til en slutt. Når vi har et håp om en evighet hos Gud, er framtiden vår både lys og lang selv om vi har fortjent all mulig timelig straff.
Gud hoverer ikke over vår synd, Han har ingen glede i våre fall. Skulle jeg ha behag i den ugudeliges død? sier Herren Herren. – Mon ikke heller i at han vender om fra sin vei og lever? Esekiel 18:23 Gud hater synd men elsker synderen.
Nei takk
Det er fullt mulig å takke nei til den tilgivelsen som kostet Jesus alt. Du blir ikke frelst og evig salig om du ikke har lyst til å tilbringe evigheten med Gud. Men da står du alene på den ytterste dommens dag. Nåden skal heller aldri bli et påskudd for å leve fritt i et syndig liv.
Skal vi forbli i synden for at nåden kan bli dess større? Langt derifra! Vi som er døde fra synden, hvordan skulle vi ennå leve i den? Rom 6:1-2
Nei, fri og bevare. Vi skal fly bort fra synden som om det var et flammende og livsfarlig bål vi falt i.
Måtte våre egne fall så vel som dem som males med bred pensel i media lede oss til nåden og tilgivelsen som kun Gud ved Den hellige ånd kan skjenke oss i Kristus Jesus.
Denne artikkelen ble først publisert 08.07.2023
