Den norske forfatteren Karl Ove Knausgård har nylig skrevet et essay som er en oppsummering og en litt grundigere gjennomgang av et hovedtema i hans andre roman i et foreløpig firebindsverk: Ulvene fra evighetens skog. Hovedtemaet i essayet dreier seg om det som var i spill i den nylig feirede påsken: oppstandelsen og det evige liv.
I Knausgårds selvbiografiske romanserie Min kamp, forteller han om sin egen kristne tro i tenårene, som forsvant og ikke har vendt tilbake så langt, til tross for at Knausgård jevnlig beveger seg direkte og indirekte inn og ut av kristne temaer i sine bøker og essays. Slik også i essayet, hvor han avskriver kristendommens tro på oppstandelse.
Knausgård synes å finne mer mulighet for liv etter døden i deler av moderne vitenskap som forsker på muligheten for mer eller mindre varig forlengelse av livet, med blant annet henvisning til genforskeren ved Harvard University, David A. Sinclair. Selv om Knausgårds anliggende heller er aksept av dødens vilkår.
Knausgårds avskriving av kristendommens tro på oppstandelse virker – noe uvanlig for Knausgård – ganske overfladisk for meg. Knausgård avviser den kristne troen på oppstandelse med noen få setninger, der han refererer til "en fryktelig mistanke" som fra tid til annen har "overtatt menneskene", nemlig at oppstandelsen kanskje bare ble iscenesatt av disiplene, og at Jesus ikke var guddommelig.
Knausgård konstaterer at i den kristne kirken i den vestlige verden har det blitt slik at "den tidligere så dominerende forestillingen om evig liv er blitt kraftig nedtonet og nå er så tåkete og abstrakt at det ikke lenger er mulig å vite om det er et reelt fenomen eller bare en metafor."
At det i den vestlige verden er markante kirkelige stemmer som omskriver den klassiske, direkte troen på oppstandelse, er helt sant. I Københavns Stifts Årbok kan vi lese at kjøttets oppstandelse ikke skal forstås som "zombier som reiser seg fra graven og labber rundt. Du skal tenke på alle de gangene hvor du opplever at tiden blir opphevet, og du nesten blir løftet opp i en annen sfære. Kanskje under en konsert på Roskilde? Under en joggetur i sterk sol langs havet? Eller kanskje når du berører en flere millioner år gammel fossil? Følelsen av at tiden bare går, blir for et øyeblikk stoppet. (...) Det er kjøttets oppstandelse, og det skjer hele tiden i det – kroppslige – livet vi lever akkurat nå. Du er fortsatt din kropp, men du er også mer enn det."
Vi møtte noe tilsvarende i Danmark for ti år siden, da noen prester offentlig i Jyllands-Posten innrømmet at de hadde vanskelig for å tro direkte på noen av den kristne troens grunnleggende hendelser, som Jesu oppstandelse for eksempel. Dette utløste en omfattende mediedebatt om saken, samt et par bokutgivelser henholdsvis for og imot en rent billedlig forståelse av Jesu oppstandelse.
I en leder i Jyllands-Posten ble det uttrykt forståelse for utfordringene med ordene: "Det er kirkens og teologiens helt overordnede utfordring å skulle opprettholde troen på evangeliet og samtidig tale inn i en virkelighet der kristendommen er avmytologisert og fortrengt av troen på naturvitenskapens dogmer." Det hørtes ut som om forkynnelsen av evangeliet for det meste må finne sted på tross av bedrevitenhet, på tross av avmytologiseringen og naturvitenskapens fakta.
Det er et merkelig syn på forholdet mellom tro og fornuft i Jyllands-Posten, blant en rekke danske prester og til og med hos Karl Ove Knausgård. De ser tydeligvis ikke ut til å være klar over at en stor mengde moderne naturvitere har lett for å kombinere tro og fornuft.
En israelsk forsker, Baruch A Shalev, utga i 2003 en bok om de siste 100 års nobelprisvinnere innenfor alle kategorier. I boken fokuserer han spesielt på nobelprisvinnernes tro og kommer frem til at godt over 65 % er personlig troende kristne, 21 % er jøder, 7 % er ateister eller agnostikere, og de siste få prosentene tilhører andre religioner. Forøvrig er ateister og agnostikere merkbart overrepresentert innenfor de litterære nobelprisene, mens de kristne og jødene dominerer de vitenskapelige prisene.
En atomfysiker tror på Gud, en annen gjør det ikke. Det gjør ingen forskjell i deres daglige forskningsarbeid. De vil kunne komme til de samme konklusjonene innenfor sitt avgrensede forskningsområde, og hvis de er faglig uenige, handler det ikke om tro eller ikke tro på Gud. Skulle de derimot forsøke å formulere et helt fundamentalt syn på livet, ville uenigheten være åpenbar. Men dette handler ikke om et valg mellom tro og fornuft. Når det kommer til de fundamentale antagelsene om livet, vil begge være styrt av både tro og fornuft. Og av en mengde andre faktorer, mange av dem kan være helt ubevisste, som for eksempel påvirkning fra gener, foreldre, skolelærere, kultur og miljø og så videre.
Mange er dessverre fanget i misoppfatningen om at man kan velge å bygge sin oppfatning av virkeligheten på enten tro eller fornuft. Og velger man det siste, velger man den naturvitenskapelige tilnærmingen, mens man med valget av det første velger religionens tilnærming. Ingenting kunne vært mer feil. Og man gjør også naturvitenskapen en bjørnetjeneste ved å tillegge den evnen til å svare på alle tilværelsens avgjørende spørsmål.
Slik også spørsmålet om Jesu oppstandelse. Noen kan se ut til å tenke at alle selvfølgelig er enige om at kristendommen rent umiddelbart har et solid forklaringsproblem her – målt med fornuftens og naturvitenskapens alen. Det gir noen en form for medlidenhet med prestene, fordi de altså har fått denne overmåte vanskelige oppgaven: å forkynne mot bedre vitende. Andre, som Knausgård, ser ikke noen annen vei enn den fortynnende, men også uunngåelige konsekvensen: å nøye seg med billedlig, abstrakt forkynnelse av tidligere tiders bokstavelige forestillinger.
Men er det virkelig det eneste mulige: å forkynne mot bedre vitende, eller å nøye seg med billedlig, abstrakt forkynnelse?
Det kommer rett og slett an på våre grunnleggende antagelser om livet. Tror vi at vi lever i en lukket eller åpen virkelighet?
De som tror på den lukkede virkeligheten, tror at alt til syvende og sist er natur. De kan gjerne snakke om ånd og spiritualitet og mystikk. Man må bare være klar over at med disse uttrykkene beveger de seg hele tiden innenfor den virkeligheten hvis grenser er satt av den gitte natur og materie. Som nettopp ikke er "gitt". For det har ikke vært noen til å gi den eller skape den. Virkeligheten er lukket. Virkeligheten og verden eksisterer helt og holdent av seg selv. "Gud" er et av universets (ennå) uforståelige fenomener, omtrent som mørk energi eller en foreløpig ukjent tiende dimensjon.
De som tror på en åpen virkelighet, tror – akkurat som de gamle filosofene – at "ingenting kommer av ingenting". Verden og virkeligheten har ikke blitt til av ingenting. Det har aldri vært ingenting. Noe eller heller Noen var der først – som forutsetningen for at noe i det hele tatt eksisterer.
I en slik åpen virkelighet er det prinsipielt alltid åpent for at det kan skje et innbrudd utenfra. Et brudd med den kjente lovreguleringen. For lovreguleringen er ikke den ytterste virkeligheten. Det finnes en virkelighet forut for den lovregulerte virkeligheten vi kan måle og veie med våre instrumenter. En så å si uavhengig virkelighet. Og denne uavhengige virkeligheten, som de fleste identifiserer som Gud, gjør virkeligheten åpen. Virkeligheten er aldri i ytterste forstand bundet av sin egen lovregulering. Naturlovene, både de kjente og de ennå ukjente, kan prinsipielt brytes.
Om man er tilhenger av den ene eller den andre oppfatningen, er et spørsmål om tro. Ingenting i naturvitenskapen taler mer for den ene oppfatningen fremfor den andre. En stor del av verdens naturvitere tilslutter seg, som nevnt tidligere, en åpen virkelighetsoppfatning. Motsetningen er altså ikke naturvitenskap mot religion, fornuft mot tro.
Selvfølgelig gjør ikke den åpne virkelighetsoppfatningen Jesu oppstandelse til en enkel sak. Vi snakker jo om det unike, det fullstendig unormale, og derfor det ubebotlige. Man beviser ikke det enestående. Så troen er fortsatt med i spillet. Men hvis virkeligheten er større enn den synlige og målbare naturen, er det unormale, ubebotlige fullt ut mulig.
Tenk om min for tiden favorittforfatter Karl Ove Knausgård, samt en rekke teologiske stemmer i den danske folkekirken, kunne få mer innsikt i dette.
Artikkelen er oversatt fra dansk og har tidligere blitt publisert i Kristelig Dagblad.
