De oppfattes ofte som fiender. Noen naturvitenskapsforskere er svært religionskritiske og hevder at vitenskapen beviser at Gud ikke fins. Noen troende er svært vitenskapskritiske og angriper allment aksepterte teorier som fordekt ateisme.
Det er likevel lett å peke på grunner til at det ikke burde være slik. Bibelen oppfordrer oss til å drive naturforskning. Vi oppfordres til å underlegge oss naturen og råde over fisker, fugler og dyr (1 Mos 1:28), og det er vanskelig å gjøre det uten systematisk arbeid for å avdekke prinsippene bak naturens regelmessigheter.
Både fangstfolk og bønder har tenkt slik, og den bibelske skapertro var også forutsetningen for tilblivelsen av moderne naturvitenskap fra det 16. og 17. århundre av. De som drev fram denne forskningen, trodde på Gud og oppfattet sitt arbeid som forsøk på å avdekke den lovmessigheten Gud har lagt ned i naturen.
Det er altså ikke det såkalte moderne vitenskapelige gjennombrudd som har skapt forestillingen om at det er en motsetning mellom tro og vitenskap. Likevel er det en viss sammenheng.
Naturvitenskapen endret nemlig forståelsen av forholdet mellom Gud og verden. Tidligere tenkte en seg Gud som allestedsnærværende, og en forstod naturen som verdifull fordi Gud hadde skapt den. Nå underla en seg naturen på den måten at en først og fremst var opptatt av matematiske modeller for hvordan fenomenene i verden hang sammen.
Naturen mistet sin iboende, gudgitte verdi og ble råstoff for menneskers manipulering av den. Dermed forsvant Gud fra naturen, som ble oppfattet som en form for gudløs mekanikk.
Gud forsvant likevel ikke helt. Hva den livløse del av naturen angikk, ble Gud riktignok uinteressant utover det forhold at han antagelig hadde fastsatt naturlovene.
Annerledes forholdt det seg med det levende. Her fant en avanserte mekanismer for sansning, bevegelse og forplantning som ikke kunne ha noe annet opphav enn at Gud hadde tenkt det ut og sørget for at det ble slik. Fra slutten av det 18. og begynnelsen av det 19. århundre fikk vi derfor en form for naturteologi som ville bevise Guds eksistens ut fra de kompliserte strukturer som alt liv er avhengig av.
En av de mest kjente av disse naturteologene var William Paley, som i 1802 gav ut en bok som het Natural Theology or Evidences of the Existence and Attributes of the Deity Collected from the Appearances of Nature (Naturlig teologi eller bevis for Guds eksistens og egenskaper hentet fra naturens fenomener). Denne boken fikk stor utbredelse og mange lesere, og en av de ivrigste var Charles Darwin, som ble overbevist om at Paley hadde rett.
Da Darwin la ut på sin jordomseiling i 1831, reiste han derfor i den tro at det var slik Paley sa. Gud hadde skapt alle levende vesener mer eller mindre som de var nå, og levende veseners kompliserte og funksjonelle organismer beviste at Gud stod bak.
Etter hvert fant han likevel ut at dette ikke kunne stemme. Områder som var adskilt av fjell eller hav, hadde ulike dyrearter, og disse var nøye tilpasset sine omgivelser. Kombinert med det han visste om fossilfunn og husdyravl, ledet det ham til en ny og dristig teori: De ulike dyrearter var ikke skapt ved direkte guddommelige inngrep. De var blitt til ved en naturlig prosess hvor de egenskaper hadde gått i arv som var best egnet for å sikre overlevelse.
Denne prosessen, som Darwin kalte naturlig utvalg, hadde ikke bare ansvar for endringer innen de ulike artene. Plante- og dyreartene var selv blitt til på denne måten. Paley tok altså feil; naturens fenomener beviste ikke Guds eksistens.
Da Darwin la fram denne teorien i boken Artenes opprinnelse i 1859, møtte han to former for kritikk. Den ene var rent faglig og hevdet at Darwin ikke gav noen god forklaring på de observerte fenomener.
Denne kritikken forstummet imidlertid etter hvert som en fikk en bedre forståelse både av jordens alder og arvelighetslovene. Så å si all biologisk forskning etter 1940 drives derfor på grunnlag av oppdaterte versjoner av Darwins teori.
Den andre formen for kritikk var mer opptatt av de teologiske aspektene av Darwins prosjekt. Noen mente at hans kritikk av Paley også var teologisk berettiget. Darwin gjorde det nemlig mulig å vende tilbake til en førmoderne forståelse av Guds allestedsnærvær som ikke var nærsynt opptatt av å knytte Gud til bestemte strukturer i naturen. Blant dem som hevdet dette, var den engelske teologen John Henry Newman og den amerikanske biologen Asa Gray.
Andre mente at gudstro etter Darwins kritikk av Paley ikke lenger var mulig – de trakk altså ateistiske konklusjoner av Darwins teori. Den siste gruppen skapte i første del av det 20. århundre en motbevegelse som hevdet at Darwins teori måtte avvises fordi den hadde teologisk uholdbare konsekvenser. Særlig i USA har slik Darwin-kritisk teologi vært sterk og har den dag i dag mange tilhengere.
Det er altså langt på vei diskusjonene om Darwins teori om artenes opphav og utvikling som har skapt forestillingen om at det er en motsetning mellom tro og vitenskap. Forutsetningen for å se det slik, er at en legger til grunn en trosforståelse som er nært beslektet med Paleys, og ser Guds eksistens som noe som skal bevises eller motbevises gjennom fortolkningen av bestemte, særskilt kompliserte fenomener i naturen.
Men dersom en avviser forutsetningene for Paleys prosjekt, altså trangen etter å bevise Guds eksistens på denne bestemte måten, faller også begrunnelsen for å se på tro og vitenskap som motsetninger. Da kan en følge Newmans og Grays forståelse av Darwin.
Jeg tror det er gode grunner til å velge den siste tilnærmingen. Da fastholder vi en skapertro som ser Gud som opphav til alt som fins, inkludert vår trang og evne til å få en viss forståelse av naturens mangfoldige og kompliserte fenomener.
Gud, naturen og vitenskapen relateres da til hverandre ved at Gud forstås som opphav både til naturen og vitenskapen på en måte som ikke er avhengig av bestemte naturvitenskapelige teorier. På den måten blir kontinuiteten med kristen tro og tenkning fra før den moderne epoke mye tydeligere, og vi gjør oss ikke avhengige av opplysningstidens avkortete gudsforståelse. Uten å måtte avvise velbegrunnede vitenskapelige teorier kan vi da si:
Spør bare dyrene, og de skal lære deg, spør fuglene under himmelen, og de skal opplyse deg. Snakk med jorden, og den skal lære deg, fiskene i havet skal fortelle. Hvem av disse har ikke forstått at HERRENS hånd har laget dette? Han har hver levende skapning i sin hånd, og ånden til hvert menneske. Job 12:7-10
Litteratur til videre studium:
Cunningham, Conor. Darwin’s pious idea: Why the ultra-darwinists and creationists both get it wrong, Grand Rapids, Mich.: Eerdmans, 2010.
Hanby, Michael. No God, No Science? Theology, Cosmology, Biology, Oxford: Wiley-Blackwell, 2013.
Lewis, C. S. The Abolition of Man, London: Oxford University Press, 1943.
McGrath, Alister E. Darwinism and the Divine: Evolutionary Thought and Natural Theology, Chicester: Wiley-Blackwell, 2011.
Morris, Simon Conway, "Evolution and the inevitability of intelligent life", i Peter Harrison (red.), The Cambridge Companion to Science and Religion, Cambridge: Cambridge University Press 2010, 148-172.
