Publisert

Troskap mot Guds ord i møte med en ukjent framtid


Ca leselengde:
20 min

Mange ord i Bibelen formaner oss til troskap mot Guds ord. De har vi allerede i GT. For eksempel:

Disse ordene som jeg pålegger deg i dag, skal du bevare i ditt hjerte. Du skal gjenta dem for dine barn og snakke om dem når du sitter i ditt hus og når du går på veien, når du legger deg og når du står opp. Du skal binde dem om hånden som et tegn og ha dem på pannen som et merke. Du skal skrive dem på dørstolpene i huset ditt og på portene dine. 5 Mos 6:6-9

Hvordan holder den unge stien sin ren? Ved å ta vare på dine ord. Salme 119:9

Og vi har det samme i NT. For eksempel 2 Tim 1:13-14, hvor Paulus skriver til Timoteus:

Ha de sunne ord du har hørt av meg, som forbilde i tro og kjærlighet i Kristus Jesus. Ta vare på den vakre skatten som er betrodd deg, ved Den hellige ånd som bor i oss!

Eller ordet til menigheten i Filadelfia i Åp 3:8, en menighet hvor ikke alt stod vel til, men hvor det likevel var troskap mot Guds ord:

Jeg vet om dine gjerninger. Se, jeg har satt foran deg en åpnet dør, som ingen kan stenge. For du har liten kraft, og du har holdt fast ved mitt ord og ikke fornektet mitt navn.

Så formaningen til å holde fast på Guds ord, til å grunne på det, meditere over det og formidle det med troskap, den er sentral i Bibelen, det kan vi fort bli enige om.

Og vi kan vel også bli enige om at den er viktig med henblikk på den aktuelle kirkesituasjonen, selv om vi jo ikke skal vandre så svært langt rundt i kirkelandskapet før det oppstår uenighet om hva det betyr å vise troskap mot Guds ord i møte med de utfordringer vi står overfor.

Troskap mot Guds ord, - hva så?

Betyr det at vi skal holde fast på hva kirken alltid har lært? Eller viser vi mest troskap mot Guds ord ved å la omsorgen for medmennesket være det sentrale, mens måten denne omsorgen kommer til uttrykk på, må veksle i takt med samfunnets endrede oppfatning om hva som er rett og godt?

For å kunne svare på det spørsmålet, er det ikke nok å bli stående ved de generelle oppfordringer til troskap mot Guds ord, for de er vi i prinsippet enige om; i hvert fall er det ingen i kirken som vil hevde at dette er de klart uenige i. Derfor må vi ta et skritt videre og spørre:

Hva er det Guds ord faktisk sier om hvordan vi skal leve i verden? Hva er formaningenes innhold og forutsetninger? Først når vi kan svare på det, tror jeg at møtet med de aktuelle utfordringene faktisk kan bli et oppbyggelig møte.

Bibelen og livet

Som et utgangspunkt for dette vil jeg derfor nevne et annet ord fra Bibelen, et ord som ikke bare er en generell formaning til å holde fast på det vi har lært, men et ord der Jesus lærer oss hvordan vi skal leve, og om hvor viktig det er at vi i den sammenheng forholder oss rett til Guds lov.

Dette ordet finner vi i Bergprekenen, nærmere bestemt i Matt 5:17-22.27-30:

Tro ikke at jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene! Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle. Sannelig, jeg sier dere: Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste prikk i loven forgå – før alt er skjedd.

Den som opphever et eneste av disse minste budene og lærer menneskene å gjøre dette, skal regnes som den minste i himmelriket. Men den som holder dem og lærer andre å gjøre det samme, skal regnes som stor i himmelriket. Ja, jeg sier dere: Dersom ikke deres rettferdighet langt overgår de skriftlærdes og fariseernes, kommer dere aldri inn i himmelriket.

Dere har hørt det er sagt til forfedrene: ‘Du skal ikke slå i hjel. Den som slår i hjel, skal være skyldig for domstolen.’ Men jeg sier dere: Den som blir sint på sin bror, skal være skyldig for domstolen, og den som sier til sin bror: ‘Din idiot!’ skal være skyldig for Det høye råd, og den som sier: ‘Din ugudelige narr!’ skal være skyldig til helvetes ild. . . . Matt 5:17-22

 

Dere har hørt det er sagt: ‘Du skal ikke bryte ekteskapet.’ Men jeg sier dere: Den som ser på en kvinne for å begjære henne, har allerede begått ekteskapsbrudd med henne i sitt hjerte.

Om ditt høyre øye lokker deg til fall, så riv det ut og kast det fra deg! For det er bedre for deg å miste én kroppsdel enn at hele kroppen blir kastet i helvete. Og om din høyre hånd lokker deg til fall, så hugg den av og kast den fra deg! For det er bedre for deg å miste én kroppsdel enn at hele kroppen kommer til helvete. Matt 5.27-30

Det første vi må ha klart for oss når vi skal utlegge et ord som dette, er at dette ikke handler om hvordan vi skal bli frelst, men om hvordan vi skal leve. Dette er ikke et ord som opphever, men som forutsetter evangeliet om Guds ubetingede nåde som det eneste holdbare fundament for tro og liv.

Også Bergprekenen begynner der:

Salige er de som er fattige i ånden, for himmelriket er deres. Matt 5:3

Men så fortsetter den med å skildre troens frukt, den fortsetter med å skildre hvordan løftets barn lever i verden. Det er det altså vi skal se på nå.

Det Jesus da begynner med å legge vekt på, er Guds lov. Den kan ikke legges vekk, for den uttrykker Guds vilje for oss. Med det tenker ikke Jesus primært på mangfoldet av lovbestemmelser i GT, for det er i mange av sine detaljer betinget av en kontekst og en situasjon som ikke lenger er aktuell, men han tenker på Guds lov i dens evige og aktuelle betydning slik den er fortolket av Jesus og apostlene i NT.

Av Guds lov lærer vi, sier Paulus, at vi kommer til kort; jfr. Rom 3:20:

Ved loven lærer vi synden å kjenne.

Men det opphever ikke, heller ikke for Paulus, loven som uttrykk for Guds evige vilje. “Loven er . . . hellig, og budet er hellig, rett og godt”, sier han i Rom 7:12. Og det sier han fordi han har lært det av Jesus.

Loven skal ikke oppheves, den står fast, fra evighet til evighet.

Det gjør den fordi den beskriver Guds kjærlighet. Loven krever ubetinget kjærlighet – du skal elske din neste som deg selv. Slik er Gud mot oss. Det er det Jesus viser med sitt liv, sin død og sin oppstandelse.

Når vi i kraft av evangeliet så, helt ufortjent og av bare nåde, tas inn i fellesskapet med Jesus, så settes dermed den evige kjærligheten, den loven beskriver, som ideal også for våre liv. Ikke fordi et liv etter loven skal frelse oss – vår evige frelse er allerede sikret ved evangeliet om den ubetingede benådningen – men fordi det bare er ved å ta loven på alvor vi kan vise at vi er inkludert i et evig fellesskap med ham som alltid elsker fullkomment og ubetinget.

Den eneste betingelse for å få et rett forhold til Gud, er Guds egen kjærlighet. Men når denne kjærligheten ved evangeliet er blitt en realitet i våre liv, så preger den oss. Den begynner

å forme oss. Og med det viser også vi at lovens ord står fast. Fordi den vitner om den kjærlighet som “utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt” og som aldri faller bort. 1 Kor 13:7-8

Absolutt respekt for livet og ekteskapet

Men vi befinner oss jo fremdeles i det litt abstrakte og prinsipielle. Jesus går derfor raskt videre og begynner å utlegge loven for oss. Hva betyr det i praksis å la loven gjelde like ubetinget og uinnskrenket som evangeliet om den ubetingede benådningen?

Da tar han fram det femte og det sjette bud, “du skal ikke slå i hel” og “du skal ikke bryte ekteskapet” og forklarer hva det er disse budene betyr. I disse budene, sier han, ligger det et ideal for hvordan vi skal omgås hverandre.

For det som ligger i disse to budene når de utlegges og praktiseres etter sin intensjon, er en absolutt respekt for livet – ditt medmenneske skal ikke under noen omstendigheter nedverdiges og tråkkes på. Og en tilsvarende absolutt respekt for ekteskapet – din egen og din nestes ektefelle skal respekteres og ekteskapet skal vernes mot alt som kan true det. Det er det som er Guds vilje for våre liv.

Respekten for livet er i dag under sterkt press.

Disse ordene er sagt og nedskrevet for nesten to tusen år siden. Men en skulle tro at både den som uttalte dem og den som skrev dem ned, var svært fortrolige med vår tid og de utfordringer vi står overfor.

For ved å peke på disse to budene peker Jesus akkurat på det som utfordres sterkest i vår samtid og vår kultur. Riktignok har nesten to tusen år med kristen påvirkning gjort at det er en viss forståelse for livets ukrenkelighet blant oss. Men den er under sterkt press.

Respekten gjelder visst først og fremst oss og de som er som oss; den som er annerledes, kan gjerne mobbes, bortvises og utvises. Og i begge ender av livet, både når det gjelder de gamle og svake og de enda ufødte, begynner respekten for livets ukrenkelighet å smuldre bort.

Jakten på barnet i mors liv.

Særlig tydelig er dette når det gjelder jakten på barnet i mors liv. Ikke bare jakten på de barn som kommer på et ubeleilig tidspunkt og må bøte med livet for det, men også på de barn som muligens kan komme til å bli født med sykdom som gjør at de krever særlig omsorg.

Livmoren, som skulle være omsorgens og trygghetens sted framfor noe, er blitt et mest utrygge sted det er mulig å oppholde seg. Omtrent 20 % av alle svangerskap i Norge ender i provosert abort, og da har jeg ikke tatt med effekten av såkalte angrepiller eller prevensjonsmidler med abortlignende virkninger, og slik har det vært siden vi fikk den abortlov vi nå har for ca. 40 år siden. Og slik det er hos oss, er det også stort sett i de andre land i den vestlige verden.

Det er en kulturell katastrofe – om vi en gang våkner opp til realiteten i hva det er som skjer her, vil det gi oss en skyldfølelse som ikke er til å bære.

Sex uten grenser

Og så ekteskapsbudet, da. Riktignok har vi en stort sett nokså allment utbredt forståelse for at utroskap ikke er av det gode. Men bortsett fra det er det i den allmennkulturelle bevissthet relativt få hemninger.

Sex i alle varianter, så lenge det er sex mellom voksne som antas å gjøre det noenlunde frivillig, ses på som et ubetinget gode. Sex mellom mennesker av samme kjønn er bare en variant som setter saken på spissen; det er bare én side av tidens umettelig jakt på seksuell tilfredsstillelse som i det store bildet slett ikke er så viktig som debattene om den iblant vil ha oss til å tro.

Pornografi er blitt en milliardindustri som gjør alt den kan for fange oss alle i sitt grep. Det seksuelle begjær skal tennes og pirres på alle tenkelige og utenkelige måter. Og så forundres man over voldtekter og seksuelle overgrep. Akkurat på det punkt er den allmennkulturelle bevissthet så selvmotsigende at en bare kan forundres over at den ikke ser det selv.

Mot dette setter Jesus den absolutte respekt for livets, medmenneskets og ekteskapets ukrenkelighet. Aldri et sårende ord! Aldri er begjærende blikk! Alltid bare tjenende, omsorgsfull kjærlighet som aldri kan annet enn uavlatelig å gjøre godt. Ja, så høyt legger Jesus listen at det faktisk ikke er mulig å legge den høyere:

Dere skal være fullkomne, slik deres himmelske Far er fullkommen. Matt 5:48

Et liv i syndenes forlatelse.

Hvem er det som kan leve opp til dette? Kanskje vi kan klare å holde oss unna mord og åpenbare brudd på ekteskapsløftet. Men når Jesus skjerper kravet slik han gjør det her, hvem er det da som kan si seg ren?

Det kan ikke noen. Men – og her er vi på et avgjørende punkt – den bibelske strategi for å møte det urimelig høye kravet er ikke å redusere det til et nivå hvor vi synes vi kan mestre det.

Den bibelske strategi i møtet med det urimelig høye kravet er alltid budskapet om syndenes forlatelse. Bekjent synd er tilgitt synd. Også i møte med Jesu skjerpede utleggelse av det femte og det sjette bud. Ingen synd er så grov at den ikke er inkludert i Guds forsonende kjærlighet.

Uansett hva vi har gjort eller ikke gjort, så gjelder løftet om den ubetingede tilgivelsen:

Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett. 1 Joh 1:8

Ingen spørsmål. Ingen betingelser. Ingen synd er så stor at den makter å skille oss fra Gud om den er bekjent og oppgjort. Men samtidig er det også slik at ingen synd er for liten til å skille oss fra Gud om den fastholdes som en rettighet, som noe jeg har rett til fordi jeg har lyst til det, selv om Guds evige lov om medmenneskets ukrenkelighet faktisk sier noe helt annet.

Motkultur i verden

På disse punktene skulle kirken være en motkultur. Den skulle holde livets og kjærlighetens fane høyt mot alt som vil krenke medmennesket, seksualiteten og ekteskapet.

Og så skulle den holde fram evangeliet om den ubetingede tilgivelsen for alle som kommer til den konklusjon at de har krenket, de har gjort det som ikke er rett.

I noen grad gjør den nok også det. I gudstjenesten ber vi Gud om lære “oss å verne om menneskets verd fra livets begynnelse til livets slutt”. Når ekteskap inngås i kirken, leses det fra Jesu ord om ekteskapet i Matt 19:4-6:

Har dere ikke lest at Skaperen fra begynnelsen av skapte dem som mann og kvinne og sa: ‘Derfor skal mannen forlate far og mor og holde fast ved sin kvinne, og de to skal være én kropp.’ Så er de ikke lenger to; de er én kropp. Og det som Gud har sammenføyd, skal mennesker ikke skille.

Dette, og mer til, er godt og rett. Men ofte blir det for lite og for svakt; kirkens røst lyder ikke som den kritiske veileder den burde være om den tok Jesu ord om Guds lov på alvor.

Og noen ganger går det helt galt, som nå når deler av det kirkelig lederskap, antagelig til og med flertallet, går inn for å lage en liturgi som vil feire det Guds ord uttrykkelig forbyr, nemlig seksuelt samliv mellom mennesker av samme kjønn.

Hvordan skal vi forholde oss til det? Skal vi protestere? Skal vi bryte opp? Eller skal vi sitte så stille vi kan og håpe at dette går over, og at kirken etter en tid vil vende tilbake til den forståelse av Guds lov og Guds evangelium som har båret den gjennom sin totusenårige historie?

Motstand mot Guds bud

For det første skal vi ikke gjøre problemet hverken større eller mindre enn det er. At Guds lov er omstridt, er det ingen grunn til å forundre seg over. I Bibelen er det heller regelen enn unntaket, at de som forkynner Guds lov uten avkortning og innskrenkninger, møter motstand.

I vårt land er det vel heller slik at vi har vennet oss til å leve med mindre motstand mot Guds ord og Guds ordninger enn det som har vært vanlig gjennom kirkens historie. At dette er i ferd med å endre seg, burde derfor egentlig ikke forskrekke oss.

Falsk lære

For det andre er det heller ikke noe unormalt i at det er vranglærere i kirken. Det har det også alltid vært. I den lignelsen som var prekentekst for et par uker siden sier Jesus at ugresset og hveten lever sammen i verden, og slik må det være til den endelige dom skal felles.

Men det er ikke bare i verden det er slik; i noen grad vil det også alltid være slik i kirken. For i kirken, som i verden, er det bare syndere og feilende mennesker.

Liturgisk feiring av det Gud forbyr

For det tredje er det likevel slik at det som nå foreslås, å lage en liturgi som feirer det Guds ord forbyr, det er nokså spesielt. Jeg kan ikke komme på noe eksempel fra kirkehistorien, hverken fra den store verden eller fra kirkens historie her i vårt eget land, som klart svarer til dette.

Vi har hatt eksempler på fornektelse, og vi har hatt strid om helt sentrale punkter i den kristne troslære, som f. eks. om det er rett å si om Jesus at han er Guds Sønn, og i en viss forstand gjelder jo det et mer sentralt lærepunkt enn ekteskapsforståelsen.

Men en liturgisk feiring av det Guds ord forbyr, som er det som nå foreslås, og som enkelte andre protestantiske kirker alt har innført, det har vi faktisk aldri hatt før.

Den gode bekjennelse

Hvordan møter vi dette? Først og fremst tror jeg det er viktig å møte det med den gode bekjennelse.

Vi må fastholde, og si høyt og tydelig, at Jesu lære om ekteskapet er en del av det sentrale og uoppgivelige innhold i den kristne tro. Ikke fordi vi synes det bør være slik, men fordi Jesus to steder, i Matt 5 og Matt 19, og jeg har nå sitert begge, sier at det er slik, og apostelen i sin veiledning, først og fremst i 1 Kor 7, men også andre steder, legger dette til grunn for sin veiledning.

Dette har den kristne kirke ikke rett til å sette til side, og det har den, inntil nylig, heller aldri gjort. Dette må vi si, og vi må si det tydelig, for dette er en del av den gode bekjennelse.

Søk fellesskap i troen

Dernest må vi oppsøke fellesskap hvor troen, og da tenker jeg også på troen på livets og ekteskapets ukrenkelighet, får næring.

I det lange løp er det umulig å stå mot presset fra en kultur som tenker helt annerledes, eller for den saks skyld fra lysten til det onde i oss selv, uten å ha et fellesskap der vi kan stå sammen om den gode bekjennelse både av troen og av synden, og hvor vi kan motta løftet om syndenes forlatelse og kraft til et liv etter Guds vilje.

Om vi, for å få dette til, må forlate den forsamling vi har hørt til, fordi troen ikke får næring der, da må det så være.

Oppbrudd?

Betyr dette at jeg mener at tiden når er kommet for å forlate Den norske kirke og begynne å bygge menigheter utenfor folkekirkens sammenheng? Det spørsmålet tror jeg det er vanskelig å gi ett svar på som passer overalt, fordi de lokale forhold er så ulike.

I noen av folkekirkens menigheter får et sant og sunt trosliv næring, i andre får det ikke slik næring. Noen steder fins det, eller lar det seg etablere alternative menigheter, andre steder ikke. Det er ulikt fra sted til sted. Men skal en bryte opp, er det en ting som er viktig.

En positiv visjon

De som skal bygge en menighet fra grunnen, må ha en positiv visjon for hvordan en på bibelsk grunnlag skal bygge en menighet. En må vite hva en står sammen om og hvor en vil.

Det nytter ikke å bygge menighet på det er enige om å være uenig i. Derfor er kritikk av Den norske kirke og den vei den ser ut til å velge i seg selv ikke en tilstrekkelig grunn til å bryte opp. Det må være flere som står sammen om en visjon om hvordan vi nå vil bygge menighet. Da kan det være rett å søke andre sammenhenger.

Det gode og meningsfulle liv

Jesus er streng med oss i Bergprekenen. Lovens absolutte gyldighet. Guds egen fullkommenhet som rettesnor for våre liv. En absolutt respekt for medmennesket. En absolutt respekt for det uoppløselige ekteskapet mellom én mann og én kvinne som samfunnets grunnmur.

Men han er ikke streng med oss for å være vanskelig. Han gjør det for å vise oss at den kjærlighet dette vitner om, som er Guds egen kjærlighet til oss slik den kommer til uttrykk i evangeliet om hans nåde, den er også veien til det gode livet, det trygge livet, det meningsfylte livet.

Ikke godt og trygt i den forstand at det aldri møter motgang og prøvelser. Tvert imot; Jesus snakker uten utflukter om betydningen av å ta sitt kors opp og følge ham. Men det gode livet likevel. Fordi det er et liv som er forankret i den kjærlighet som er livets innerste mening.


Foredraget ble holdt på Vigrestad Misjonshus 7. februar 2016.

Bakgrunnen for artikkelens tema er utviklingen i Den norske kirke, og saken "Kirkelig vigsel for likekjønnede par" som er satt opp til avstemning på Kirkemøtet 2016.

 


 


Støtt foross.no
Ca leselengde
20 min
Ressurstype

  Aktuelt

Skrifthenvisninger

  Matteus evangelium  5: 17-22

  Matteus evangelium  5: 27-30

Forfatter
forfatter_fotoSkrevet av: Knut Alfsvåg.
  Knut Alfsvåg er professor i systematisk teologi under Seksjon for historisk og systematisk teologi ved VID vitenskapelige høgskole, Misjonshøgskolen, Stavanger. Han har også bakgrunn som mangeårig misjonær i Japan for NMS.
   Ressurser av Knut Alfsvåg
Vil du støtte foross.no?

  Du kan gi via kredittkort

  Du kan benytte Støtt foross via Vipps! med Vipps-nummer: 70979

  Mer info og andre alternativ finnes på siden STØTT OSS.