Tomas, en av de tolv, han som ble kalt Tvillingen, var ikke sammen med de andre disiplene da Jesus kom. «Vi har sett Herren», sa de til ham. Men han sa: «Det tror jeg ikke før jeg får se naglemerket i hendene hans og legge fingeren i det og stikke hånden i siden hans.» Åtte dager senere var disiplene igjen samlet, og Tomas var sammen med dem. Da kom Jesus mens dørene var lukket. Han sto midt iblant dem og sa: «Fred være med dere.» Så sier han til Tomas: «Kom med fingeren din, se her er hendene mine. Kom med hånden og stikk den i siden min. Og vær ikke vantro, men troende!» «Min Herre og min Gud!» sa Tomas. Jesus sier til ham: «Fordi du har sett meg, tror du. Salige er de som ikke ser, og likevel tror.» (Joh 20,24-29)
For tiden er jeg med i en lesegruppe der vi leser boken "A Secular Age" av den kanadiske filosofen Charles Taylor. Boken kan best karakteriseres som en murstein. Vi har holdt på noen måneder og er fremdeles ikke ferdige. Men vi holder ut: Gud gav oss tross alt ikke en ånd som gjør motløs.
I denne boken så forsøker Taylor å gi et svar på hvordan troen på Gud har gått fra å være selvsagt i vestlige samfunn, til å være alt annet enn selvsagt. I dag er det å tro på Gud bare en av mange potensielle muligheter hva gjelder livsfortolkning. Ja, det er til og med en ganske krevende måte å fortolke livet sitt på.
Taylor påstår et sted noe veldig interessant: Nemlig at den moderne tids største oppnåelse er ideen om at det er mulig å leve et meningsfullt liv uten noen henvisning til det transcendente. Et liv som er helt og fullt immanent, det vil si at man ikke har rom for noen Gud eller noe annet overnaturlig. Poenget med livet, det som gjør livet meningsfullt, er human flourishing, altså menneskelig blomstring. Det dreier seg om å nå sitt fulle potensial, å realisere seg selv.
Slik var det ikke før, skriver Taylor. Livet fikk mening utenfra på sett og vis, fra den Guden som skapte både verden og deg. Det betyr ikke at det å blomstre som mennesket ble neglisjert, men det var en spenning mellom denne menneskelige blomstringen og troen på Gud. For som kristen kunne det hende at du iblant var nødt til å fornekte deg selv for et større gode.
I forbindelse med dette har jeg tenkt mye på Augustins ihjel-siterte setning, nemlig “vårt hjerte er urolig inntil det finner hvile hos deg, Gud.” I lys av Taylors poeng har jeg tenkt at det er en sannhet med modifikasjoner for vår tid.
For hvis det er slik at et liv uten Gud oppleves meningsfullt, så er jo ikke hjertene til de som ikke tror urolige. Og det er egentlig min erfaring også. Jeg har venner som ikke er kristne, men de ser da vitterlig ikke ut til å lengte etter noe som skal gjøre livet deres helt.
Men så spørs det om ikke gode gamle kirkefader Augustin hadde rett likevel, for Taylor skriver at selv om moderne mennesker kan leve et meningsfullt liv uten noen referanse til Gud, så er det også slik at fortiden nærmest hjemsøker oss. Det er som om vi ikke helt klarer å ta det siste steget, og virkelig leve som om det ikke finnes noe utenfor oss selv som gir livet mål og mening. Så derfor søker folk til kirken når det stormer i livet. Også bånnsekulære mennesker har behov for å markere viktige hendelser i livet sitt, som når et barn er født, og når et menneske dør. For mange nordmenn er troen på Gud utenkelig eller svært lite sannsynlig, men et liv uten Gud, et liv uten forankring i noe utenfor mennesket selv kan kjennes ganske flatt.
Samtidig, skriver Taylor, er det ikke sånn at vi bare blir hjemsøkt av en svunnen tid som hadde rom for det transcendente. Vi blir også dyttet i retning av å leve som om Gud ikke finnes. Derfor hevder Taylor at det moderne mennesket kjenner på et krysspress. På den ene siden presses vi mot å fortolke livet uten noen referanse til Gud, på den andre siden så presses vi mot transcendens.
Dette er igjen med på å produsere det Taylor kaller for nova-effekten som kort og godt dreier seg om at det finnes en mengde mulige måter å fortolke livet sitt på i dag. Det er ikke nødvendigvis sånn at du overtar troen eller verdensbilde til dine foreldre lenger, nei alt er up for grabs. Vi lever med andre ord i tvilens tid. Vi ser rundt oss at det finnes drøssevis av mulige livsfortolkninger det er mulig å innta, om de så er ateistiske, agnostiske, buddhistiske eller kristne.
Hvorfor er dette viktig? Jeg tror det er viktig fordi det ikke bare er de andre som rammes av disse tingene. Også vi som er kristne kjenner på dette krysspresset. Også vi som er kristne tviler. Vi lurer på om Gud finnes, om oppstandelsen faktisk skjedde, og om det Bibelen forteller oss om mirakler faktisk er sant.
Vi lever med andre ord i en tid hvor det er vanskelig å tro. Det er som om vi alle er disippelen Tomas. Vi kan ikke annet enn å tvile.
Og derfor er i hvert fall jeg takknemlig over at det er rom for tvil i den kristne tro. Vi ser det flere ganger i det gamle testamentet. Guds eksistens, men kanskje aller mest Guds godhet, betviles både titt og ofte. Salmisten kan spørre, “min Gud, min Gud hvorfor har du forlatt meg?” Og Tomas blir ikke utstøtt av disippelgruppen for å tvile. Han blir ikke avvist av Jesus. Nei, tvert imot så kommer Jesus og møter han der han er.
Samtidig må vi som lever i tvilens tid passe oss for å ikke dyrke tvilen. For i vår tid er tvilen attraktiv. Det er populært å ikke vite, og man skal gjerne være på vei. Man skal ikke sette punktum eller utropstegn, men heller komma. Dette er et generelt trekk ved kulturen vi lever i, men gjør seg gjeldende også i kristne sammenhenger. Det å tvile er nærmest et tegn på åndelig modenhet. Tro uten tvil er overfladisk, det er som en kortvarig, naiv forelskelse. Og som vår tids største poet en gang proklamerte: Kjærlighet er mer enn forelskelse.
Jeg ønsker virkelig ikke å harselere med tvilen. For som jeg nettopp har understreket så lever vi i tvilens tid. De aller fleste av oss vil tvile fra tid til annen, og da kan vi ikke overse det. Vi må derimot tørre å snakke sant om livet, tørre å stille spørsmål om det vi synes er vanskelig med troen. Tvil kan dessuten gjøre troen vår mer robust. Den kan gjøre at vi vokser i tro.
Likevel mener jeg at tvilen bare bør være et stopp på veien i det kristne livet. Vi må ikke gjøre tvilen til endestasjonen.
For historien om Tomas slutter jo ikke med tvil. Den slutter med bekjennelse: “Min herre og min Gud.» Den kristne kirke forkynner ikke at Jesus muligens sto opp fra de døde: Nei, den roper ut at Jesus Kristus er stått opp fra de døde og at verden ikke lenger er det den en gang var.
Dessuten er jeg usikker på om den kristne troen i det hele tatt kan leves, dersom tvilen blir vår endestasjon. Jeg tror ikke det er så lett å være en disippel av Jesus og samtidig dyrke tvilen. For når Jesus kaller et menneske så sier han: Kom og dø. Ta opp ditt kors og følg meg. De færreste av oss er villig til å dø for et rettferdig menneske, skriver Paulus. Det er ikke sikkert at så mange flere er villig til å dø — bokstavelig eller metaforisk — for noe som kan være sant.
