Publisert

Vekkelsens nødvendighet Hvordan vekkelse og liturgi bør være to sider av samme sak


Ca leselengde:
14 min

Tekst: Henrik Andersson



"Liturgi uten vekkelse er kanskje det farligste av alle kirkeprogram." Bo Giertz gir denne advarselen i sitt hyrdebrev til Göteborgs stift i 1949, et skrift som i sin helhet til stadighet er aktuell for kirkeligheten vår og som derfor anbefales til lesning og ettertanke.

I en tidligere artikkel i bladet Kyrka och Folk (nr 5, 2018) løftes liturgiens betydning frem som noe som er verd å gi akt på i den tiden vi lever i, når mye tyder på at mange, fremfor alt unge voksne, i dag har begynt å søke seg tilbake til tradisjonelle kirker og gudstjenesteformer ut fra menneskelige behov av autentisitet, dype røtter, respekt og fysisk deltagelse, gitt fra skapelsen av.

Dette er et viktig perspektiv å ta i betraktning i kirken ettersom den har som oppgave å kalle mennesker til fellesskap med sin Skaper.

Til tross for at liturgien har en slik betydning, som i seg selv er viktig, ligger fortjenesten og betydningen ikke først og fremst her, men i det som Giertz videre skriver: "Liturgiens dypeste betydning ligger i at den er en form, som Ånden selv har skapt for å bevare og fordype det livet, som den samme hellige Ånd har vekt i sin kirke" (1)

Den fremste grunnen til å ta vare på liturgien og tradisjonen er altså å bevare og holde liv i vekkelsen. Vekkelsen er det første og avgjørende å legge vinn på i en Kirke. Den som hevder å sette pris på reformasjonen og dens vilje til å reformere kirken, kan ikke unngå å se at det nettopp er dette som er reformasjonens hovedanliggende fremfor alt annet.

Falsk motsetning

Det er dypt beklagelig at disse to, liturgi og vekkelse, som har eksistert siden den apostoliske oldkirkens tid, har blitt ansett som motsetninger på mange steder. Kanskje denne motsetningen springer ut fra misforståelser eller ulike oppfatninger om hva det ene eller det andre står for og innebærer? Det kan nok, i alle fall delvis, forklares med at de sammenhengene som løfter frem ett av disse to og så kler det i betydninger og spesifikke uttrykk som går ut over den mest sentrale meningen.

Vekkelse som begrep oppfattes ikke så rent sjeldent som bestemte tidspunkter i historien. Vi snakker om "på vekkelsens tid", da mange mennesker samlet seg til møter utenom den kirkelige sfære. Det var tider da mennesker kom til omvendelse og tro i hopetall, tilsynelatende etter sterk forkynnelse av en salvet predikant. Formen var ofte litt annerledes, den var mindre formell, sangene var nye og det var rikelig med anledninger til å avlegge personlige vitnesbyrd. Siden det skjedde utenfor den vanlige kirkelige settingen, var ofte både møteleder og predikant lekmenn.

I Sverige har vekkelser og påfølgende vekkelsesbevegelser tatt denne gestalt og har blitt til stor velsignelse for mange, men denne formen er ikke ensbetydende med hva vekkelse er i sin mest sentrale betydning.

Hva er da vekkelsens og liturgiens mest sentrale betydning? Vi skal nå prøve å sirkle oss inn på hva dette er uten en gedigen utleggelse.

Vårt høye kall og vårt dype fall

Vekkelse er det som skjer når syndere, av Guds Ånd, gjennom Guds ord, blir vekt fra sin syndesøvn og kjenner et stikk i samvittigheten. De forstår at de har forsømt sitt høye kall som menneske gjennom sin synd. De innser at denne synd står mellom dem og Gud og at det kan føre dem til en evig fortapelse om det ikke ryddes opp i. Som vi synger i "Vår Gud han er så fast en borg": "Vår egen makt er intet verd, snart fikk vi banesåret". I sin hjelpeløshet, når syndere ser syndens alvor og konsekvens, spør han seg."

Jeg ulykkelige menneske! Hvem skal fri meg fra denne dødens kropp? Romerne 7:24

Om vi syndere ikke på alvor konfronteres med vår egen synd, kan det i hovedsak få to forskjellige utfall. Enten blir Guds tilgivelse bare en fin tanke som kanskje passer sammen med vår lunkne erkjennelse om at det er menneskelig å feile. Vi snakker da ikke om etterfølgelse. "Billig nåde er kirkens dødsfiende", skrev Dietrich Bonhoeffer.

Han fortsetter: "Billig nåde betyr nåde som lære, som prinsipp, som system: syndenes forlatelse som en allmenn sannhet og Guds kjærlighet som en kristen gudsforestilling. Den som nikker ja til dette, vil da ha sine synder tilgitt. Den kirken som eier en slike nådelære, er gjennom selve læren automatisk delaktig i nåden. I denne kirken finner verden en bekvemmelig måte å skjule sine synder - dem som ikke angres." (2)

Noe av det samme problemet stod nok for døren da Gud sendte vekkelser over Sverige. Et kirkelig og liturgisk liv som hadde stivnet der mennesker gikk lydig til gudstjeneste i det frelsesverket som ble kontrollert av staten, med den rette læren på papiret og de lyttet til forkynnelse som verken la noe til eller trakk noe fra deres åndelige liv.

Det andre mulige utslaget med en alt for grunn syndserkjennelse, på tross av gode hensikter, er at man tror at man kan få fred gjennom å gjøre det bedre når det dreier seg om et ytre liv og større synder og så, med tiden, bli verdig frelsens krans. "For menneskene stoler av naturen på sin egen rettferdighet." (3)

Denne loviskhet har egenrettferdigheten som sitt evangelium og kan derfor ikke resultere i annet enn en falsk trøst eller den dypeste fortvilelse over manglende evne til å forbedre seg. (4)

Et viktig første skritt i vekkelse er altså å komme til en sann syndserkjennelse, å i sitt møte med Guds hellighet kjenne at det stikker i ens samvittighet. Der vekkelse gjennom loven ikke skjer, blir evangeliet heller ikke Evangelium.

Gaven - Kristus selv

Vekkelse innebærer - Gud være takk - ikke bare en sann syndserkjennelse. Om så var tilfelle skulle hvert menneske fortvilt både ved å tenke på jordelivet og evigheten. "Men de skremte samvittigheter er uvisse og tvilende, og så prøver de å få til andre gjerninger og hoper dem opp for å finne fred. Disse mener aldri at de har fortjeneste på grunn av verdighet, og styrter ned i fortvilelse, dersom de ikke i tillegg til lovens lære også hører evangeliet om syndenes forlatelse uten vederlag og om troens rettferdighet." (5)

Sann vekkelse kan derfor bare skje der evangeliet forkynnes i hele sin renhet og høyhet. Når Ånden overbeviser oss om synden vil Han dernest føre oss til den eneste plassen der grenseløs barmhjertighet, nåde og en fullstendig trøst finnes; den trøst som utelukkende finnes hos Kristus og i hans en-gang-for-alle fullbrakte forsoningsdød på korset og hans seierrike oppstandelse fra graven.

Det at Han gjorde alt vi skulle ha gjort og ble vår rettferdighet, er det eneste som kan føre et menneske fra fortvilelse og fangenskap under synden, døden og sitt eget legeme. En vekkelse begynner altså når et menneske møter seg selv i lovens speil, ser sitt høye kall og dermed sitt dype fall og fortviler over det som det ser.

Om dette mennesket siden, ledet av Guds Ånd, får møtes av Ham som selv kommer til oss, Han som gir sitt hellige liv, sin forsonende død og sin oppstandelses kraft til oss for at vi kan ta imot det i tro, da har det våknet. Da er det vekkelse.

Å vekkes hver dag

"Vi trenger alltid vekkelse, ikke bare for at kirken alltid må være misjonerende og strekke seg etter dem som står utenfor, men også for at det alltid trengs vekkelse blant kirkens mest trofaste medlemmer."

Like selvsagt som at vi trenger å våkne fra vår kroppslige søvn hver morgen for å leve et menneskelig, aktivt liv i dagslyset, like sikkert trenger vi hver dag å våkne opp av vår åndelige søvn for å leve et aktivt liv i Jesus Kristus som er verdens lys. Uten en vekkende forkynnelse i våre kirker blir gudstjenesten og liturgien falsk, vi sovner lettere inn og vi lar vårt gamle menneske bli herre i våre liv igjen.

Vekkelse er bare mulig hvis Guds lov, med hele sin tyngde og sitt knusende alvor, samt Evangeliet, med sin fullstendige frifinnelse og fullkomne opprettelse er nærværende i våre kirker.

De som har vokst opp i en luthersk kirke har hørt begrepsparet "lov og evangelium" så mange ganger at vi risikerer å gå lei av ordene. Vi må passe oss for å se oss blinde på uttrykkene. Jeg drister meg til å påstå at vekten av denne bibelske og oldkirkelige forståelse ikke betones like sterkt på noen andre steder enn i den lutherske bekjennelsen. Dette forplikter dermed alle som vil kalle seg lutherske og reformatoriske kristne å gi vekkelsen; loven og evangeliet det plassen som den skal ha. (6)

Liturgi - en flammende lue som bevarer

"Vekkelsen er lynet fra oven som tenner en ny ild. Liturgien er Herrens flammende lue, som allerede brenner blant oss og varmer de troende." (7)

Liturgi har egentlig samme formål som forkynnelse og salmer; å påminne oss om det gode budskapet om Kristus og å peke på de gavene han vil gi oss å leve av.

Den historiske liturgien ble utviklet gradvis i løpet av kirkens første århundrer ved at spesifikke skriftsteder ble satt sammen i system for å undervise og minne om Evangeliets grunnvoll. Viktige vers her er Markus 10:47, Lukas 2:14, Jesaja 6:3, Matteus 21:9 og Johannes 1:29.

Disse bibelversene, sammen med trosbekjennelsen, utgjør grunnstrukturen i den allmennkirkelige liturgien. Innenfor denne evangeliske rammen gir Gud oss av sine gaver i Ordet og sakramentene. Disse rekkes frem til oss i liturgien hver gang vi samles til gudstjeneste. Gjennom gudstjenestens liturgi, som Giertz mente i sin grunnstruktur var et verk av Guds Ånd, får de kristne hver søndag en påminnelse om og leve med i det som er den større frelseshistorien, og de får selv oppleve å plasseres i det i øyeblikket. På den måten bidrar liturgien til å bevare den ildsluen som har blitt tent i et vakt menneske.

Giertz er ganske skarp i sin bedømmelse av dem som avviser dette: "Går man i vekkelsens navn til storms mot selve gudstjenesten, forgriper man seg på det kristne fellesskapet [...] Vil vekkelsen ikke en gang leve med i den liturgi som finnes i gudstjenesten, da har den stilt seg utenfor kirkens fellesskap og kan ikke lenger regnes som et levende organ i kirken." (8)

Det finnes like tungtveiende grunner til å advare for å elske liturgien for dens egen skyld. På samme måte som at mange mennesker avviser gudstjenestens liturgi på grunn av at den "føles" uvant, ubehagelig, ufri eller uåndelig, kan følelsen i liturgien gi en kjærlighet til den for sin egen skyld istedenfor evangeliets. Dette skjer da typisk gjennom «følelsen» av fromhet og historisk forankring.

Om man er forelsket i liturgien for dens egen skyld kan det hende at man legger ned mye energi på å fordype seg og å undersøke hvilken liturgisk ordning som er den mest opprinnelige og derfor mest «ekte». De som blir sittende fast i dette kaster ikke sjeldent lengselsfulle blikk mot den romersk-katolske eller øst-ortodokse kirken ettersom de tenker at de kan finne en renere og mer ekte form for liturgi og kristenliv der.

Det er på dette stadiet at Giertz’ advarsel i innledningen av denne artikkelen er særskilt passende: «Liturgi uten vekkelse er kanskje det farligste av alle kirkeprogram.»

Kjærligheten til kirkens liturgi bør derfor istedenfor være grunnfestet i at den er en kanal for nådemidlene; Guds ord og sakramenter. Det er «...samme Ånds verk til å bevare den luen som er tent. Den er middelet som innlemmer de vakte i Kirkens fellesskap. Det er en form for vandringen i lyset, en vei som leder frem gjennom årene, der sjelen stadig kalles til å forene seg med det kongelige presteskap, som utfører sin tempeltjeneste for Guds alter med bønn og lovsang, med feiring av nattverd og med et lyttende øre til sin Herres ord.» (9)

Liturgien bør derfor omfavnes for evangeliets skyld, og ikke for sin egen skyld.

Vekkelse som fører til vekkelse

Jan Redin var en prest som leste, grunnet på og ble henført av den høykirkelige Gunnar Rosendals bok Kirkelig fornyelse, og han ønsket å treffe forfatteren som hadde påvirket ham så mye gjennom de visjonene han hadde for kirken. Da Redin fikk mulighet til å treffe denne høykirkelige, liturgisk bevisste foregangsmannen gikk samtalen raskt over fra boken til ham selv.

Dag Sandahl gjengir Redins egen fortelling i boken Fornyerne: «Etterpå gjaldt det meg. Samtalen vår munnet ut i noen store, enkle spørsmål. Sånne som jeg ikke hadde forberedt meg å svare på. - Vet du at dine synder er forlatt? Ber du for dine nærmeste, for forsamlingen din, biskopen din og Kirken hver dag? Leser du daglig i Bibelen? Hvordan håndterer du de hellige sakramentene? Jeg hadde ingen gode svar der og da. Det sluttet med at jeg bekjente at jeg hadde en utrustet samvittighet, at bønnekammeret sjeldent var besøkt, at bibellesningen var sporadisk og at ingen hadde lært meg noe om hvordan sakramentene bør håndteres (...) Det var den første gangen som jeg ble gjort til gjenstand for sjelesorg.» (10)

Om disse inngående spørsmålene med sitt klingende evighetsalvor var et representativt uttrykk for Gunnar Rosendals visjon om kirkelig fornyelse, har den høykirkelige sfæren sannelig en stor og viktig arv å forvalte. Den samme Rosendal fikk først senere, kan det se ut som, en forståelse for nødvendigheten av disse spørsmålene som kan vekke en slumrende kristen.

Historien forteller at han, da han var i full gang med den kirkelige fornyelsen han kjempet så utholdende for, ble rådet til å lese i Rosenius’ husandaktsbok av Bo Giertz. Dette fortsatte Rosendal med å gjøre gjennom resten av sitt liv og han oppfordret sine medarbeidere i den kirkelige fornyelsen til å gjøre det samme. (11) Han skrev til og med en dedikert bok for å løfte frem temaet «Lov og Evangelium i C. O. Rosenius’ husandaktsbok».

I brevet til Rosendal ga Giertz også et annet råd, og det er noe som alle vi bør ta til oss til vår fremtidige kamp for Kirken: «La forsoner Kristus og budskapet om rettferdigheten fra Gud, troens rettferdighet og forsoningsklippen, få den uovertrufne plassen i hjertet ditt og på din prekestol.» (12) Kun da har vi løfter om sann vekkelse i våre land. Den nødvendige vekkelsen.

  1. Bo Giertz. Herdabrev till Göteborgs stift. 4 uppl. Lund: Svenska kyrkans diakonistyrelses bokförlag, 1949, 49.
  2. Dietrich Bonhoeffer. Efterföljelse. Örebro: Cordia, 2006, 30.
  3. Den Augsburgska bekännelsens apologi, art IV:20 (SKB, 106)
  4. C.O Rosenius beskriver detta väl och ingående i boken Syndens dagliga plåga. BV-Förlag, 80.
  5. Den Augsburgska bekännelsens apologi, art IV:20 (SKB, 106-107).
  6. Om någon till äventyrs skulle leva i föreställningen om att förståelsen av Lag och Evangelium endast skulle vara en luthersk läsning av Skriften så bör de göra sig varse om att även Irenaeus av Lyon (130 -202 e. Kr), Tertullianus (160 - 225 e. Kr), Ambrosius (340 - 397 e. Kr), Johannes Crysostomos (347-407 e.Kr), Augustinus (354-430 e.Kr), Cesarius av Arles (470-542 e. Kr) och Bernhard av Clairvaux (1091- 1153 e. Kr) hyste likadana eller liknande uppfattningar om Lag och Evangelium.
  7. Giertz. Herdabrev, 52.
  8. Giertz. Herdabrev, 59-60. I detta uttalande använder Giertz begreppet ”väckelsen” i vid mening, dvs de sammanhang och uttryck som historisk kommit som en följd av väckelsen i dess centrala mening. Lag och evangelium kan förstås inte i sig själv gå till storms mot varken en riktig högmässa eller sann liturgi.
  9. Giertz. Herdabrev, 49-50.
  10. Dag Sandahl. Förnyarna – Mer än en historia om arbetsgemenskapen Kyrklig Förnyelse. Malmö: Artos&Norma, 2010,48-49.
  11. Staffan Ljungman. ˝Rosendal och Rosenius˝. Svensk Pastoraltidskrift 26:2016.
  12. Ibid, 774.

Artikkelen stod først på trykk i "Kyrka och folk" som vi har et samarbeid med om utveksling av stoff. Se nettutgaven her.


 

Relatert



Støtt foross.no
Ca leselengde
14 min
Ressurstype

  Aktuelt

Vil du støtte foross.no?

  Du kan gi via kredittkort

  Du kan benytte Støtt foross via Vipps! med Vipps-nummer: 70979

  Mer info og andre alternativ finnes på siden STØTT OSS.