Publisert

Velkommen hjem! Har du et hjem?


Ca leselengde:
9 min

Har du et hjem du kan springe til, kanskje i syndenødens skam, kanskje i glede? Og hvis noen kommer til ditt åndelige hjem, ønsker du dem velkommen som en far, bror og søster?

Faren springer sønnen sin i møte, kaster seg om halsen på ham og hilser ham hjertelig velkommen hjem. Jesus forteller denne historien i Lukas 15, som vi kjenner som beretningen om den bortkomne sønnen.

Vi trenger å vite litt av forhistorien for å forstå hva det er som skjer. Tidligere leser vi at sønnen praktisk talt har ønsket faren sin død. Han har sviktet, forlatt farshuset og pliktene han hadde der, og ødslet bort hele arven.

Det vil nok ikke være så veldig radikalt å kalle denne sønnen for en synder; han har påført faren sin skam, økonomiske vanskeligheter og ikke minst en stor hjertesorg. Men når sønnen vender hjem, er det bare én ting som er viktig for faren; han må få omfavne sønnen sin. Han må få gi ham sko, mat, et hjem og alt annet han måtte ha bruk for. Vi trenger alle et slikt hjem.

Da Jesus gikk rundt på jord og han skulle mette tusenvis av sultne mennesker, ba han dem om å sette seg ned i grupper. Noen grupper var på hundre, andre på femti (Mark 6:39). Disse gruppene er et godt bilde på menigheter; vi samles i grupper for å lytte til Jesus og å få mat av ham.

Også etter himmelfarten gir Gud oss flokker hvor vi skal få høre hjemme; menigheter. Vi får omtale hverandre som brødre og søstre, for vi har samme Far, og vi er kalt til fellesskap med Ham og med hverandre.

Men er menighetene våre åndelige hjem? Har du et sted der du hører hjemme? Føler du deg velkommen når du kommer? Blir du sett? Snakker folk til deg på samme måte som de gjør når de er sammen med venner og familie; hvor man sier hei når man ser hverandre, «takk for i dag» når man går hver til sitt, inkluderer hverandre i ansvar, underretter om aktiviteter, og ikke minst hvor man spør etter hverandre hvis noen gikk glipp av et måltid? «Hvor var du? Fikk du mat et annet sted? Jeg savnet deg.»

Vi mennesker har et gudegitt behov for fellesskap. Skaperen vår har satt oss inn i familier, nasjoner, vennegjenger, skoleklasser og arbeidsfellesskap. I mange land omkring i verden har han i tillegg gitt oss den dyrebare gaven at det er mulig å samles i kristne menigheter.

Når våre unge, håpefulle påbegynner militær førstegangstjeneste, er det mange som ser på alle utfordringene de har foran seg som sine personlige styrkeprøver. «Nå skal alle få se at jeg løper raskest» eller «om alle andre gir opp, skal i alle fall jeg vise utholdenhet».

Det tar ofte noen uker å forstå at militæret ikke handler om individet, men om fellesskapet. Soldatene går i uniform fordi det ikke betyr noe hvor man kommer fra, men bare hvor man er akkurat nå.

Forfatter og foredragsholder Simon Sinek spurte en rekke amerikanske soldater om hvorfor de var villige til å dra ut i farlige krigsoperasjoner. Det var ikke én som oppga folk og fedreland som årsak, men hverandre. «Jeg er villig til å dø for deg, og vet at du er villig til å ofre deg for meg».

Vi som ennå lever her på jorden kalles den kjempende kirke (på engelsk: the church militant, altså den militære kirke). Husker du på at du er i samme kompani som brødrene og søstrene dine i troen? Målet er ikke at du skal lykkes mest, men at alle skal bli berget. Vi har ulik bakgrunn, men kjemper for samme sak og samme rike, mot den samme sjelefiende. Det hjelper å kjenne hverandre og å ha tillit til hverandre for å dra i samme retning. Målet med kampen er ikke bare at jeg selv skal bli frelst, men at også de andre skal komme velberget gjennom.

Den velkjente psykologen Jordan B. Peterson har skrevet den mye omtalte boken «12 regler for livet». Du kan synes hva du vil om ham og det han står for, men la deg inspirere av livsregel nummer ni: Anta at den du snakker med vet eller kan noe som du ikke gjør. Møt nye mennesker med ydmykhet og sunn nysgjerrighet. De har noe å lære deg, de kan inspirere deg. De har opplevd spennende ting du ikke aner noe om før du kommer i prat med dem. Søsken i troen kan hjelpe deg videre på veien. I Guds menighet finnes det ingen fremmede, bare brødre og søstre du ikke har blitt kjent med ennå. DNA-et vårt er det samme; vi trenger Jesus.

Den skandinaviske kulturen kan være en utfordring i de helliges samfunn. Vi drar oss litt unna fremmede og nøyer oss med å spørre vennene våre om de vet hvem nykommerne er. Vi snakker helst med folk vi kjenner godt fra før, vi kommer og går i gjeng, vi er blyge, konfliktsky og elsker vane.

Jeg håper jeg tar feil i denne forenklede karakteristikken, men hvordan spiller den beskrevne kulturen inn i menigheten du går i? Hva skjer hvis en fremmed nærmer seg din faste sitteplass? Hva skjer når du ser et menneske du ikke kjenner i menigheten din?

Før du rekker å svare, la oss ta et steg tilbake. Menigheten DIN? Har du et åndelig hjem der du hører hjemme, der noen vet det hvis du har det vondt? Der du blir savnet og spurt etter om du ikke kommer til det ukentlige måltidet?

Og samme spørsmål, men kanskje enda litt mer unorsk: har du tatt på deg noen plikter der, i ditt åndelige hjem? Jeg er litt streng nå, men jeg håper og ber at svaret ditt er «ja». Det er godt for mennesket å ha forpliktelser, og det er en stor velsignelse for dem rundt deg hvis du er med og bidrar.

Det viktigste du gjør, er allikevel at du kommer. Kom til samme menighet hver eneste søndag. Kom, for din sjels skyld, men kom også for oss andres del. For når du vitner med hele din kropp at dette er verdt å stå opp tidlig for, ofre søndagsbrunsjen for, samt å bruke tid, penger og evner på, så er du et Kristusvitne for meg og de andre. Når du synger med, bekjenner troen og stemmen din høres når Fadervår blir bedt, er du en sann misjonær. Da lar du lyset ditt skinne og da oppmuntrer du oss andre som er rundt deg.

Hvis du ikke hører hjemme i en menighet, håper jeg at du strekker deg for å endre på det. Alle menigheter består utelukkende av syndere og alle menigheter har sine svake sider, men du må finne det stedet som er best for din sjel. Det finnes dessverre steder der det ikke er så enkelt å finne en menighet, og det smerter meg hvis du har det slik. Men du kan kanskje reise litt lengre enn planlagt eller ha samlinger hjemme, sammen med en søster eller bror i troen?

Ikke la relasjoner til mennesker være det eneste som får styre ditt valg av menighet. Det er helt fantastisk hvis du går eller vil gå i en menighet med flotte mennesker, men det er bare det nest viktigste. Det aller viktigste spørsmålet i valg av menighet er hvor sjelen og troen din blir bevart, hvor du hører den loven som rammer trygge syndere og det evangeliet som frelser skremte syndere, og hvor sakramentene forvaltes rett. Ordet og sakramentene kalles nådemidlene, og det er disse som bevarer oss i troen til det evige liv.

Høstsemesteret står for døren nå og det betyr en ny by for mange unge voksne. Nytt bosted gir en mulighet for nye venner i en ny menighet, men det medfører også en stor risiko at de aldri oppsøker noen menighet.

Kan jeg få be deg om å ta kontakt en ekstra gang med noen du kjenner, som har flyttet nå i sommer? Kanskje du kan tipse dem om ei menighet på deres nye sted? Kanskje du kan invitere dem til å komme sammen med deg hvis dere bor på samme sted, eller noen du kjenner på et annet sted? Kanskje du til og med kan invitere dem med ut på tur, kafé eller fotballkamp?

Kanskje du ikke kjenner dem så godt og det føles kleint. Jeg håper og ber at du «bare ikke er en sånn type». Jeg synes ikke noen skal få reservere seg mot å være inkluderende. Kanskje trenger du å planlegge dette sammen med noen. Kanskje trenger du at menigheten din arrangerer noen aktiviteter for at du selv skal bli inkludert. Vær ikke redd for å tipse menighetens ledere om gode ting man kan gjøre, også for å bli kjent med dem man allerede har gått i samme menighet med – om ikke med så i alle fall ved siden av i lengre tid. Menighetene er jo våre åndelige hjem. Kanskje kan du begynne førstkommende søndag med å snakke med noen du har sett i årevis, men som du ikke kjenner så godt?

Om ikke så lenge skal Gud samle sin verdensvide, tidstranscenderende menighet hjem til seg. Da skal vår himmelske Far springer oss i møte, kaste seg om halsen vår og hilser oss hjertelig velkommen hjem. Da skal selv vi som forvaltet arven Hans dårlig få bo i det evige Faderhuset, som Hans tilgitte, elskede og dyrebare døtre og sønner. O, må ingen bli tilbake!


 

Relatert



Støtt foross.no
Ca leselengde
9 min
Ressurstype

  Aktuelt

Forfatter
forfatter_fotoSkrevet av: Silje Kiil.
  Silje kommer fra Lyngseidet, men bor nå i Oslo hvor hun arbeider i Siemens og er redaksjonsmedlem i foross.no. Hun har tidligere bodd både i Sverige, England og Danmark.
   Ressurser av Silje Kiil
Vil du støtte foross.no?

  Du kan gi via kredittkort

  Du kan benytte Støtt foross via Vipps! med Vipps-nummer: 70979

  Mer info og andre alternativ finnes på siden STØTT OSS.