Verden for Kristus – i Norge

I den lengste salmen i Bibelen, Salme 119, finner vi følgende vers:

Jeg er en gjest på jorden, skjul ikke dine bud for meg! Sal 119:19 (NB88)

Det er min bønn at vi sammen får se inn i det misjonskall som vi blir utfordret med i Bibelen, og at vi alle får erfare Guds ledelse individuelt ved at Guds Ord får bli åpenbart.

Tro i bevegelse gjennom historien

NLM har en visjon om «Verden for Kristus». Dette er en global misjonsutfordring. Men denne utfordringen har også blitt lokal. Vi kan snakke om en glokal utfordring. Hva betyr «Verden for Kristus» for vårt arbeid i Norge?

Jeg ønsker i første omgang å vise en lang anonym misjonstråd gjennom historien som starter i apostlenes tid, før jeg vil aktualisere misjonsutfordringen for vår tid.

Gå derfor…

«Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler», var misjonsbefalingen som disiplene fikk på Oljeberget. Misjonsbefalingen som enda kaller oss i dag.

De første disiplene som var der med Jesus, skulle få kraft når Den Hellige Ånd kommer over dem, og de skulle være Jesu vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ende.

Åtte kapitler ut i Apostlenes gjerninger kan en på mange måter si at det hadde skjedd. Evangeliet ble forkynt i Jerusalem første pinsedag til alle folkeslag, de ble lagt til en menighet som ble spredt til Judea og Samaria, og i kapittel 8 ser vi starten på evangeliets reise til Etiopia.

Hovedårsaken til evangeliets spredning, var migrasjon, at troende flyttet på seg, og kom i kontakt med andre mennesker. For migrasjon, eller forflytning, henger nøye sammen med misjonsoppdraget.

Evangelisk migrant i Bibelen

En av de første evangeliske migrantene jeg kjenner til, må ha vært Simon som bar korset til Jesus. Vi vet fra Bibelen at han kom fra Kyrene, sannsynligvis et område vest i Libya ved grensen til Tunisia.

Vi kan ikke påstå at han var en kristen fordi han bar Jesu kors, men Markus omtaler hans sønner Aleksander og Rufus, som om de var kjenninger for leserne sine. Det kan virke som om de tilhørte menigheten.

Om dette stemmer, møter vi i Mark 15:21 en immigrert familie med røtter fra Nord-Afrika som ble medlemmer i en av de første menighetene. Det er ikke utenkelig at dette også er en av årsakene til at det tidlig vokste frem en menighet i Kyrene, i Libya.

Flerkulturelle menigheter fra starten

De aller første menighetene kan vi anta var flerkulturelle. På torget hvor Peter talte den første pinsedag, var det mennesker fra mange forskjellige land som fikk høre evangeliet på sitt eget språk, og den dagen ble 3000 lagt til menigheten.

Å gjøre alle folkeslag til disipler var menighetens oppdrag, og dette oppdraget startet i Jerusalem. Oppdraget starter der vi er. Derfor ble evangeliet forkynt på alle språk på torget i Jerusalem, når Den Hellige Ånd gav kraft til disiplene til å starte misjonsoppdraget.

Den første menighet som ble dannet i Jerusalem, hadde nok en overvekt av jøder, men jeg er overbevist om at den også bestod av andre folkeslag.

At dette var en utfordring for menighetsfellesskapet, er jo ikke en hemmelighet. Det kommer til syne i kapittel 6, når det gjelder matfordeling til enkene, men også med tanke på spørsmål som dukket opp om omskjærelse.

Men dette flerkulturelle legemet var, som vi skal se på litt senere, en kampsak for Paulus.

Det vi ser på pinsedag er pangstarten for misjon og menighet. Og min påstand er at misjonspotensialet var kanskje spesielt stort siden menigheten fra starten av var en flerkulturell menighet.

De kristne – sprer evangeliet som flyktninger

Mens Saulus herjet menigheten, som det står i Apg 8:3, førte forfølgelsen til at de kristne i Jerusalem ble spredt, de dro omkring og forkynte evangeliets ord, står det.

Vi antar at apostlene ble igjen i Jerusalem. Så de som reiste, var «lekfolket». De migrerte med sin tro fra Jerusalem til Judea, Samaria og like til jordens ender. Og det skjedde relativt fort.

Allerede mot slutten av det samme kapittel har en av «lekmennene», Filip, kommet seg til Samaria. Han delte sin tro på sin ferd og det brøt ut vekkelse i Samaria.

Men midt i vekkelsen fikk han et kall til å møte en enkeltperson, en etiopier i ødemarken. Den etiopiske hoffmann ble døpt og reiste videre med sin tro og var sannsynligvis med på å plante den første menigheten i landet som skulle bli historiens andre kristne nasjon.

Menigheten – det flerkulturelle legemet

Paulus hadde et kall, ikke bare til å dele evangeliet med dem som ikke hadde hørt, men også til å bryte ned skillet mellom jøde og hedning. Han kjempet en kamp for det ene legemet, som i realiteten er et flerkulturelt legeme, forent i Kristus.

Skillet mellom jøde og greker var ikke bare religiøst begrunnet i omskjærelsen, men det var også et kulturelt skille som måtte brytes ned. En trengte ikke bli jøde først for å bli kristen og få del i fellesskapet.

Ikke på noen steder nevnt i Apostlenes gjerninger, og heller ikke i noen av Paulus sine brev til noen av menighetene, ser vi at han råder sine menigheter til å ha egne samlinger for jøder, og andre samlinger for grekere eller romere.

Menighetene representert i sitt flerkulturelle mangfold utgjorde én enhet, ett legeme. Paulus innleder bildet om menigheten som et legeme av mange lemmer, med å påpeke det etniske/kulturelle forskjellene.

Slik er kroppen én selv om den har mange lemmer, og alle lemmene utgjør én kropp enda de er mange, slik er det også med Kristus. For med én Ånd ble vi alle døpt til å være én kropp, enten vi er jøder eller grekere… 1 Kor 12:12-13

Med et etnisk bakteppe er det ransakende å lese resten av avsnittet!

Evangeliet til Nord-Afrika

Om vi beveger oss ut av den bibelske historien, så er det stor sannsynlighet for at handelsreisende brakte evangeliet til Tunisia etter at Keiser Nero startet forfølgelsen av de kristne. Nord-Afrika skulle bli en viktig læremessig rettesnor for kristenheten. Et virkested for kirkefedre som Cyprian, Tertullian og Augustin, som senere skulle inspirere Martin Luther.

Handelsreisende brakte evangeliet til Kina, via Silkeveien. Det sies at kona til den mongolske herskeren Djengis Khan, var kristen.

Pilgrimene, de religiøst forfulgte flyktningene, reiste med sin tro til det amerikanske kontinent.

Evangeliet videre ved frigitte slaver

Vi har kanskje alle hørt om Livingstone som pionermisjonær til Afrika? Men har vi hørt om de 12 000 frigitte slavene som valgte å reise fra Amerika, mange med et kall til å dele evangeliet med sine røtter i Afrika?

Mange av disse troende frigitte slavene var viktige lekmannsmisjonærer i Afrika, som forberedte grunnen lenge før de vestlige misjonærene kom. Det sies at disse betydde mer for etableringen av kirken i Afrika enn vestlige og europeiske initiativ. (Dr Jehu Hanciles)

Vårt lands historie

Ser vi på vår historie, så kan vi si at Luther, lekmannsbevegelsen og misjonsbevegelsen kom til oss gjennom reisende. Mennesker som hadde vært i kontakt med disse bevegelsen som kom hjem og smittet andre.

For ca 200 år siden begynte vi å utdanne og sende misjonærer. Jeg mener at dette var og er nødvendig for å realisere misjonskallet i vår tid. Det er nødvendig for å nå ut til alle unådde folkeslag.

Men jeg er redd vi skal miste misjonsbevegelsen som startet i Jerusalem, en misjonsbevegelse av lekfolk som delte sin tro der de ferdes, med de mennesker de møtte på sin vei, uavhengig av hvilket folkeslag de tilhørte.

De navnløse misjonærene

Når vi ser tilbake på den klassiske misjonshistorien, så er det noen enkeltnavn som sitter igjen. Men den største misjonsbevegelsen består av de navnløse misjonærene, enkeltpersonen som delte sin tro. Slik har det alltid vært helt fra menighetens fødsel til vår tid. For Kristi legeme vokser ved at medlemmene deler sin tro der de ferdes. De anonyme misjonærer nevnes allerede i Apg 11:20-21:

Men noen av dem, noen menn fra Kypros og Kyrene, kom til Antiokia, hvor de også talte til grekere og forkynte evangeliet om Herren Jesus. Og Herrens Ånd var med dem, og et stort antall kom til troen og omvendte seg til Herren. Apg 11:20-21

Et flott bibelvers om den anonyme misjonær, den troende som tar med seg sin tro på sine reiser. Som deler sin tro på sin ferd.

Den misjonsbevegelse som vi skimter i begynnelsen av Apostlenes gjerninger, var en misjonsbevegelse av lekfolket. Det var troende som reiste med sin tro, og delte sin tro.

Det kan misforstås om jeg kaller dette en trosbevegelse, men det var i alle fall tro satt i bevegelse. For som vi ser i kirkehistorien så henger misjon og migrasjon nøye sammen. Denne globale misjonsbevegelsen har vi aldri hatt større muligheter til å komme i kontakt med, enn vi har i dag.

Migrasjon: vår tids misjonsutfordring

Migrasjon er den største utfordring for dagens misjon blir det sagt. Mennesker reiser. Globaliseringen gjør verden mindre. Og i vesten så finner vi alle verdens nasjoner.

En filippinsk bror gjorde meg oppmerksom på det. Han sa at han måtte komme til Norge for å treffe verdens nasjoner, slik var det ikke i Filippinene.

I Vesten har vi en unik mulighet som vi ikke har hatt før. Jeg har dessverre ikke noe tall på hvor mange folkegrupper som bor i Norge, men vi finner representanter fra 221 forskjellige nasjoner i Norge!

De unådde folkeslagene gjemmer seg ikke lenger i en jungel over de syv hav, men de er våre naboer, vi møter dem daglig.

De er kanskje unådde, men de er ikke lenger utilgjengelige. Du har sannsynligvis møtt en del av dem. Det er en unik mulighet. Noen har sagt at siden vi ikke kom til alle unådde, så måtte de komme til oss.

Noe vi alle kan ta del i

Vi har som organisasjon ikke ressurser nok til å sende misjonærer ut til alle unådde folkeslags hjemtrakter. Derfor erkjenner vi på mange måter at vi har en utopisk visjon i «Verden for Kristus».

Men denne begrensningen har på mange måter blitt opphevet om alle kan engasjere seg for å nå verden for Kristus, der vi bor.

Vi kan alle dele evangeliet til de fremmede folkeslagene som befinner seg i våre nabolag, på alle kommunale skoler og lokale fotballag. Tenk hvor mange misjonærer vi har om hver enkelt av oss søkte å dele evangeliet med alle folkeslag som bor i Norge. Om vi gikk ut og gjorde alle folkeslag som bor i vårt nærmiljø til disipler. Om vi lot misjonsbefalingen starte der vi er, slik disiplene gjorde den første pinsedag.

Tilgjengelige for evangeliet

Gjennom de folkeslag som er tilstede i Norge, er nesten hele verden tilgjengelig for evangeliet. Ikke alle blir værende i Norge, mange reiser videre, tenk hvis de har med seg evangeliet i bagasjen!

Det som er sikkert er at alle migranter i Norge kommuniserer via Skype, Whatsup, telefon og mail med sine venner og familier, spredt over hele kloden. De unådde «der ute» kan komme i kontakt med evangeliet gjennom deres migranter hos oss. Ikke ulikt den etiopiske hoffmann. Tenk på hva deres vitnesbyrd kan bety i en global sammenheng!

Vi har fått en ny mulighet til å engasjere oss i misjonsarbeidet. Vi skal fortsatt kalle, sende og be, men vi kan også dele.

I dag kan vi dele evangeliet til de unådde uten å måtte reise, uten å trenge å gå på språkskole i opptil 2 år, siden de snakker norsk. Uten å måtte lære en ny kultur, fordi de ønsker å lære vår kultur.

Dette utfordrer oss. Fordi det opphever skillet mellom oss i Norge og dem «der ute».

Hvem er «oss»?

For det første blir ikke «oss» lenger «vi norske kristne». «Oss» blir kristne i Norge. «Oss» består av kristne brødre og søstre fra alle land bosatt i vårt nærmiljø. Vi er Kristi legeme. Vi består av nordmenn, filippinere, etiopiere, nigerianere, kinesere og arabere.

Vi har fått nådegaver som er gitt til å bygge opp vår menighet, og vi har fått et kall til å gå videre med evangeliet. Vi er åndelig sammenføyd i Kristus, vi deler tro, selv om vi snakker forskjellige språk. Men Bibelen gir oss også en bro til fellesskap.

Et felles hjemland

Da vi ikke først og fremst har vårt hjemland i Norge, men som Paulus sier så har vi vårt felles hjemland i himmelen (Fil 3:20). I Hebreerne 13:14 leser vi:

For vi har ikke her en blivende stad, men søker den som kommer. Heb 13:14

Vi har felles mål og felles fokus, vi søker Guds rike. Gud har vunnet oss som sitt folk (Apg 15:14), da er vår jordiske nasjonalitet underordnet.

Våre internasjonale søsken som har kommet til oss, bærer også med seg et bibelsk kall til å:

Søke den byens velferd som jeg har bortført dere til, og be for den til Herren! For når det går den vel, så går det dere vel. Jer 29:7

Gjester i verden

Jeg tror det ligger mye synergieffekt i et flerkulturelt kristent fellesskap. Om vi legger bånd på oss til å streve etter en slik broderkjærlighet, så tror jeg vi vil oppleve velsignelse og oppbyggelse i våre fellesskap.

Paulus kommer med noen formaninger til oss i Romerbrevet 12, ha det flerkulturelle bakteppe med når du leser versene 10-15:

Vær varmhjertet mot hverandre i broderkjærlighet! Kappes om å hedre hverandre! Vær ikke lunkne i iveren! Vær brennende i ånden, tjen Herren! Vær glade i håpet, tålmodig i trengselen, vedholdende i bønnen! Kom de hellige til hjelp i deres nød. Legg vinn på gjestfrihet! Velsign dem som forfølger dere, velsign, og forbann ikke! Gled dere med de glade, og gråt med de gråtende! Rom 12:10-15

Om vi finner vår identitet i det faktum at vi er gjester på jord, finner vi våre medborgere også i søsken fra andre land.

Innledningsvis så vi på et vers fra Salme 119. I Norsk Bibel 88 stod det:

Jeg er en gjest på jorden, skjul ikke dine bud for meg! Sal 119:19 (NB88)

I den nye 2011-oversettelsen står det

Jeg er en fremmed på jorden, skjul ikke budene dine for meg! Sal 119:19 (NO11)

Det ble min bønn, jeg er en gjest på jorden. Ja, ofte kan jeg føle meg som fremmed og trenger Guds ledelse gjennom hans Ord. Samtidig så møtte jeg misjonskallet på nytt i dette verset, for alle mennesker er gjester på jorden og for mange forblir Guds Ord skjult.

Verset ble et nødrop fra en unådd: «Jeg er en gjest på jorden, skjul ikke dine bud for meg!». Legg disse ordene inn i leppene til de unådde folkeslagene som bor iblant oss. «Jeg er en fremmed i Norge, skjul ikke dine bud for meg!». Jeg kjenner en smerte som roper: «De må få høre!»

Der du bor

Migrasjonens virkelighet utfordrer ikke bare våre fellesskap. Den utfordrer vår forståelse av misjon.

Vi kan ikke lenger skjule oss bak misjonærene med vårt misjonsoppdrag. Du og jeg er kalt til verden for å være vitner for dem som aldri har hørt.

Om de bor i ditt nabolag, har du et ansvar som du ikke kan delegere til misjonærer, forkynnere eller IKF-medarbeidere, du har et kall til å dele Jesus og frelsen med dem.

Vi har et ansvar for mennesker i vår omgangskrets. Vi må be Gud om å åpne øynene våre så vi ser menneskene som bor der vi bor.

Så må vi søke mulighetene og anledningene som byr ser til å dele våre vitnesbyrd. Vi har alle disse mulighetene og vi kan alle ha Filip som forbilde i det at han var lydig til kallet om å holde seg nær vognen til den etiopiske hoffmann. Mens han gikk der forstod han hvorfor han var sendt til ham, og fikk forklare evangeliet til den reisende.

Et felles kall til alle

Men jeg tror at en nøkkel som kan åpne opp en slik tjeneste er å forenes med kristne søsken med internasjonal bakgrunn.

For mange av våre søsken med internasjonal bakgrunn, kjenner det samme kallet. De kom som flyktninger, men fikk kallet til misjon i Norge.

Ved å forenes som Kristi legeme står vi sterkere til å nå verden for Kristus. Vår arabiske bror har noen fordeler i å komme i kontakt med andre arabere, vår kinesiske søster har et innpass i et miljø vi ikke kjenner.

Men vi trenger støtte fra et fellesskap i den tjenesten hver enkelt av oss står i. Derfor har det flerkulturelle kristne fellesskapet, større misjonspotensiale enn lukkede etniske fellesskap.

Jeg tør å påstå at nøkkelen til utfordringen med et arbeid blant verdens folkeslag i Norge, ligger i et forent legeme lokalt.

«Verden for Kristus» betyr alle mann i arbeid, til innsats internasjonalt og nasjonalt, globalt og lokalt.

Jeg tror høsten er moden! Om viljen er der til et slikt engasjement kommer en over utfordringer en møter på veien. Men det finnes også hinder på vei til en vilje for et flerkulturelt fellesskap.

Fremmedfrykt og gjestfrihet

Jeg vil berøre et hinder mange kjenner på i møte med mennesker med annen kulturell bakgrunn. Det er fremmedfrykt.

Det skyldes en usikkerhet på hvordan man skal forholde seg til mennesker med en annen kulturell bakgrunn, men det kan også skyldes en frykt for fremmed innflytelse over egen kultur. En kjenner et behov for å beskytte seg og regulerer kontakten gjennom strukturer og kanskje politiske ordninger.

Men som kristne har vi et medmenneskelig mandat. Vi er kalt til kontakt med alle mennesker, for vi er alle skapt i Guds bilde. Fremmedfrykt er et negativt ladet begrep, som allikevel kan være nokså naturlig.

Gjestfrihet = å være glad i fremmede

I sosialantropologien omtales fremmedfrykt med det latinske begrepet Xenofobi. ‘Xeno’ betyr ‘fremmed’, også på gresk, og fobi kjenner vi jo igjen.

Selv om det nok er en naturlig reaksjon på noe fremmed så finner vi allikevel ikke, så langt jeg kjenner til, et slikt begrep i Bibelen.

Det vi finner derimot, er Filoxenia, som betyr å være glad i den fremmede. I våre bibeloversettelser oversettes dette ordet gjerne med gjestfrihet. I versene som jeg leste fra Romerbrevet er Filoxenia brukt; glad i den fremmede.

Kan vi strekke det så langt som til å si at Bibelens definisjon av gjestfrihet er å være glad i den fremmede, at et gjestfritt hjem ikke bare er et åpent hjem for venner og familie, men for alle mennesker, også den fremmede?

Bibelen formaner oss flere ganger til Filoxenia. Heb 13:2 bruker begrepet, der står det:

Glem ikke gjestfrihet! For ved den har noen hatt engler til gjester uten å vite det. Heb 13:2

Et annet vers jeg synes er litt artig i den sammenhengen er når Peter i 1 Pet 4:9 sier:

Vær gjestfrie mot hverandre uten knurr! 1 Pet 4:9

Kunne vi praktisert denne gjestfriheten overfor våre kristne søsken, samtidig som vi åpnet våre hjem for dem som enda ikke har fått høre om Jesus? Kunne vi virkelig praktisert Filoxenia?

Vennskap på tvers av kulturer

Johannes’ tredje brev er skrevet til en mann som het Gajus. Dette var et vanlig romersk navn, og vi kan anta at Gajus ikke var jøde. Men brevet viser et nært og kjært forhold mellom Johannes og Gajus, et sterkt tverrkulturelt vennskap. Slik blir det beskrevet:

Du kjære! Du gjør en trofast gjerning med det du gjør mot brødrene, enda de er fremmede. De har vitnet for menigheten om din kjærlighet. Du gjør vel med å hjelpe dem på vei, slik det er verdig for Gud. For det var for hans navns skyld at de drog av sted, og de tar ikke imot noen hjelp fra hedningene. Derfor skylder vi å ta oss av slike, så vi kan bli medarbeidere for sannheten. 3 Joh 5-8

Johannes roser Gajus for måten han har tatt imot «misjonærer» på og vist dem omsorg. Han roser ham for at han tar imot de fremmede, og går sammen med dem i tjenesten.

Jeg håper og ber om at det kommer flere troende søsken fra utlandet til Norge som kan stå sammen med oss i misjonen, både nasjonalt og internasjonalt.

Så drømmer jeg om at vi som organisasjon gjør som Gajus, at vi tar oss av dem og blir medarbeidere. Johannes bruker egentlig sterkere ord, så jeg får stille meg bak ham og si at vi skylder å ta oss av trossøsken med internasjonal bakgrunn, så vi kan bli medarbeidere for sannheten. Slik at vi sammen kan gå ut til de unådde folkeslagene i Norge og ut til verdens ender.

Som kristne erkjenner vi at vi er gjester på jorden. Gjennom Guds Ord erkjenner vi at vi er kalt til å vise gjestfrihet, til å elske den fremmede. Slik kan vi bli ett legeme med lemmer ut til hele verden.

Til slutt…

Jeg håper at du ikke bare fikk noe å tenke på etter å ha lest dette.

Jesus var ikke fornøyd når hans tilhører bare ble truffet av hans budskap og fikk noe å tenke på. Jesus var bedrøvet når den rike unge mannen gikk bort etter å ha fått noe å tenke på. Men det gledet Jesus når budskapet fikk føre til forvandling og handling, slik det gjorde for Sakkeus.

Vi trenger ikke bekreftelser på at vi burde gjort noe for å dele evangeliet med alle folkeslag i Norge. Det vi trenger er at vi våger å dele evangeliet med folkeslagene vi møter, og at vi våger å innlemme dem som likeverdige medlemmer på Kristi legeme lokalt.

Ta dette kallet med deg i bønn.