Brutale. Misunnelige. Hevngjerrige. Uten skrupler.
Dette er inntrykket vi får av Jakobs ti eldste sønner. Det lå stadig noen sårede langs veien deres. Slik blir det der ondskapen får rom.
Josef var 17 år og gikk i sin troskyldighet til Jakob med ryktene han hørte. Tunge tanker fylte den gamle mannens sinn. Hans trøst ble nettopp Josef. Josef minnet ham om hans ungdoms kjæreste, Rakel. Jakob viste ham en særlig omsorg. Han laget bl.a. en vakker kjortel til ham.
Men brødrenes misunnelse vokste som villkjøtt. Især etter Josefs to drømmer. Han hadde drømt at brødrenes kornbånd bøyde seg for hans. Og at hele familien, symbolisert ved sol, måne og stjerner, hyllet ham.
Nå lå synden på lur ved brødrenes dør. Åtte av de ti mumlet sammen om å få Josef drept. En dag han kom for å se til dem, oppdaget de ham langt borte. Da stakk de hodene sammen. «De legger listige planer … de rådslår med hverandre» (Salme 83:4). Eldstebror Ruben og fjerdemann Juda fikk så vidt hindret at Josef ble drept. Det endte med menneskehandel. Broren ble ført bundet til Egypt. Tjue sekel sølv klirret mellom fingrene deres.
Dette er av Bibelens mest rystende fortellinger. Den maner oss til kamp for den svake. Samtidig avslører den menneskehjertet. Der har ondskapen sitt sete. Det gjelder også … ditt og mitt hjerte.
Kanskje kjenner du til fortsettelsen av Josefhistorien?
Der spiller en egyptisk hoffmann en rolle. For det var til en hoffmann Josef ble solgt. Potifar het han. Han var også sjef for livvakten (1 Mos 37:36).
Jeg har alltid hatt sansen for denne Potifar.
Men kan vi si noe positivt om en slaveeier?
Ja, faktisk. Potifar viste interesse for slavene. Han registrerte egenskapene til Josef. Han skjønte at den nye hebreerslavens gud var en god Gud. «Potifar satte ham til å styre sitt hus og lot ham ta hånd om alt han eide» (1 Mos 39:4). Det virker som Potifar var blitt religiøst påvirket!
Også i vår tid finnes det sjefer med troende undersåtter. Noen av disse sjefene får noe å tenke på. For de kristnes liv er ‘verdens bibel’. (Dess mer sørgelig er det når det ikke er samklang mellom liv og lære.)
Forholdet mellom Potifar og Josef fikk en brå slutt. Potifar fikk høre en tvers igjennom løgnaktig historie om Josef. Potifars hustru hevdet at han hadde prøvd å voldta henne. Også i denne løgnen spilte et klesplagg en rolle: Josefs kappe. Den ble igjen hos henne etter overgrepsforsøket, sa hun.
For Potifar virket saken klar. Kast Josef i fengsel!
Betrodd utad. Bedratt innad. Det var Potifars skjebne.
Josefs fornedrelse begynte med brødrenes behandling av ham. Den fortsatte her i Egypt – på tross av hans prisverdige oppførsel.
Kjære medkristne.
En slik andakt kunne avsluttes med noen ord om at verden er urettferdig. Noen kristne rammes mer enn andre av denne urettferdigheten. Men Josefs gudsfrykt bar ham igjennom frustrasjonene.
Andakten kunne også avsluttes med noen ord om hva vi skylder ledere. Privatlivet deres kan vi ikke blande oss borti. Men vi skylder dem å leve slik at de får noen tanker om vår Gud. Og vi skal be for dem. Be om at de må få visdom til å takle problemene – både på hjemmebane og i lederjobben.
