Hvis livet mitt var en spillefilm, skulle jeg gjerne ha spolt tilbake mange ganger. Spolt tilbake for å gjøre noe annerledes, sagt noe annet, tenkt andre tanker, vist mer kjærlighet og raushet.
Jeg vet jo at det ikke går. Fortiden kan ingen endre.
Bibelen er tydelig på at vi mennesker en gang skal møte Gud på dommens dag. Da er det som om «filmen» om ditt liv skal spilles av. En film som viser alle detaljer av alle gode og onde gjerninger du har gjort. Alle feiltrinn. Da hjelper det ikke om du har klart å opprettholde en tålig bra fasade her på jorda. Alt skal fram i lyset, fram for den hellige og allmektige Gud. Også det som ingen andre mennesker vet. Ønsket om å kunne spole tilbake for å endre noe, blir enda større av den tanken.
Tenk på de delene av din fortid som du gjerne skulle spolt tilbake for å endre. Tenk på alt du angrer på at du har sagt, gjort eller tenkt, – eller det gode du har latt være å gjøre. Så skal du få ta til deg ordene som står om Jesus i Kolosserbrevet:
Han utslettet skyldbrevet mot oss, som var skrevet med bud, det som gikk oss imot. Det tok han bort da han naglet det til korset. Kol 2:14
Jesus utslettet alle dine feiltrinn da han døde for deg på korset. Han har makt til å «spole tilbake» og gjøre alt nytt:
Derfor, om noen er i Kristus, da er han en ny skapning, det gamle er forbi, se alt er blitt nytt. 2 Kor 5:17
Å si ja til Jesus er å si ja til et nytt liv. Jeg holdt på å si at det er som å få «en ny sjanse», men det stemmer ikke. Det er ikke slik at du får en ny sjanse til å leve opp til Guds standard. For det er det ingen som klarer. Jesus bytter plass med deg. Han tar din fortid og dekker den med nåde. Og nåden er ny hver dag. Den nåden skaper også et ønske om å leve nærmest mulig han som har gitt deg den.
Jeg hørte en gang en taler si «hos Gud har jeg ingen fortid». Når jeg tror på Jesus, betyr det at han «sletter» all min synd. Jeg skal få møte Gud uten fortid, kun med en framtid sammen med ham.
