Høsten er vemodig. Vi finner fram varmere klær, er mindre ute. Fuglene stilner, vi hører bare kråka. Trærne visner, bladene dør. Det er som om naturen går mot avslutning.
Men det er samtidig noe livgivende ved høsten. Og fire lørdager skal vi se på hva årstiden kan fortelle om livet med Gud.
Høsten sier noe om ansvar. For med alle gaver følger et ansvar, også den gave at Gud har latt jorda bære fram det vi trenger for å leve. For alt det vi har fått, er ikke bare vårt. Gud vil at vi skal bruke det vi har til vår nestes beste.
Først har vi et ansvar for å ta vare på kloden slik at de som kommer etter oss også kan leve av den. Som kristne skulle vi bidra til at menneskeheten ikke misbruker og ødelegger kloden, men at vi spiller på lag med den.
Dernest oppfordrer Bibelen stadig til at vi tar oss av de mest sårbare, ofte omtalt som «enker og farløse, fremmede og fattige” (Sak. 7:10). Jakob går så langt som å si at den sanne gudsdyrkelse nettopp får sitt uttrykk i hvordan vi møter de på vår vei som har særlige behov: “En ren og usmitttet gudsdyrkelse for Gud og Faderen er dette: å se til farløse og enker i deres nød» (Jak. 1:27)
For de som har fått noe skal ta hensyn til de som ikke har, slik at også deres behov blir dekket. I Moseloven kommer dette til uttrykk i at det ved innhøstingen var forbudt å “skjære kornet helt ut til åkerkanten” Nei, “de aksene som ligger igjen når du har høstet, skal du ikke sanke inn.” For: “Du skal la dem ligge til de fattige og innflytterne. Jeg er Herren deres Gud.” (3. Mos 23:22)
Om vi har mat, arbeidslyst, helse, familie, hus, trygghet, så skulle dette deles om vi møter noen som kunne trenge vår omsorg, beskyttelse, praktiske hjelp, penger, hjem og hjerte.
Det er dette som kommer til uttrykk i lignelsen om den barmhjertige samaritan (Luk 10:25ff). Han møtte et behov i den forslåtte som han ikke kunne gå utenom. I møte med vår nestes behov blir det synlig hva som bor i oss.
“Da skal de rettferdige svare ham og si: Herre, når så vi deg sulten og ga deg mat, eller tørst og ga deg å drikke? Når så vi deg fremmed og tok imot deg, eller naken og ga deg klær? Når så vi deg syk eller i fengsel og kom til deg? Og kongen skal svare og si til dem: Sannelig sier jeg dere: Alt dere gjorde mot én av disse mine minste brødre, det gjorde dere mot meg.” (Matt 25:37-40)
